Modum november 2016

Er overveldet av responsen på denne bloggen. Det er både godt å vondt å vite at jeg når noen som trenger dette. Godt fordi jeg vil vise at det er mulig å heles på et vis etter en så altoverskyggende opplevelse som sånn type traume er. Vondt fordi jeg vet hvordan det er. Jeg tror ikke det er mulig å sette seg inn i situasjonen, uten å ha vært der selv. Men det er mulig å få et innblikk.
Det tok litt tid før jeg klarte å kalle det for seksuelle overgrep og voldtekt. Det høres liksom snillere ut å bare si overgrep.
Vi har alle en bagasje. Noen bagasjer er tyngre, mer hemmende, nesten umulig å løfte alene. Da er det godt å kunne ta imot hjelp både til å bære og pakke ut ting for ting. Tror det er lettere å finne de gode opplevelsene man har hatt - når man får ryddet opp i bagasjen sin. En periode følte jeg bare at alt var mørkt når jeg så tilbake på barne- og ungdoms-årene, men jeg har hatt mange gode opplevelser innimellom. De var det også viktig å ta vare på. Jeg har mange tanter og onkler som det var veldig bra å være sammen med.

Men tilbake til Modum november 2016. Jeg elsker advent og juletiden. Syns det er veldig bra å ha julefeiring med familien min. Jeg synger julesanger fra september (helt sant!!), hører på julemusikk hele høsten - og så skulle jeg til Modum i slutten av november til slutten av januar!!! Det var helt uvirkelig. Jeg skulle riktignok hjem på julepermisjon. Men hele tida med juleforberedelser, baking og pynting forsvant i terapi... Hvis jeg ikke hadde følt meg egoistisk før, gjorde jeg det i alle fall da. Men jeg klarte å lage ferdig julekalenderne til ungene og var ferdig med de fleste julegavene. Likevel. Jeg reiste tilbake til Modum med litt tungt hjerte. Samtidig var jeg veldig stolt, for jeg hadde gjort masse når jeg var hjemme. Utfordra meg selv på mange områder. Da jeg ankom Modum bar det rett inn i bobla igjen. Det var fantastisk å kunne besøke hestene og ha hesteterapi. Men det var om mulig enda mer utfordrende undervisning. Vanskelig egenterapi. Vanskelig gruppeterapi. Jeg var livredd for å begynne å grine, for jeg var så redd for å bli i tårene. Følte at jeg hadde så mange tårer inni meg at jeg ikke kunne slippe de løs. Jeg var så redd for å miste kontrollen. Kontrollen som hadde holdt meg oppe i alle disse årene.

Siste uka før juleferien var temaet skyld og skam. For meg var det det værste temaet i hele oppholdet. Jeg grua meg og det ble mye verre enn jeg hadde trodd. Rundt meg følte jeg at jeg hørte den høyrøsta latteren til onkel Egon, jeg følte at jeg så det ekle smilet hans, at jeg kjente den ekle lukta hans.... Følte han hang over meg for å vise at han fremdeles hadde full kontroll over meg - selv om han var død. Det var helt surrealistisk. Jeg visste jo egentlig hvem som hadde skylda, men det var MIN kropp som ble brukt til overgrepene. Jeg brukte mange krefter på å skjønne at jeg var uskyldig oppi det hele. En ting var å skjønne det med hodet, men kroppen måtte også skjønne det. Kroppen min var blitt misbrukt på det groveste over elleve år. Det var mye gørr som måtte ut av systemet. Jeg følte at jeg var merket for livet med skam. Skam om en brukt kropp. Følte meg sååå skitten mange år etter. Derfor var temaet den uka i desember 2016 nesten uutholdelig.
Sakte men sikkert skjønte jeg på en annen måte enn før at hele skylda og hele skammen var onkel sin. Men han var død og kunne ikke bære den...

Juleferien var også utfordrende. Jeg måtte ta på meg en av alle maskene jeg har brukt oppigjennom årene. Måtte gjøre det beste for å glede meg over familien min og julefeiringen. Jeg måtte være glad, for familiens skyld. Det var jo tross alt jul.

Rart å si det, men det var faktisk en lettelse å komme tilbake til Modum igjen 2. Januar... Da kunne jeg endelig begynne å tenke avslutningen av hele oppholdet. 17.januar 2017 var jeg ferdig. I løpet av de siste to ukene etter jul - klarte jeg å få flere brikker på plass. Den største brikken var trygghet. Jeg kjente på en sånn grunnleggende trygghet som plasserte seg godt på plass i magen. Trygghet i meg selv. En trygghet jeg kunne bygge videre på. Jeg har aldri kjent det sånn før. Den tryggheten kjenner jeg fortsatt.

En ting jeg ikke klarte å mestre mens jeg var på Modum - var uttrykksterapi. Det var nesten umulig å bruke farger å få noe ned på arket. De gedigne hvite skremmende arkene. Men jeg ble utfordra av terapeuten til å tegne når jeg kom hjem. Det klarte jeg. Det ble selvfølgelig bilder av sjø, båt, sol. Ikke verdens vakreste, men jeg klarte å gjøre det på min måte. De er bra nok. Skal ikke bli kunstner uansett.😅

Hovedmålet mitt har jeg nevnt før, men sier det igjen. Jeg ville bli hel. Er det fysisk mulig å bli hel etter alle de sårene jeg ble påført? Svaret mitt er JA. Men da mener jeg hel, oppreist med mange arr. Arr som blekner etterhvert, men de er der. Bevis på levd liv.