Bry deg

Hva skjer egentlig?

Hvorfor er det så mange som sliter og har det vanskelig?

Hva skal til for at vi skal klare å skjønne hvordan mennesker rundt oss egentlig har det?

Er det i det hele tatt mulig?

Får flere og flere bekreftelser på at psykisk helse er et utrolig viktig tema. 

En ting som er helt sikkert er at når noe tragisk skjer - er det ingen som kan klandres.

Likevel spør jeg meg - kunne noe vært gjort annerledes?

Kunne noen blitt reddet hvis de hadde fått hjelp?

Hvis de hadde fått riktig hjelp?

Hvis de hadde ønsket å få hjelp i tide?

Jeg kommer stadig tilbake til bagasjen vår. 

Den vi bærer. 

Den vi prøver å skjule for andre.

Den som ingen skal se.

Den som kanskje er for skamfull til å vises frem.

Den som er for skummel til å sette ord på.

Hvorfor er det sånn?

Hvorfor er vi så redde for å vise litt av vår sårbarhet?

Hvorfor er vi redde for å bryte inn i andres sårbarhet?

Jeg mener ikke at alle skal vite alt om alle. 

Men når det er sagt - er det utrolig viktig at alle har noen eller i alle fall en som bryr seg.

Det er faktisk bedre å bry seg en gang for mye. 

Vær en medvandrer. 

Vær en som ser de rundt deg.

Vær en som bare er der.

Men ta godt vare på deg selv. Man må hjelpe seg selv før man er i stand til å hjelpe andre.

«...elske din neste - som deg selv...»

Ta grep om livet

Det hjelper å klage. Har fått brev om at jeg blir innkalt til et slags bilintervju. Spennende. Vet ikke når det blir, men det går i riktig retning. Gir ikke opp.

Nok om det. I dag kommer ei av prinsessene mine hjem en liten tur. Gleder meg. Det blir et slags  krydder i hverdagen.

Er for tiden utrolig sliten. Føler meg utmatta. 

Det koster dele denne grusomme delen av livet mitt, men det er ikke dette som trekker meg ned. 

Kjenner mer på en stolthet over at jeg har klart å sette ord på alt - etter alle disse årene. 

Tror at sykdommen atter en gang har blitt litt verre. Men sånn er livet. Må bare ta det som kommer - og gjøre det beste ut av det. Om et par uker skal jeg på en måneds opphold på et rehabiliteringssenter. Tror det blir bra. Har vært der før. Trenger å fokusere litt på kroppen. Fokusere på trening og helsa.

En annen ting som surrer litt i hodet mitt handler om foreldelsesfrist. Jeg synes det er ganske absurd at det er (eller var) foreldelsesfrist når det gjelder seksuelle overgrep. 

Vi som har alle disse opplevelsene i bagasjen kan ikke bare skru av å si at det er foreldet, at det er glemt... 

Det er opplevelser som kroppen husker. 

Selvfølgelig svekkes minnene etter hvert - når man har fått bearbeidet tingene. 

Men de er der. De vil alltid være en del av livet.

Mener å huske at foreldelsesfristen har blitt forandret nå - for nyere saker enn min

Der er mange som er rundt min alder når fortida innhenter de. Jeg vet at jeg ikke er den eneste som har tidd stille nesten hele livet om hva som skjedde. Mange venter til de blir godt voksne før de tar tak i vonde hendelser. 

Er usikker på hvorfor det tok så lang tid før jeg fikk det frem i lyset. Det var gjemt godt vekk i underbevisstheten min, men jeg visste det lå der som en verkebyll. Jeg var nok ikke klar for å gjøre noe med det tidligere. 

Det er på mange måter uvirkelig at det er mulig å vente så lenge. 

Samtidig så er det uvirkelig å tenke at jeg skulle ha klart å sette ord på det - på et tidligere tidspunkt. 

Hvis jeg hadde klart å gjøre det et par år tidligere - kunne jeg ha rukket å konfrontere onkel Egon med alt før han døde...

Jeg vet at det er umulig å gå tilbake i tid. Jeg bare nevner dette - i håp om at det kan være en hjelp for andre å starte bearbeidinga på et tidligere tidspunkt enn meg.

Ta grep om livet - jo før - jo bedre...

.

Trappeheis, Tro og Takknemlighet

Trappeheis. Er litt usikker på om jeg syns det er bra. Men nå er «trappemannen» her og monterer trappeheis. Vet at kroppen trenger det på dårlige dager. Vet også at det har vært ganske mange dårlige dager i det siste. Så ja, det er vel greit. Det sitter langt inne å ta i bruk stadig nye hjelpemidler. Jeg har selv søkt om det - fordi jeg trenger det. Men det er litt vanskelig. Vanskelig å godta. Samtidig er det veldig godt å vite at nå kan jeg komme meg opp og ned trappa uten å falle.

Sånn er det nok med mange hjelpemidler. De ser skremmende ut helt til man virkelig klarer å innse at kroppen trenger det. Trappeheisen kommer til å bedre livskvaliteten min. 

Huset vårt er snart hundre år gammelt. Min kjære gode bestemor bodde her. Alle soverom er oppe. Det samme er badet. Det er ikke noe alternativ å flytte, så da blir det godt å kunne mestre trappa på en god måte.

Jeg har det egentlig veldig bra, men kroppen sliter. 

Nok om sykdom i denne omgang.

Tro. Av og til tenker jeg at det er utrolig at jeg fortsatt har troa mi i behold. Da tenker jeg på onkel Egon, som satt ved enden av det store bordet med den store svarte bibelen sin. Han skulle alltid lese fra bibelen. I neste øyeblikk forgrep han seg på meg på det groveste. 

Den sammenblandinga av bibel og overgrep er for meg dobbeltovergrep - hvis du skjønner. Jeg hadde min barnetro og en slags trosvisshet. Dette ble forkludret. Men jeg holdt kanskje enda fastere grep i troa. Ville ikke at han skulle ta den fra meg.

Når jeg ser tilbake på det - blir jeg nesten kvalm av måten han manipulerte meg på. Tror han følte seg som en mektig mann. Han oppførte seg iallfall sånn. Han satt liksom på en pidestall og var kongen på haugen. Kongen i palasset sitt som var omkranset av flotte blomster og plaskebasseng i hagen. 

Tilbake til troa mi. Hva tror jeg egentlig på? Skal ikke utbrodere det så veldig. Men jeg har en grunnleggende tro på at Jesus døde for meg og at han stod opp igjen. Jeg har et håp inni meg som innebærer et liv etter at alt er slutt her. Jeg har en grunnleggende tro på en rettferdig Gud. 

Hvordan jeg kan si dette etter alt jeg har vært igjennom - vet jeg ikke. Jeg ser for meg en stor  trygg hånd som jeg kan krype oppi. Jeg velger å tro.

Den svarte bibelen min ligger fremdeles i skuffa mi. Mannen min sin store svarte bibel har jeg gjemt så godt at han ikke vil klare å finne den igjen. 

Jeg har kjøpt meg hverdagsbibelen som er i en flott lys farge. 

Mannen min har kjøpt en blå. Høres kanskje rart ut, men dette er en måte å verne om troa mi. Forstå det den som kan...

Jeg håper at det kan bli et fokus på seksuelle overgrep i menighets-sammenheng. Håper at det kan bli fokus på grenser i forhold til egen kropp også i kristen sammenheng. Det skjer overgrep også i disse sammenhengene. 

Egentlig kunne det vært et fast tema i konfirmantundervisningen. 

Vet at det nytter å snakke om det. 

Vet at hvis ungdommene hører om dette fra noen som selv har opplevd - gjør det større inntrykk. Det kan hjelpe til å melde ifra hvis de vet om noen som blir utsatt for overgrep. 

Det kan hjelpe de til bevisstgjøring av egne grenser... 

Takknemlighet. Jeg er veldig glad i musikk. Hører på mange fine sanger. 

Sanger om at jeg er elsket som jeg er. 

Sanger om at jeg er betydningsfull... 

Tror jeg gjør det ubevisst for å bygge meg opp. 

Det er slitsomt å ha sterke kroniske smerter hele tiden. 

Det er slitsomt å føle seg som en belastning når kreftene ikke strekker til. 

Det er slitsomt å ikke være i stand til å hjelpe andre.

Det er slitsomt å ikke kunne hjelpe foreldrene mine som begynner å eldes. 

Men sånn er livet. Jeg må hele tiden prøve å fokusere på det som er bra. 

Fokusere på det jeg fortsatt klare. 

Fokusere på ting jeg kan være takknemlig for. 

Fokusere på stolthetene mine.

Når fokuset rettes mot de flotte ungene mine - smiler hjertet mitt. 

Er ubeskrivelig takknemlig for familien min. 

Jeg har mye å være takknemlig for. 

Psykisk helse

Noen ungdommer jeg har snakket med, mener at det bør være større fokus på psykisk helse på skolen. Det er ikke hemmelig at det er mange som sliter med mange ulike ting. 

Noen sliter med; 

ensomhet, 

ikke strekke til på skolen og ellers, 

ikke føle seg godtatt av de andre, 

mørke tanker,

ikke føle seg perfekt nok,

osv...

Andre igjen har alvorligere ting som

angst,

depresjon,

spiseforstyrrelse,

ulike traumer.

Felles for alle disse tingene er at de er destruktive. Vanskelig å håndtere på egenhånd. 

Min påstand er at hvis det er mer undervisning/ mer fokus på psykiske helse - kan noen av de som virkelig trenger hjelp, få den på et tidligere tidspunkt.

Noen påstår at jeg må være utrolig sterk - siden jeg står oppreist - på tross av alt jeg har opplevd. Det er kanskje sant. Men jeg er også utrolig sta. I det øyeblikket jeg aksepterte at jeg trengte hjelp av profesjonelle, bestemte jeg meg for at det fikk bære eller briste. 

Jeg VILLE bli hel. 

Jeg VILLE vise de rundt meg at jeg skulle klare det. 

Og det viktigste var at jeg IKKE VILLE at de fæle tingene onkelen min gjorde med meg da jeg var liten - skulle få ødelegge fremtiden min. 

Jeg VILLE ta tilbake kontrollen over eget liv. 

Viljen min og staheten min gjorde meg sterk. 

I prosessen for å nå målet brukte jeg magefølelsen min for å sjekke hva som var riktig å gjøre for meg. Jeg følte meg til tider egoistisk, men det var viktig å være egoistisk. Kunne ikke ta hensyn til de som jeg mente burde ha sett ting tidligere. 

Når jeg tenker tilbake på ungdomsårene hadde jeg en del guttevenner. Men det var viktig for meg å holde de på en armlengdes avstand. Hadde kjærester også, men det var vanskelig. Skal ikke utbrodere det her. 

Men vi som har opplevd grove seksuelle overgrep reagerer på forskjellig måter. 

Noen får helt skrekken for det motsatte kjønn.

Noen orker ikke nærhet i det hele tatt, ikke en klem, ingenting.

Noen leter etter eldre menn.

Noen har mange sexvenner.

Noen blir aggressive.

Noen klarer å late som om ingenting har skjedd.

Osv...

Er det rart at det er vanskelig å oppdage hvem som har opplevd hva.

Jeg sier igjen;

Ingen vet hva andre har med seg i bagasjen. 

Ikke døm noen på forhånd. 

Vær et godt medmenneske, 

en medvandrer som kanskje kan hjelpe noen med 

å pakke ut litt av bagasjen.

Det er ikke så mye som skal til for å bety en forskjell.

Søker du hjelp hvis du trenger det?

Nå i 2020 har alle instanser meldeplikt hvis de tror at noen barn eller unge er utsatt for seksuelle overgrep og andre alvorlige forsømmelser. Det er bra. 

Hadde de samme meldeplikt i 1973? Jeg tror ikke det. Tror ikke at de var obs på at sånne ting skjedde. Kanskje de visste det, men det var lettest å bare lukke øynene og håpe det gikk over. 

Kanskje jeg tar feil...

Jeg har mange ganger tenkt på hva som hadde skjedd hvis noen hadde meldt ifra da jeg var barn. Det blir spekulasjoner. I begynnelsen skrek jeg for å bli sett. På slutten var jeg likegyldig, måtte bare få det overstått.

Jeg aner ikke hvordan det hadde vært å vokse opp med vissheten om at alle rundt meg visste hva som skjedde.... Hadde det gått bra? Hadde jeg blitt akseptert av de rundt meg? 

Nå finnes barnehuset. De gjør en god jobb for barn, unge, familier som trenger hjelp.

Det er et bedre fokus på kropp, seksualitet, hvem som eier kroppen.... både i barnehage og skole. Vi kan bare håpe at dette fokuset gjør barn og unge mer skjerpet hvis det skjer ting som ikke burde skje. 

Helsesøstrene rundt om på skolene har en veldig viktig jobb. Jeg vet ikke hvordan de jobber i forhold til seksuelle overgrep. Men jeg vet de er en viktig brikke i våre barn og unges liv.

Jeg har som tidligere nevnt fått utrolig bra hjelp de siste årene. Noe jeg ikke har skrevet er at jeg først fikk en mannlig psykolog som jeg syns var helt forferdelig. Han var sikkert bra både som menneske og psykolog, men for meg funka det overhodet ikke. Om det var kjemien som ikke stemte eller om det var fordi han var mann - vet jeg ikke. Jeg turte ikke å si ordentlig ifra, derfor lurte jeg han til å tro at jeg hadde det bra og ikke trengte hjelp.

På Modum fikk jeg også en mannlig terapeut. Han så nok at jeg rygga litt - da jeg gikk inn døra  hans første gang. Han spurte på en veldig ydmyk måte om det var greit for meg å ha en mannlig terapeut. Jeg svarte som sant var at jeg ikke visste... Han sa at hvis jeg heller ville bytte til en kvinnelig terapeut, var dette fullt mulig.

Siden han var sååå ydmyk fant jeg fort ut at jeg ville ha han som terapeut. Og det angret jeg ikke på. Jeg tror at når mennesker møtes og det skapes gode bånd - har det ikke så mye å si om de er kvinne eller mann. Kall det kjemi eller hva du vil. 

Det viktigste når man er i en sårbar posisjon er at man finner

ett menneske som gir deg den respekten du fortjener, 

ett menneske som tror på deg, 

ett menneske som tar deg på alvor,

ett menneske som vil det beste for deg.

Han terapeuten min på Modum var fantastisk. Det var ikke alltid han sa så mye, men han sa de rette tingene - for meg. Han visste også at for å skape den tilliten som trengtes - hadde han en fysisk avstand i rommet. Veldig profesjonell.

Jeg hadde forresten en mannlig terapeut på SMSO også. Veldig bra fyr det også.

Jeg tar frem dette igjen fordi jeg synes det er så viktig å vise at det ikke er noe skam å søke hjelp - hvis det trengs. Snarere tvert imot. 

Ville du søkt hjelp om du hadde brukket armen? 

Dumt spørsmål?  - Ikke nødvendigvis 🤔

Rollemodellen min

I dag skinner sola fra skyfri himmel igjen. Det er deilig å se solstrålene og kjenne bitte litt varme fra sola. Jeg liker varme mye bedre enn kulde både som værfenomen og i hjertet. Når snøen kommer ned ferdigskuffet som regn - er jeg glad. Da kan jeg nemlig komme meg ut med rullestolen. Det er fint å ha mulighet for komme meg rundt litt både på øya og i byen.

Vet at det er mange barn som egentlig hadde hatt det mye bedre hvis de kunne lekt litt ute i snøen. Jeg føler meg litt egoistisk når jeg ikke ønsker meg snø, men av og til er det litt deilig å være egoistisk. 

Har vært hos tannlegen i dag. Null hull. Veldig deilig. Nå sitter jeg på teaterkafeen og venter på ei skjønn venninne. Ho er nydelig. Har alltid mye klokt å si. Full av nye tanker og ideer. Spennende.

Av og til lurer jeg på hvordan livet mitt hadde vært uten overgrepshistorien min. 

Jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis noen hadde fått et lite glimt inn i det som jeg bar på som liten jente. 

.. hvis noen hadde fått et glimt av min store hemmelighet. 

Jeg har i tidligere innlegg beskrevet følelsene mine i forhold til å være den lille jenta i den gule kjolen. 

Har beskrevet hvordan det hele startet ved bassengkanten utenfor palasset på toppen av bygda. 

Har beskrevet redselen og uvitenheten min. 

Noen lurer kanskje på hvordan det påvirker meg nå, så mange år etter. 

Sånne voldsomme opplevelser setter spor. 

Synlige spor. 

Mindre synlige spor. 

Spor som kan snakkes om og 

spor som ikke kan snakkes om.

Jeg skal ikke beskrive alt fra begynnelsen igjen, for den kan du lese hvis du blar deg ned til første innlegg. Traumatiske opplevelser lagres i kroppen på et eller annet vis. Jeg vet at det er viktig å bearbeide ting. Jeg er veldig glad for at jeg har bearbeidet, men kroppen husker hva den har vært igjennom. Nå klarer jeg i stor grad å velge hva jeg vil huske. Jeg klarer i stor grad å dekke til de verste scenene fra livet mitt. 

Når en stor gudfryktig mann kan få seg til å ødelegge så mye i ei lita jentes kropp og sinn - kreves det mye for å bygge opp igjen den tilliten. Da tenker jeg på tilliten til menn generelt.

Min far har vært den største rollemodellen i mitt liv. 

Han har vist meg at alle menn ikke er farlige. 

Han har vist meg at det er fullt mulig å stole på menn. 

Han har vist at det går an å gi menn en klem. Jeg elsker klemmer. 

Han har vært og er fortsatt en god rollemodell for ungene mine også. 

Han har vært og er en herlig morfar. 

Han har glimt i øye. 

Han kan være full av alvor. Kan tulle og le. 

Han er bilde på en mann som viser respekt til alle han omgås. 

Snill som dagen er lang. 

Kanskje tegner jeg et glansbilde av min far nå, men det er et virkelig og ærlig bilde. 

Uten han vet jeg ikke;

om jeg hadde klart å stole på en mann,

om jeg hadde giftet meg, 

om jeg hadde klart å føde tre barn, 

om jeg hadde turt å bli mor. 

Han har med sin tilstedeværelse lært meg hvor viktig det er med gjensidig respekt. 

Jeg kjenner meg utrolig heldig. Jeg sliter med helsa, men jeg har det veldig bra. Om tankene flyr litt innimellom - har jeg funnet frem til min måte å være tilstede i eget liv. Jeg har all grunn til å rette meg opp i ryggen hver dag og si at jeg er bra nok akkurat som jeg er. Selv om kroppen min  har vært igjennom mange ting, fortjener den at jeg godtar den akkurat som den er. 

Jeg er hel med mange arr. Det gjør ingenting. Når sårene får sjans til å heles dannes det arr. Arrene viser et levd liv, men det viser også at jeg har vært villig til å la sårene gro. 

Hvis du ikke har lest alle innleggene mine, vil jeg anbefale å skrålle deg ned å starte med å lese begynnelsen. Da får du hele historien men også hvordan jeg har blitt hel gjennom opphold på Modum og min personlige kamp.

Nytt år nye muligheter

Nytt år, ny IPad😍, nye muligheter, nye ting å være takknemlige for. Og jeg er virkelig takknemlig. Føler meg såååå utrolig heldig. Jeg har en superflott familie. Jeg er utrolig stolt over ungene mine. Kjenner på en stor takknemlighet for at vi har et hjem som de syns det er bra å komme hjem til. Alle har ikke det. Derfor blir takknemligheten min ydmykt større - på en måte.

Til info - siden jeg har skrevet om avslaget på bil. I dag er klagen sendt. Nå er det bare å vente på neste avslag med tålmodighet😏

Men det er også mange andre ting å tenke over. 

Jeg lurer på hva det er som gjør at det er så utrolig mange som har så lite tro på seg selv, og så utrolig dårlig selvtillit og selvbilde. I går snakket jeg lenge med ei flott dame på 90 år. Hun er ei oppegående, flott dame som er klinkende klar i toppen. Hun har fine klær og ser absolutt ikke ut som om hun er 90. Selv føler hun seg utrolig liten og har et lavt selvbilde. Hun vet at hun har mye kunnskap, men det er liksom ikke viktig. Hun ønsker å være usynlig. 

Dette syns jeg er bare trist. Jeg ser virkelig opp til den dama - men selv føler hun at hun er ingenting verd. Jeg blir målløs. 

Det værste er at jeg har snakka med flere eldre mennesker som har det på akkurat samme måte. Janteloven har liksom grodd fast inni hjertet deres. 

Det er så utrolig viktig å si til hverandre at vi betyr en forskjell. Jeg mener ikke at alle skal gå rundt med nesa i sky og måle seg opp imot de andre rundt seg. Men alle har bruk for at noen ser de, og at vi kan se det gode i hverandre. Dette gjelder like mye de eldre som vi har rundt oss. De har like mye bruk for å bli sett som alle barna, ungdommene og oss voksne.

Jeg har liksom fått en aha opplevelse. Den går ut på at det er mange eldre som har veldig liten tro på seg selv. Trist!!

Psykisk helse er et superviktig tema for alle aldersklasser. Det har denne julen vist til hele Norge. Kanskje det er på tide å begynne å bry oss om de vi omgås med. 

Kanskje vi av og til skal spørre «Hvordan har du det egentlig?» og ta oss tid til å høre på svaret.

Kanskje noen da tør å fortelle hvordan de virkelig har det.

"Begynn med det som er nødvendig, 

fortsett med det som er mulig, og 

plutselig greier du det umulige". 

Frans av Assisi