Trappeheis, Tro og Takknemlighet

Trappeheis. Er litt usikker på om jeg syns det er bra. Men nå er «trappemannen» her og monterer trappeheis. Vet at kroppen trenger det på dårlige dager. Vet også at det har vært ganske mange dårlige dager i det siste. Så ja, det er vel greit. Det sitter langt inne å ta i bruk stadig nye hjelpemidler. Jeg har selv søkt om det - fordi jeg trenger det. Men det er litt vanskelig. Vanskelig å godta. Samtidig er det veldig godt å vite at nå kan jeg komme meg opp og ned trappa uten å falle.

Sånn er det nok med mange hjelpemidler. De ser skremmende ut helt til man virkelig klarer å innse at kroppen trenger det. Trappeheisen kommer til å bedre livskvaliteten min. 

Huset vårt er snart hundre år gammelt. Min kjære gode bestemor bodde her. Alle soverom er oppe. Det samme er badet. Det er ikke noe alternativ å flytte, så da blir det godt å kunne mestre trappa på en god måte.

Jeg har det egentlig veldig bra, men kroppen sliter. 

Nok om sykdom i denne omgang.

Tro. Av og til tenker jeg at det er utrolig at jeg fortsatt har troa mi i behold. Da tenker jeg på onkel Egon, som satt ved enden av det store bordet med den store svarte bibelen sin. Han skulle alltid lese fra bibelen. I neste øyeblikk forgrep han seg på meg på det groveste. 

Den sammenblandinga av bibel og overgrep er for meg dobbeltovergrep - hvis du skjønner. Jeg hadde min barnetro og en slags trosvisshet. Dette ble forkludret. Men jeg holdt kanskje enda fastere grep i troa. Ville ikke at han skulle ta den fra meg.

Når jeg ser tilbake på det - blir jeg nesten kvalm av måten han manipulerte meg på. Tror han følte seg som en mektig mann. Han oppførte seg iallfall sånn. Han satt liksom på en pidestall og var kongen på haugen. Kongen i palasset sitt som var omkranset av flotte blomster og plaskebasseng i hagen. 

Tilbake til troa mi. Hva tror jeg egentlig på? Skal ikke utbrodere det så veldig. Men jeg har en grunnleggende tro på at Jesus døde for meg og at han stod opp igjen. Jeg har et håp inni meg som innebærer et liv etter at alt er slutt her. Jeg har en grunnleggende tro på en rettferdig Gud. 

Hvordan jeg kan si dette etter alt jeg har vært igjennom - vet jeg ikke. Jeg ser for meg en stor  trygg hånd som jeg kan krype oppi. Jeg velger å tro.

Den svarte bibelen min ligger fremdeles i skuffa mi. Mannen min sin store svarte bibel har jeg gjemt så godt at han ikke vil klare å finne den igjen. 

Jeg har kjøpt meg hverdagsbibelen som er i en flott lys farge. 

Mannen min har kjøpt en blå. Høres kanskje rart ut, men dette er en måte å verne om troa mi. Forstå det den som kan...

Jeg håper at det kan bli et fokus på seksuelle overgrep i menighets-sammenheng. Håper at det kan bli fokus på grenser i forhold til egen kropp også i kristen sammenheng. Det skjer overgrep også i disse sammenhengene. 

Egentlig kunne det vært et fast tema i konfirmantundervisningen. 

Vet at det nytter å snakke om det. 

Vet at hvis ungdommene hører om dette fra noen som selv har opplevd - gjør det større inntrykk. Det kan hjelpe til å melde ifra hvis de vet om noen som blir utsatt for overgrep. 

Det kan hjelpe de til bevisstgjøring av egne grenser... 

Takknemlighet. Jeg er veldig glad i musikk. Hører på mange fine sanger. 

Sanger om at jeg er elsket som jeg er. 

Sanger om at jeg er betydningsfull... 

Tror jeg gjør det ubevisst for å bygge meg opp. 

Det er slitsomt å ha sterke kroniske smerter hele tiden. 

Det er slitsomt å føle seg som en belastning når kreftene ikke strekker til. 

Det er slitsomt å ikke være i stand til å hjelpe andre.

Det er slitsomt å ikke kunne hjelpe foreldrene mine som begynner å eldes. 

Men sånn er livet. Jeg må hele tiden prøve å fokusere på det som er bra. 

Fokusere på det jeg fortsatt klare. 

Fokusere på ting jeg kan være takknemlig for. 

Fokusere på stolthetene mine.

Når fokuset rettes mot de flotte ungene mine - smiler hjertet mitt. 

Er ubeskrivelig takknemlig for familien min. 

Jeg har mye å være takknemlig for.