Ruskevær

Jeg er ikke spesielt glad i ruskevær. Iallfall ikke når det er sommer. 

I dag er en sånn dag. 

Vinden uler i ventilene i vinduene. 

Regnet pisker mot ruten. 

Det regner sidelengs. 

Det oppleves egentlig som en skikkelig "høststorm".

Det positive med regnet er at jeg ikke trenger å vanne blomstene.

Det vil si - de blomstene som overlever vinden og regnet...

Nå nærmer det seg et nytt skoleår. 

Minstejenta flytter for å studere. 

Hun reiste faktisk i dag.

Kanskje ruskeværet ute er et symbol på ruskeværet inni meg... 

Det er vanskelig å gi slipp, 

innvendige tårer - 

samtidig som det er sånn det skal være. 

Kanskje det er ekstra vanskelig å gi slipp 

på henne 

fordi hun minner så mye om meg selv. 

Har tidligere skrevet i bloggen at - 

minstejenta mi ble 16 år den høsten jeg gjenoppleve alt fra den gang jeg selv ble 16... 

Tror det må være det som gjør at mammahjertet svulmer over av følelser akkurat nå. 

Gode følelser, 

følelser av savn som kommer, 

følelser med bekymringer, 

følelser fulle av stolthet...

Derfor tåler jeg litt ruskevær både utenfor og innvendig i dag.

Egentlig er det bra. 

Det betyr at jeg bryr meg

At jeg bryr meg om

At jeg vil det beste for barna mine

Ruskevær er egentlig bra. 

Tror jeg.

Indre ro

I dag ligger jeg på brygga og føler på en enorm takknemlighet. 

Føler meg heldig. 

Føler meg velsignet. 

I dag er det ca 7 år og 3 måneder siden de første flashbackene begynte og ta over livet mitt fullstendig - både dag og natt. 

Det er på en måte lenge siden det var over -

samtidig som det er kjempekort. 

Tenker på hvor mye jeg faktisk har gjort siden den gang. 

Tenker på hvor forferdelig det var å gå igjennom alt. 

Tenker på hvor utrolig godt det er i etterkant.

Tenker på hvor umulig det virket på forhånd.

Tenker på hvor glad jeg er for at jeg turte å be om hjelp.

Tenker på hvor godt det er å vite at det hjalp.

Jeg ligger som sagt på brygga. 

Kroppen sliter litt med smerter og sånn, 

men innvendig kjenner jeg på en ro. 

En ro som jeg ønsker å dele med andre.

En ro som bare ER der uansett dagsform.

En ro som vil meg det beste.

En ro som jeg unner deg å ha.

Ønsker deg en fantastisk dag med en god indre ro😍

Bade i trygghet

Vet jeg har nevnt før - en av mine store sorger er å at jeg ikke kan spille tverrfløyte lengre.

Fingrene mine vil ikke lystre meg. 

Forrige søndag fikk jeg en utfordring. 

Den gikk ut på å spille panfløyta sammen med utfordreren på piano. 

Jeg har veldig lyst til det. 

Men så er det den derre rare stemmen som sier at jeg ikke kommer til å fikse det, ikke mestre det, ikke få det til...

Utfordreren min kom med noen ord som har brent seg fast i meg:

«Hvis du spiller panfløyte - kan du bade i min trygghet.»

Jeg har tenkt og grubla på dette. 

Hva vil det si å bade i trygghet?

Først syns jeg det hørtes litt flåsete ut.

Men jeg vet at han mente det.

I stedet for å stå i utfordringen alene - 

ville han fylle rommet med klavertoner som kunne være min trygghet. 

Så trygt at jeg kunne bade i tryggheten.

Kan ikke få det tryggere enn det..

Dette drar jeg over i andre sammenhenger også. 

Hvis du står midt oppi noe tragisk, traumatisk eller utfordrende på ett eller annet vis.. Tenk hvor deilig det er å da kunne bade i tryggheten til noen du kunne stole på!!!

Jeg kjenner ei nydelig, lita jente som nettopp har fått leukemi. Det er en veldig stor omveltning for hele familien. Tryggheten blir plutselig erstattet av noe skremmende og uhåndterlig. 

Mitt ønske er at familien til denne lille jenta kan kjenne på en trygghet større enn noe annet.

Og at de virkelig kan kjenne at de kan bade i trygghet. 

Virkelig kjenne at de ikke er alene. 

Kjenne at de klarer å stå i det sammen.

Hovedfokuset i bloggen min er seksuelle overgrep. 

Men jeg skriver også om andre ting.

Kanskje du kan kjenne deg igjen i det jeg deler. 

Kjenne at du ikke er alene.

Alle trenger trygghet.

Tenk om du kan gi et medmenneske en trygghet som er så stor at vedkommende kjenner seg badet i trygghet!!!

Torneroser

Jeg har vært litt fraværende i det siste. 

Det skyldes at jeg ikke har vært i form. 

Jeg har egentlig vært ganske dårlig, men nå kommer jeg meg. 

Litt mer for hver dag. 

Fryder meg over det fine vært og alt som vokser og gror i hagen.

Roser er røde

Fioler er blå 

Druer er søte 

Du er likeså

Tror det var sånn en av reglene fra minnebøkene fra barneskolen var.

Jeg elsker roser. Sterkt ord å si at man elsker en ting, men det gjør jeg.

I dag har jeg klart å komme meg ut i hagen for å klippe rosene. 

De må stelles med for at de skal bli fine. 

Litt fælt å klippe de. 

Noen klippes helt ned. 

Noen skal bare stusses litt. 

Noen har fæle torner

Andre har nesten ingen torner

Den fæleste rosebusken i hagen har tett i tett med lange torner.

Det er nesten umulig å ta i de greinene. 

Men de har de vakreste rosene som finnes. 

Tett i tett med små roser med tette roseblader. 

Fargen er vakker, dyp rosa.

Denne rosebusken har stått på samme sted siden bestemor bodde her.

Det er kanskje derfor det er den fineste i mine øyne.

Bestemor var fantastisk god. En trygg favn å komme til. Ho var smilende, med åpne armer og et åpent hjem. Hun hadde lun humor og gav meg skikkelig gode bamseklemmer.

Hun elsket hagen sin. Synet som møtte deg når du kom hit til huset hennes på denne årstiden - var en krokbøyd kropp, med hendene i jorda og baken i været.

Livet er en dans på roser. 

Man har noen gode dager man kan nyte synet av en vakker blomst. 

Men man må også ta med de verste tornene i livets rosedans.

Vi er som roser som trenger godt stell. 

Ikke for at man skal dulles med hver dag. 

Men sånn innimellom.

Du skjønner poenget?

Ønsker deg en nydelig dag der du er.

Stell godt med hverandre, selv om det er noen utfordringer av og til.

Gjøre så godt vi kan

For første gang på veldig lenge, kjennes dagene fryktelig tunge.

Jeg er ikke deprimert eller noe sånn. 

Syns bare at alt er veldig absurd. 

Vi påvirkes av koronakrisen enten vi er syke eller friske. 

Livet tar oss på nye måter. 

Jeg lengter tilbake til hverdagen igjen. 

Hvordan kan jeg si det? 

Jeg er jo bare hjemme...

Mannen min er på jobb.

Jeg er jo så heldig at jeg fremdeles har besøk av ei av døtrene mine. 

Venter fremdeles på bilsvar - fordi de måtte ha ny uttalelse fra nevrologen min. 

Ting tar tid. Nå tar det enda lengre tid. 

Utrolig hvor egoistisk jeg er!!!

Det er skremmende å tenke på hvor mange som dør av dette nye viruset hver dag. 

Mange mister jobben. 

Mange blir permittert. 

Mange familier sliter skikkelig nå når de må forholde seg til hverandre hele døgnet. 

Mange barn har det verre enn vanlig. 

Mange som i utgangspunktet er ensomme, blir enda mer ensomme.

Mange er isolerte.

Osv...

Derfor ønsker jeg meg tilbake til hverdagen igjen. 

En hverdag hvor barn kommer seg på skolen og andre aktiviteter.

En hverdag der eksamener kan gjennomføres på vanlig måte. 

En hverdag hor alle kan uttrette sin egen jobb. 

En hverdag hvor vi kan gi og ta imot alle de klemmene vi ønsker og behøver. 

En hverdag hvor vi kan sitte sammen med hele familien. 

En hverdag hvor vi kan drikke kaffe sammen med besteforeldre.

En hverdag hvor generasjoner kan møtes uten frykt.

En hverdag hvor vi kan treffes på butikker og kafeer.

...

Og her sitter jeg og surmuler over mine egne ting. 

Surmuler over at livet er satt på vent.

På vent for hvem?

Livet er satt på vent for alle. 

Klarer du 

og klarer jeg 

å løfte nesa opp fra eget liv 

å se at vi har det ganske bra tross alt. 

Det vi kan fortsette å gjøre er å ta alle forholdsregler som blir gitt oss for å være med å begrense smitte...

Gjøre så godt vi kan...

Gjør du så godt du kan?

Venteboble...

Begynner å bli noen dager siden sist jeg skrev. 

Blir litt satt ut av å tenke på dette korona-viruset. 

Føles som om hele verden er satt i karantene...

Det er herlig å være hjemme.

Noe som er bra oppi det hele er at jeg får litt tid med barna/ ungdommene mine. 

Min flotte sykepleierstudent har reist tilbake for å jobbe der ho studerer. 

De andre er hjemme. 

Skriver bachelor, 

har hjemmekontor, 

jobber litt i huset, 

baker litt og 

holder på å gå på veggene.... 

Men de er her. 

Det er jo ikke sånn det skal være, men akkurat nå er virkeligheten sånn.

Jeg nyter lydene i huset. Samtidig er tankene mine hos NAV. Jeg har nemlig vært på bilmøte. Møtet varte i nesten tre timer. Jeg er veldig spent på utfallet der. Får svar en av dagene denne uka - hvis det ikke blir korona-utsatt. Kjenner jeg er veldig spent. Ønsker så gjerne å få selvstendigheten tilbake... Litt egoistisk, men dette er min virkelighet .

Noen jeg tenker veldig mye på nå er alle barna som egentlig har skole og fritidsaktiviteter 

- som en friplass, 

- med trygge voksne,

- som ser de,

- som er en stabil trygghet,

- og som nå blir tatt i fra de pga koronaviruset.

Livet er ikke like enkelt for alle.

Skjønner at det er viktig med harde omfattende tiltak for å slå tilbake på viruset, men liker ikke at det går utover de som virkelig trenger trygghet...

Det eneste vi kan gjøre er å gjøre det vi får beskjed om, og vente...

Maskefall og smil

Herlig å være hjemme etter en flott måned på rehabilitering. Kan ikke si at kroppen er så veldig mye bedre, men jeg har trent i varmtvannsbasseng hver dag i fire uker og hatt mye behandling av en veldig flink fysioterapeut. Det er veldig bra. Godt å kjenne seg litt mykere i kroppen.

Fokuset nå er at jeg ikke har blitt verre av å trene en måned. Flott å bo i Norge å ha mulighet til å få et sånt flott opphold de gangene jeg trenger det.

Borte bra men hjemme best. Må igjen nevne takknemligheten min for den flotte familien min.

Hva sitter jeg igjen med etter disse ukene?

Jo, jeg har blant annet hatt mange gode samtaler med flotte mennesker med mye forskjellig bagasje.

De gangene jeg har nevnt bloggen min og nevnt at den handler om seksuelle overgrep - har enkelte delt av sitt liv som har bestått av lignende opplevelser. 

De syns det var sterkt og flott at jeg skriver og har et fokus på dette vanskelige temaet. 

Kjenner at det blir viktigere og viktigere. 

Åpenhet er bra.

Det er mange blant oss som har opplevd seksuelle overgrep som barn/ungdom. 

Jeg blir like overraska hver gang noen forteller...  

En ting vi har felles er at det ikke vises utenpå. 

Bagasjen er skjult under diverse masker.

Når det blir satt ord på det - faller masken litt etter litt.

Ser i ettertid at jeg har vært veldig «flink» til å bruke masker i mange ulike sammenhenger. Pappa mente jeg burde blitt skuespiller. Kanskje litt flåsete å si, men jeg skjønner veldig godt hva han mente. Jeg har brukt diverse masker for å beskytte meg selv.

Noen ganger er det viktig å kunne bruke masker. Med det mener jeg at alle skal ikke vite alt om alle. Men det er samtidig veldig viktig å kunne la maskene falle og vise seg sårbar overfor noen man føler seg trygg på. 

Dette gjelder alle mennesker. Ikke bare de som har opplevd alvorlige traumer.

La maskefall være en del av tankene dine. 

Når du våger å vise sårbarhet er du som sterkest. Tro meg.

Til slutt i dag. Fikk et hjerte av ei herlig dame som jeg traff på rehabiliteringen. På det stod det følgende Ole Brumm sitat:

«Ole Brumm tittet ut av vinduet og smilte.

Han hadde ingen spesiell grunn til å smile.

Det var bare det at munnen føltes mye bedre

når den snudde oppover

enn når den snudde

nedover...»

Kronisk kjærlighet

I går lærte jeg et nytt ord eller begrep. Det er vel egentlig ikke nytt, men det fikk en ny betydning for meg.

Tilbake til gårsdagen. Jeg fikk besøk av en venn. Vi «gikk» en tur gjennom skogen her og kom opp til en kafé som har en flott utsikt utover fjorden. Vi prata litt om alt og ingenting. 

Prata blant anna om hvordan det er å være den personen som 

går ved siden av den som er kronisk syk, 

hvordan det må være å være 

gift med en som har kroniske problemer, 

hvordan det må være for den som 

står ved siden av en som har opplevd alvorlige traumer osv... 

For meg betyr det først og fremst mannen min! 

Jeg lyger hvis jeg sier at alt har vært rosenrødt i vårt ekteskap,

men vi har klart oss på grunn av kjærligheten til hverandre. 

Det har vært mange opp og nedturer. Men vi har beholdt kjærligheten. Den har faktisk blitt sterkere.

Kronisk... Ja, jeg vet hva det betyr. 

Jeg har kroniske smerter. Dvs hele tiden. 

Jeg er kronisk syk. Dvs jeg kan ikke bli bedre. 

Likevel er det noe positivt i det ordet. Noe som varer...

Det er nå jeg kommer til det nye ordet, eller nye begrepet. Han vennen min kom med det nye begrepet i går. 

Kronisk kjærlighet. K R O N I S K  K J Æ R L I G H E T! ! 

Hva er det da? Jo, jeg tenker at det er en som viser kjærlighet hele tiden. En kjærlighet som varer.

Kjærligheten blir kronisk på samme måte som smertene mine og sykdommen min. 

Vakkert? 

Det blir en slags hyllest til mannen min, 

min medvandrer lider av kronisk kjærlighet. 

Er det rart jeg lengter hjem nå? Har nedtelling på dagene. Fem dager igjen. Har og har hatt det veldig bra her jeg har vært i nesten fire uker. Kjenner at det skal bli deilig å komme hjem. Det er godt å ha noen å reise hjem til. 

Det er Ikke alle som har det. Jeg er heldig. Har en mann som elsker meg med alle mine feil og mangler. En mann som savner meg. En mann som jeg savner. Tror at alle har godt av å være borte litt fra hverandre. Godt å kjenne på savnet. Godt å komme hjem.

Aksept og bitterhet

I dag er det lørdag. Det er helg og mange har reist hjem på perm. Jeg er fortsatt på rehab ett eller annet sted her i Norges land😊.

Jeg er litt i tvil om det blir noe bedring denne gangen, men det er uansett et pusterom med mye tilrettelagt trening. Jeg har det fortsatt bra, men kroppen min sliter fortsatt med mye smerter. Nok om det.

Noen ord jeg går å surrer på nå er å akseptere og å godta. De betyr egentlig det samme. Men det kan være vanskelig i praksis. 

I det øyeblikket du aksepterer situasjonen du er i - blir det lettere å ha det litt bedre med seg selv. Det er ikke enkelt, men det er fullt mulig. 

Å akseptere er å godta samtidig som du ikke syns det er greit. 

Jeg jobber stadig med å akseptere, men jeg ville aller helst vært foruten både smerter og vonde opplevelser. 

En annen opplevelse jeg har hatt handler om varme hender. Rar men god opplevelse. Skal ikke si så mye om det her, men det er virkelig noe i det.

Av og til svirrer en tanke inn i hodet mitt. Denne tanken handler om at jeg tror jeg ble syk etter å ha tatt svineinfluensavaksinen i november 2009. For meg virker dette helt logisk - siden det starta rett etter at jeg tok den. Nevrologene har ikke funnet noe annen grunn til at jeg ble syk. Jeg har blitt sjekka mange ganger på Rikshospitalet - uten at de har funnet ut hvorfor jeg er syk. Siden de ikke finner noe grunn - klarer de ikke bremse utviklingen av sykdommen. Ingen der vil være enig med meg i at det er en sammenheng. Jeg kaller dette fraskrivelse av ansvar. Sorry🤔

Men igjen. Jeg har ikke tenkt å bli bitter av dette heller. Det har ingenting for seg. Jeg angrer på at jeg ikke har meldt det inn noen sted. Jeg tror at det må være flere som har kommet i samme situasjon som meg etter denne vaksina. Men, men...

Det høres kanskje bittert ut, men jeg er ikke bitter. 

Skulle gjerne vært foruten dette. 

Skulle gjerne ha vært i fulllt arbeid. 

Men igjen må jeg bare akseptere at sånn er situasjonen. 

Må akseptere at sånn er livet. 

Må tenke at det kunne vært verre.

Må tenke at jeg har det bra tross alt. 

Må tenke at livet går videre og jeg 

må gjøre det beste for å følge med. 

Takknemlig tross alt

Takknemlighet.

Det er blitt et viktig ord for meg. 

Et viktig ord i en hverdag som er full av sterke smerter og en haug med utfordringer. 

En viktig følelse for å unngå å bli bitter. 

Jeg er takknemlig for at jeg har godt humør og for at jeg takler hverdagen ganske bra.

Tror jeg har nevnt det før, men jeg sier det igjen.

Uansett hvor trasig du har det - let etter små ting eller store ting - som du kan kjenne en oppriktig takknemlighet for!!

Vet av erfaring at det er med på å gjøre dagene lettere. 

Jeg er takknemlig tross alt. 

Jeg er takknemlig selv om bagasjen min inneholder mye vondt.

Jeg er takknemlig selv om jeg ikke vet hvordan fremtiden blir.

Jeg er takknemlig som bor i Norge.

Jeg er takknemlig som bor her hvor det finnes hjelpemidler for det meste.

Jeg er takknemlig her og nå.

Jeg prøver å fokusere på det som skjer her og nå, i dag.

Hvis du irriterer deg over at jeg er FOR positiv - kan jeg bare si at det er en bevisst handling fra min side. Alle dager er ikke like. Men jeg har det bedre med meg selv når jeg er positiv. 

Føler at jeg ikke har noe valg - selv om jeg velger det hver dag. Forstå det den som kan.

Her er det mange hyggelige mennesker som stråler på tross av utfordringene de har. Jeg kjenner at jeg har blitt oppriktig glad i noen av de som er her. 

Det er feks et flott par her på ca 70 år(?). Begge to har hatt slag flere ganger. Likevel utstråler de en slags trygghet og godhet. De er så søte sammen. Hjelper hverandre. Ser det positive med at de begge er i samme situasjon - da kan de nemlig være på rehab å trene sammen!❤️❤️

De er et eller rettere sagt to forbilder for meg. Kommer til å savne de når de reiser hjem i morgen. 

Noen mennesker kryper bare rett inn i hjertet - og blir der.

Er det rart jeg er takknemlig?

Til dere som er nye lesere:

Gå inn på bloggen min via Google og bla dere nedover til det første innlegget. Hvis dere leser alle innleggene mine - får dere et glimt av hvordan jeg har hatt det, og hvordan jeg har kommet meg gjennom det harde arbeidet for å bli hel og bli fri.

Adressen er: 

jentaidengulekjolen.blogspot.com

Får ikke delt bloggen min her på fb.

Klarer ikke slippe taket

Jeg blir liksom ikke ferdig med -  eller jeg klarer ikke å slippe taket på - 

hvor viktig det er med fokus på psykisk helse. 

Blir stadig minnet om dette. Egentlig hver eneste dag er det snakk om en eller annen variant rundt dette temaet. 

Seksuelle overgrep, 

selvmord, 

angst, 

lette depresjoner,

dype depresjoner, 

diverse sykdomsbilder..... 

Det er mange som har tanker rundt psyken og hvordan vi blir påvirket på ulikt vis. Mange deler ting. Enten egne tanker eller ting de har hørt, lest osv.... 

Jeg er glad for at det et større fokus rundt dette. Samtidig er det trist å se hvor mange som er personlig berørt - på en eller annen måte. 

Det er et hav av mennesker som trenger å bli sett. Eller rettere sagt; alle trenger å bli sett.

Kommunikasjon er også en viktig del av dette. 

Det er utrolig lett å bli misforstått av andre, men det er også lett å misforstå andre.

Alle kommuniserer på en eller annen måte. 

Vi er forskjellige.

Vi har forskjellig måte å være på. 

Vi oppfatter ting forskjellig. 

Vi sier ting som kan bli oppfattet annerledes enn det det er ment som. 

Vi har forskjellig uttrykksform. 

Osv...

Selv om vi er forskjellige har vi mange fellestrekk. 

Vi ønsker å bli forstått. 

Vi trenger å sosialiseres. 

Vi trenger å bety en forskjell for noen. 

Vi trenger ett menneske som kan bety en forskjell for oss.

Vi trenger å føle oss inkludert i et fellesskap.

Vi trenger å bli sett. Både unge og gamle. Alle aldre.

Husk at du kan; 

- Gi et smil til de du treffer på din veg.

Et smil varmer. 

- Gi et «hei» til de du treffer.

Det varmer enda mer.

Det kunne vært verre!

I dag vil jeg dele et lite innlegg om en stor ting.

Det er utrolig mange skjebner. Alle har sitt. Noen har mer enn andre - på mange vis. Men siden jeg er på en behandlingsinstitusjon tenker jeg først og fremst på det kroppslige eller på sykdom. 

Jeg har mine problemer. 

Alle de som er rundt meg her har sine problemer. 

Egentlig er det litt godt å være et sted hvor det er mange 

som skjønner hvordan det er å ikke strekke til, 

som skjønner hvordan sykdom påvirker deg selv og hele familien, 

som skjønner hvor vanskelig det er å måtte ta imot hjelp,

som skjønner - uten å si noe.

Godt å senke skuldrene og bare være til.

Snakka f.eks med en flott ung tobarnsfar som hadde fått slag. Det var en kjempeomstilling for hele familien - ikke bare for han selv. Ungene hans var vant til å ha en aktiv far som gikk på ski, gikk på toppturer og fant på mye gøy. Plutselig var pappa en mann som ikke klarte noen ting, en mann som måtte ha hjelp til det meste og som ikke klarte å være med på turer som før. Selvfølgelig er det trist når sånne ting skjer. Det gjorde sterkt inntrykk på meg å snakke med han. Håper virkelig at denne mannen blir mye bedre.

Det siste han sa til meg før han reiste hjem dag var; «det kunne vært verre» 

Sterkt. 

Jeg er enig med han. 

Det kunne virkelig vært verre. Vi er heldige som bor der vi bor. Heldige som får god hjelp.

Husk:

D E T  K U N N E  V Æ R T  V E R R E ! !

Lån bort ørene dine

Jeg treffer stadig på nye mennesker som bærer på dype sår inni seg. 

Mennesker som kjenner seg maktesløse, som ikke vet hvordan de skal komme seg videre i livet. 

Mennesker som bærer på usynlige, men tunge masker.

Mennesker som viser ei tøff utside, men som føler seg bitteliten innvendig.

Mennesker som later som om de takler alt.

Mennesker som liker å tro at de har stålkontroll over livet, men som plutselig oppdager at livet tar kontroll over dem selv.

Mennesker som bærer på en enorm skam.

Mennesker som haler og drar på skyldfølelsen som raser rundt i hodet.

Jeg kjenner meg veldig igjen i mange av disse tingene. 

Jeg har det ikke sånn akkurat nå, men jeg hadde det sånn etter at flashbackene om barndommens grusomheter tok over livet mitt i 2013. 

Uten den fantastiske hjelpen som jeg fikk - og uten den enorme jobben jeg har gjort - vet jeg ikke hvordan livet mitt hadde vært nå.

Det er så utrolig viktig å ta tak i de vanskelige tingene, men man må ville det selv.

Jeg kjenner meg heldig som har fått den gode hjelpen. Det er ikke en selvfølge, dessverre. Man må liksom ta sats og hoppe uti det, hvis man får muligheten.. 

Jeg tok tilbake kontrollen over mitt liv.

Kjenner at det er godt å kunne være en medvandrer for andre. 

Godt å kunne «låne bort ørene» til noen som trenger å bli hørt.

Godt å kjenne takknemlighet fra noen som føler seg sett...

Denne måneden er jeg på et rehabiliteringssenter for å prøve å få litt kontroll over kroppen, og over smertene som raser rundt i kroppen. 

Usikker på om jeg klarer akkurat det, men jeg skal gjøre så godt jeg kan. Kroppen er vond, men hodet er klart. Det er egentlig det viktigste for meg.

Her er det ulike flotte mennesker med ulike utfordringer og ulik bagasje.

Det vi har felles er at vi er 100% oss selv - sånn som det er akkurat nå. 

Det er ikke sykdom som definerer menneskeverdet. Det må jeg si til meg selv. Prøver også å minne noen av de andre her om dette.

Se deg rundt.

Gi et smil til de du møter.

Et smil varmer mye mer enn du tror.

Et smil gjør at noen føler seg sett.