Venteboble...

Begynner å bli noen dager siden sist jeg skrev. 

Blir litt satt ut av å tenke på dette korona-viruset. 

Føles som om hele verden er satt i karantene...

Det er herlig å være hjemme.

Noe som er bra oppi det hele er at jeg får litt tid med barna/ ungdommene mine. 

Min flotte sykepleierstudent har reist tilbake for å jobbe der ho studerer. 

De andre er hjemme. 

Skriver bachelor, 

har hjemmekontor, 

jobber litt i huset, 

baker litt og 

holder på å gå på veggene.... 

Men de er her. 

Det er jo ikke sånn det skal være, men akkurat nå er virkeligheten sånn.

Jeg nyter lydene i huset. Samtidig er tankene mine hos NAV. Jeg har nemlig vært på bilmøte. Møtet varte i nesten tre timer. Jeg er veldig spent på utfallet der. Får svar en av dagene denne uka - hvis det ikke blir korona-utsatt. Kjenner jeg er veldig spent. Ønsker så gjerne å få selvstendigheten tilbake... Litt egoistisk, men dette er min virkelighet .

Noen jeg tenker veldig mye på nå er alle barna som egentlig har skole og fritidsaktiviteter 

- som en friplass, 

- med trygge voksne,

- som ser de,

- som er en stabil trygghet,

- og som nå blir tatt i fra de pga koronaviruset.

Livet er ikke like enkelt for alle.

Skjønner at det er viktig med harde omfattende tiltak for å slå tilbake på viruset, men liker ikke at det går utover de som virkelig trenger trygghet...

Det eneste vi kan gjøre er å gjøre det vi får beskjed om, og vente...