Er overveldet av responsen på denne bloggen. Det er både godt å vondt å vite at jeg når noen som trenger dette. Godt fordi jeg vil vise at det er mulig å heles på et vis etter en så altoverskyggende opplevelse som sånn type traume er. Vondt fordi jeg vet hvordan det er. Jeg tror ikke det er mulig å sette seg inn i situasjonen, uten å ha vært der selv. Men det er mulig å få et innblikk.
Det tok litt tid før jeg klarte å kalle det for seksuelle overgrep og voldtekt. Det høres liksom snillere ut å bare si overgrep.
Vi har alle en bagasje. Noen bagasjer er tyngre, mer hemmende, nesten umulig å løfte alene. Da er det godt å kunne ta imot hjelp både til å bære og pakke ut ting for ting. Tror det er lettere å finne de gode opplevelsene man har hatt - når man får ryddet opp i bagasjen sin. En periode følte jeg bare at alt var mørkt når jeg så tilbake på barne- og ungdoms-årene, men jeg har hatt mange gode opplevelser innimellom. De var det også viktig å ta vare på. Jeg har mange tanter og onkler som det var veldig bra å være sammen med.
Men tilbake til Modum november 2016. Jeg elsker advent og juletiden. Syns det er veldig bra å ha julefeiring med familien min. Jeg synger julesanger fra september (helt sant!!), hører på julemusikk hele høsten - og så skulle jeg til Modum i slutten av november til slutten av januar!!! Det var helt uvirkelig. Jeg skulle riktignok hjem på julepermisjon. Men hele tida med juleforberedelser, baking og pynting forsvant i terapi... Hvis jeg ikke hadde følt meg egoistisk før, gjorde jeg det i alle fall da. Men jeg klarte å lage ferdig julekalenderne til ungene og var ferdig med de fleste julegavene. Likevel. Jeg reiste tilbake til Modum med litt tungt hjerte. Samtidig var jeg veldig stolt, for jeg hadde gjort masse når jeg var hjemme. Utfordra meg selv på mange områder. Da jeg ankom Modum bar det rett inn i bobla igjen. Det var fantastisk å kunne besøke hestene og ha hesteterapi. Men det var om mulig enda mer utfordrende undervisning. Vanskelig egenterapi. Vanskelig gruppeterapi. Jeg var livredd for å begynne å grine, for jeg var så redd for å bli i tårene. Følte at jeg hadde så mange tårer inni meg at jeg ikke kunne slippe de løs. Jeg var så redd for å miste kontrollen. Kontrollen som hadde holdt meg oppe i alle disse årene.
Siste uka før juleferien var temaet skyld og skam. For meg var det det værste temaet i hele oppholdet. Jeg grua meg og det ble mye verre enn jeg hadde trodd. Rundt meg følte jeg at jeg hørte den høyrøsta latteren til onkel Egon, jeg følte at jeg så det ekle smilet hans, at jeg kjente den ekle lukta hans.... Følte han hang over meg for å vise at han fremdeles hadde full kontroll over meg - selv om han var død. Det var helt surrealistisk. Jeg visste jo egentlig hvem som hadde skylda, men det var MIN kropp som ble brukt til overgrepene. Jeg brukte mange krefter på å skjønne at jeg var uskyldig oppi det hele. En ting var å skjønne det med hodet, men kroppen måtte også skjønne det. Kroppen min var blitt misbrukt på det groveste over elleve år. Det var mye gørr som måtte ut av systemet. Jeg følte at jeg var merket for livet med skam. Skam om en brukt kropp. Følte meg sååå skitten mange år etter. Derfor var temaet den uka i desember 2016 nesten uutholdelig.
Sakte men sikkert skjønte jeg på en annen måte enn før at hele skylda og hele skammen var onkel sin. Men han var død og kunne ikke bære den...
Juleferien var også utfordrende. Jeg måtte ta på meg en av alle maskene jeg har brukt oppigjennom årene. Måtte gjøre det beste for å glede meg over familien min og julefeiringen. Jeg måtte være glad, for familiens skyld. Det var jo tross alt jul.
Rart å si det, men det var faktisk en lettelse å komme tilbake til Modum igjen 2. Januar... Da kunne jeg endelig begynne å tenke avslutningen av hele oppholdet. 17.januar 2017 var jeg ferdig. I løpet av de siste to ukene etter jul - klarte jeg å få flere brikker på plass. Den største brikken var trygghet. Jeg kjente på en sånn grunnleggende trygghet som plasserte seg godt på plass i magen. Trygghet i meg selv. En trygghet jeg kunne bygge videre på. Jeg har aldri kjent det sånn før. Den tryggheten kjenner jeg fortsatt.
En ting jeg ikke klarte å mestre mens jeg var på Modum - var uttrykksterapi. Det var nesten umulig å bruke farger å få noe ned på arket. De gedigne hvite skremmende arkene. Men jeg ble utfordra av terapeuten til å tegne når jeg kom hjem. Det klarte jeg. Det ble selvfølgelig bilder av sjø, båt, sol. Ikke verdens vakreste, men jeg klarte å gjøre det på min måte. De er bra nok. Skal ikke bli kunstner uansett.😅
Hovedmålet mitt har jeg nevnt før, men sier det igjen. Jeg ville bli hel. Er det fysisk mulig å bli hel etter alle de sårene jeg ble påført? Svaret mitt er JA. Men da mener jeg hel, oppreist med mange arr. Arr som blekner etterhvert, men de er der. Bevis på levd liv.
torsdag 31. oktober 2019
onsdag 30. oktober 2019
Modum mai 2016
Våren 2016 var jeg, som tidligere nevnt, på Modum i ca 7 uker. Nest siste uke var det pårørende-uke. Jeg grudde meg til mannen min skulle komme. Jeg var inne i behandlingsbobla. Tenkte at han umulig kunne skjønne hva dette var. Jeg følte meg langt nede psykisk og hadde mer enn nok med meg selv. Men jeg er veldig glad for at han kom og at han holdt ut. Det var noen rare, gode, vanskelige, umulige dager. Jeg var lukket samtidig som jeg ville at han skulle skjønne. Det var så vanskelig å SI ordene høyt. Vi hadde timer hos terapeutene både sammen og alene.
Han ville så gjerne forstå, ville vite. Nest siste dag gav jeg han dagbøkene mine og ba han om å lese. Jeg gikk en annen vei. Orka ikke å se han i øynene når han leste alt jeg hadde vært igjennom. Kroppen min skalv. Kjente på ny en redsel. Redsel for hva han ville synes om meg når han virkelig fikk se hva jeg hadde gjort, hva kroppen min har vært igjennom. Der var uutholdelig å vente på at han skulle bli ferdig. Det var mye lesestoff så det tok sin tid. Jeg holdt på å gå i spinn. Begynte å tvile på meg selv. Var det rett å la han få innblikk i min voldsomme og mørke fortid... ? Ville han respektere meg som den jeg var - med mine mørke opplevelser? Ville han forstå hvor vanskelig dette var???
Jeg har skrevet før at han leste, gråt og forsto. Han forstod virkelig hva som rørte seg inni meg. Forsto på en ny måte. Han ønska å vite. Jeg har aldri vært flink til å sette ord på følelser med å si ordene høyt. Men jeg kan skrive. Det at han fikk lese ordene jeg hadde skrevet gjorde mye med forståelsen hans. Det gjorde mye med meg også. Jeg kjente på en ny måte at når man deler og blir møtt på en god måte - skaper det nye bånd. Nye bånd av forståelse, nærhet..
Da jeg kom hjem fant jeg et slags dikt over senga mi. Det var utrolig rørende. (Deler det etterpå.)
Det var en viktig bit i min helingsprosess at min aller nærmeste fikk litt undervisning om hva traumebehandling er. Viktig at jeg våget å ta han med inn i bobla mi. Viktig at jeg våget å være ærlig og vise litt av min sårbarhet.
Etter dette oppholdet skulle jeg være hjemme seks måneder før det var ei ny runde med ca sju uker på Modum. I disse månedene ble vi oppfordret til å jobbe videre med de tingene vi hadde lært og oppfordret til å pushe oss fremover. Som den pliktoppfyllende, sta jenta jeg var, var det nettopp dette jeg gjorde. Jeg jobba meg gjennom bit for bit. Det ble ei tøff men god tid. Mannen min heia på meg på en helt annen måte enn før. For meg var det så viktig at de jeg hadde rundt meg ble tatt med i prosessen.
Jeg kjente virkelig at selvtilliten begynte å vokse, kjente at jeg gjorde noe riktig. Kjente med verdifull. Brukte magefølelsen for alt den var verd.
Det er et veldig skamfullt tema. Jeg ville ikke ødelegge for noen andre, men på en måte ødelegger jeg for noen i storfamilien med å være så åpen. Jeg kan ikke ta hensyn til akkurat det. Det er så viktig å få frem sannheten, sannheten om hva som skjedde, sannheten om hvordan det påvirker hele livet for barn som har sånne opplevelser.
Storfamilien fikk vite. Fikk vite hva som hadde skjedd. Alle trodde meg. Men ingen turte å snakke om det - med meg. Likevel kjente jeg at det var viktig og riktig å dele med de også.
I slutten av november skulle jeg inn til Modum igjen. Jeg hadde bestemt meg for å ringe til kona til overgriper før jeg reiste til Modum. Jeg utsatte og utsatte. Til slutt tok jeg mot til meg. Jeg var alene hjemme. Lå på sofaen. Tasta inn nummeret til henne. Fjerna det. Tasta det inn på nytt. Kasta fra meg mobilen. Det ble for sterkt. Pulsen var skyhøy, kroppen skalv, følte jeg måtte spy. Jeg begynte å tvile på meg selv. Kunne jeg stole på magefølelse min? Jeg tok sats og ringte...
Det er den vanskeligste, rareste, beste og værste telefonsamtalen jeg noen gang har hatt. Jeg ble umiddelbart møtt med at hun trodde meg - samtidig som hun ikke skjønte det helt Hun nekta for at hun visste det fra før. Men jeg vet at hun vet - helt innerst inne. Tror hun har fortrengt det. Dette var uansett en ubeskrivelig viktig del av helingsprosessen min.
Etter den samtalen lå jeg på sofaen, tårene trilla, mens pulsen gradvis roa seg ned til normalen igjen. Jeg følte jeg hadde løpt maraton eller noe sånn. Jeg var helt utladet. Utladet men letta.
Nå var jeg klar for Modum igjen. Klar for nye uker i november 2016.
Det har virkelig vært en kamp. En stor kamp om å finne meg selv. Det er vanskelig når man står midt oppi det, men det er en enorm lettelse å klare å kjempe seg tilbake til livet.
Han ville så gjerne forstå, ville vite. Nest siste dag gav jeg han dagbøkene mine og ba han om å lese. Jeg gikk en annen vei. Orka ikke å se han i øynene når han leste alt jeg hadde vært igjennom. Kroppen min skalv. Kjente på ny en redsel. Redsel for hva han ville synes om meg når han virkelig fikk se hva jeg hadde gjort, hva kroppen min har vært igjennom. Der var uutholdelig å vente på at han skulle bli ferdig. Det var mye lesestoff så det tok sin tid. Jeg holdt på å gå i spinn. Begynte å tvile på meg selv. Var det rett å la han få innblikk i min voldsomme og mørke fortid... ? Ville han respektere meg som den jeg var - med mine mørke opplevelser? Ville han forstå hvor vanskelig dette var???
Jeg har skrevet før at han leste, gråt og forsto. Han forstod virkelig hva som rørte seg inni meg. Forsto på en ny måte. Han ønska å vite. Jeg har aldri vært flink til å sette ord på følelser med å si ordene høyt. Men jeg kan skrive. Det at han fikk lese ordene jeg hadde skrevet gjorde mye med forståelsen hans. Det gjorde mye med meg også. Jeg kjente på en ny måte at når man deler og blir møtt på en god måte - skaper det nye bånd. Nye bånd av forståelse, nærhet..
Da jeg kom hjem fant jeg et slags dikt over senga mi. Det var utrolig rørende. (Deler det etterpå.)
Det var en viktig bit i min helingsprosess at min aller nærmeste fikk litt undervisning om hva traumebehandling er. Viktig at jeg våget å ta han med inn i bobla mi. Viktig at jeg våget å være ærlig og vise litt av min sårbarhet.
Etter dette oppholdet skulle jeg være hjemme seks måneder før det var ei ny runde med ca sju uker på Modum. I disse månedene ble vi oppfordret til å jobbe videre med de tingene vi hadde lært og oppfordret til å pushe oss fremover. Som den pliktoppfyllende, sta jenta jeg var, var det nettopp dette jeg gjorde. Jeg jobba meg gjennom bit for bit. Det ble ei tøff men god tid. Mannen min heia på meg på en helt annen måte enn før. For meg var det så viktig at de jeg hadde rundt meg ble tatt med i prosessen.
Jeg kjente virkelig at selvtilliten begynte å vokse, kjente at jeg gjorde noe riktig. Kjente med verdifull. Brukte magefølelsen for alt den var verd.
Det er et veldig skamfullt tema. Jeg ville ikke ødelegge for noen andre, men på en måte ødelegger jeg for noen i storfamilien med å være så åpen. Jeg kan ikke ta hensyn til akkurat det. Det er så viktig å få frem sannheten, sannheten om hva som skjedde, sannheten om hvordan det påvirker hele livet for barn som har sånne opplevelser.
Storfamilien fikk vite. Fikk vite hva som hadde skjedd. Alle trodde meg. Men ingen turte å snakke om det - med meg. Likevel kjente jeg at det var viktig og riktig å dele med de også.
I slutten av november skulle jeg inn til Modum igjen. Jeg hadde bestemt meg for å ringe til kona til overgriper før jeg reiste til Modum. Jeg utsatte og utsatte. Til slutt tok jeg mot til meg. Jeg var alene hjemme. Lå på sofaen. Tasta inn nummeret til henne. Fjerna det. Tasta det inn på nytt. Kasta fra meg mobilen. Det ble for sterkt. Pulsen var skyhøy, kroppen skalv, følte jeg måtte spy. Jeg begynte å tvile på meg selv. Kunne jeg stole på magefølelse min? Jeg tok sats og ringte...
Det er den vanskeligste, rareste, beste og værste telefonsamtalen jeg noen gang har hatt. Jeg ble umiddelbart møtt med at hun trodde meg - samtidig som hun ikke skjønte det helt Hun nekta for at hun visste det fra før. Men jeg vet at hun vet - helt innerst inne. Tror hun har fortrengt det. Dette var uansett en ubeskrivelig viktig del av helingsprosessen min.
Etter den samtalen lå jeg på sofaen, tårene trilla, mens pulsen gradvis roa seg ned til normalen igjen. Jeg følte jeg hadde løpt maraton eller noe sånn. Jeg var helt utladet. Utladet men letta.
Nå var jeg klar for Modum igjen. Klar for nye uker i november 2016.
Det har virkelig vært en kamp. En stor kamp om å finne meg selv. Det er vanskelig når man står midt oppi det, men det er en enorm lettelse å klare å kjempe seg tilbake til livet.
tirsdag 29. oktober 2019
Dagbok 17. Juni 2015
Jeg sitter her og leser i dagboka mi. Ser at jeg har skrevet utrolig mye sommeren 2015. Mener å huske at det var da flashbackene raste som sterkest inni meg. Følte det rulla en konstant film over netthinna mi. En grov barnepornofilm hvor jeg var hovedfiguren, men filmen var fra min virkelighet!! Det var på den tida jeg ble overbevist om at Modum var det rette for meg. Heldigvis.
Jeg vil dele litt fra dagboka i dag også. Syns det er greit å vise hvor kaotisk tankene kan bli når du gjenopplever sånne alvorlige traumer. Dette er sikkert gjenkjennbart for andre som har lignende opplevelser.
17.juni 2015
Det er en nydelig ettermiddag med sol fra knallblå himmel. I dag MÅTTE jeg bare ned til sjøen igjen. Tok med meg hunden min. Det var så godt med litt selskap av en som forstår meg. Jeg er tankefull, men ikke veldig lei meg. Jeg tenker mer med skrekk og gru på alle de barna som opplever seksuelle overgrep nå, og alle de voksne som har opplevelser fra tidligere. Skjønner hvor ille andre kan ha det siden kroppen min husker.
Jeg tenker fremdeles at det er veldig rart at jeg var 1,5 år eldre - enn minstejenta mi er nå - før det tok slutt. Ho er nesten like lang som meg, stor jente. Hvorfor gjorde jeg ikke noe motstand før? Var jeg feig? Var det redselen min som lamma meg?
Tenker på hva, hvem, hvordan jeg hadde vært uten mine opplevelser. Har mange "hva hvis" spørsmål. Tåpelige tanker - for fortida kan jeg ikke gjøre noe med. Den er over. Fremtiden derimot - kan jeg gjøre noe med. På en måte velger jeg hva jeg vil ta med meg videre. Jeg har ikke valgt hvordan jeg vil ha det nå. Akkurat nå har fortida valgt meg. Det føles i alle fall sånn. Kunsten er å komme seg videre. Men hvordan skal jeg klare det?
Tror nå at jeg må prate, sette ord på det vanskelige som har skjedd. Det er ikke lett - siden jeg ikke vil SI ordene HØYT. Det blir på en måte for nært, for fælt, for flaut... Ingen klarer å skjønne hvordan jeg har det, før jeg begynner å prate... Men jeg kan jo ikke forlange at andre skal høre de samme triste tingene om igjen og om igjen. Eller kan jeg det? Jeg vet av erfaring at det er det rette for meg. Det var i hvert fall godt for meg å prate om mine opplevelser etter bilulykka, derfor tror jeg at det er rett for meg å prate om dette også...
En parallell - når jentene mine leser HØYT på lekser til prøver - husker de bedre. Hvis jeg sier ordene HØYT - når de kanskje inn til meg - sånn at jeg skjønner fullt og helt hva jeg faktisk har opplevd. En del av meg vil ikke høre, vil ikke skjønne. Men en annen del av meg vil forstå og vite alt så fort som mulig for å bli "ferdig" med det.
Jeg har leste litt om hvordan man snakker med barn om overgrep, men hvordan snakker man med en 47 år gammel dame som ikke vil si ordene høyt? Mannen min sier "Det er jo bare å si det!" Men det er ikke bare å si det. Ikke enda. Det velter liksom hele spekteret av følelser, skam, skyldfølelse, familiens følelser, familien utad.... Føler jeg har et digert lass på ryggen. Et lass som jeg ikke klarer å legge av meg. Det henger fast - har liksom grodd fast. Kanskje det er derfor det er så smertefullt og ta det av. Det blir nesten som en stor skorpe på et sår. Hvis man begynner å klore i den ytre kanten - blør det og blir kanskje betent!!!
I dag er det mange rare tanker som fyker hit og dit. Det er utrolig beroligende å ligge her på brygga sammen med den deilige hunden. Det er så godt å lytte til stillheten, lytte til lyden av sjø og sommer. Jeg får liksom energi av stillhet. Merker at stillhet fyller meg på en god måte. God fordi det følger en trygghet med. Roen fra sjøen som legger seg flatt etter vindkulene. Krusninger på sjøen som viser at det er liv. Sjøen er stadig i bevegelse. Den gir ikke opp etter en storm eller to - den roer seg og er bare til. Bildebruk igjen!
Det ser så deilig ut å være sånn som hunden min. Bare være til - å bli elska som han er. Kanskje jeg må øve på å bare være til.
Dette var hentet fra dagboka i juni 2015
Jeg vil dele litt fra dagboka i dag også. Syns det er greit å vise hvor kaotisk tankene kan bli når du gjenopplever sånne alvorlige traumer. Dette er sikkert gjenkjennbart for andre som har lignende opplevelser.
17.juni 2015
Det er en nydelig ettermiddag med sol fra knallblå himmel. I dag MÅTTE jeg bare ned til sjøen igjen. Tok med meg hunden min. Det var så godt med litt selskap av en som forstår meg. Jeg er tankefull, men ikke veldig lei meg. Jeg tenker mer med skrekk og gru på alle de barna som opplever seksuelle overgrep nå, og alle de voksne som har opplevelser fra tidligere. Skjønner hvor ille andre kan ha det siden kroppen min husker.
Jeg tenker fremdeles at det er veldig rart at jeg var 1,5 år eldre - enn minstejenta mi er nå - før det tok slutt. Ho er nesten like lang som meg, stor jente. Hvorfor gjorde jeg ikke noe motstand før? Var jeg feig? Var det redselen min som lamma meg?
Tenker på hva, hvem, hvordan jeg hadde vært uten mine opplevelser. Har mange "hva hvis" spørsmål. Tåpelige tanker - for fortida kan jeg ikke gjøre noe med. Den er over. Fremtiden derimot - kan jeg gjøre noe med. På en måte velger jeg hva jeg vil ta med meg videre. Jeg har ikke valgt hvordan jeg vil ha det nå. Akkurat nå har fortida valgt meg. Det føles i alle fall sånn. Kunsten er å komme seg videre. Men hvordan skal jeg klare det?
Tror nå at jeg må prate, sette ord på det vanskelige som har skjedd. Det er ikke lett - siden jeg ikke vil SI ordene HØYT. Det blir på en måte for nært, for fælt, for flaut... Ingen klarer å skjønne hvordan jeg har det, før jeg begynner å prate... Men jeg kan jo ikke forlange at andre skal høre de samme triste tingene om igjen og om igjen. Eller kan jeg det? Jeg vet av erfaring at det er det rette for meg. Det var i hvert fall godt for meg å prate om mine opplevelser etter bilulykka, derfor tror jeg at det er rett for meg å prate om dette også...
En parallell - når jentene mine leser HØYT på lekser til prøver - husker de bedre. Hvis jeg sier ordene HØYT - når de kanskje inn til meg - sånn at jeg skjønner fullt og helt hva jeg faktisk har opplevd. En del av meg vil ikke høre, vil ikke skjønne. Men en annen del av meg vil forstå og vite alt så fort som mulig for å bli "ferdig" med det.
Jeg har leste litt om hvordan man snakker med barn om overgrep, men hvordan snakker man med en 47 år gammel dame som ikke vil si ordene høyt? Mannen min sier "Det er jo bare å si det!" Men det er ikke bare å si det. Ikke enda. Det velter liksom hele spekteret av følelser, skam, skyldfølelse, familiens følelser, familien utad.... Føler jeg har et digert lass på ryggen. Et lass som jeg ikke klarer å legge av meg. Det henger fast - har liksom grodd fast. Kanskje det er derfor det er så smertefullt og ta det av. Det blir nesten som en stor skorpe på et sår. Hvis man begynner å klore i den ytre kanten - blør det og blir kanskje betent!!!
I dag er det mange rare tanker som fyker hit og dit. Det er utrolig beroligende å ligge her på brygga sammen med den deilige hunden. Det er så godt å lytte til stillheten, lytte til lyden av sjø og sommer. Jeg får liksom energi av stillhet. Merker at stillhet fyller meg på en god måte. God fordi det følger en trygghet med. Roen fra sjøen som legger seg flatt etter vindkulene. Krusninger på sjøen som viser at det er liv. Sjøen er stadig i bevegelse. Den gir ikke opp etter en storm eller to - den roer seg og er bare til. Bildebruk igjen!
Det ser så deilig ut å være sånn som hunden min. Bare være til - å bli elska som han er. Kanskje jeg må øve på å bare være til.
Dette var hentet fra dagboka i juni 2015
mandag 28. oktober 2019
Dagbok 8. Juni 2015
Det er mandag. Sola skinner fra nesten skyfri himmel. Høsten er godt i gang med flotte fargenyanser på trærne. Det var rim på taket til naboen. Deilig å ligge inne i varmen under et godt teppe, med kaffekoppen i nærheten.
I dag tenker jeg å skrive fra dagboka igjen.
8. Juni 2015
Sitter på brygga og dingler med beina. Det er tidlig morgen, helt stille, ingen båter på sjøen, ingen vind. Det er ingen krusninger på sjøen. Bare lyden av stille vann.
Likevel er det i bevegelse - nesten usynlig, men du kan se det hvis du ser godt etter. Jeg prøver å ta en tanke av gangen - la den drive videre på sjøen - med strømmen.
Har alltid syntes at havet er fascinerende. Er nesten avhengig av å se sjøen og de ulike måtene den opptrer på sammen med de ulike vindstyrkene. Det er liksom min egenterapi.
I dag er jeg bare trist - innvendig. Utvendig holder jeg maska, men inni meg gråter jeg. Men jeg vil ikke være en trist person. Er lei meg for mange ting. Er lei meg for hvordan mine opplevelser påvirker de rundt meg og hvordan det påvirker meg selv.
Tenker og grubler på tro også. Hvordan troa mi har vært og hvordan den er akkurat nå. Troa mi har alltid vært min trygghet. Men den har fått seg en kraftig knekk - igjen. Hvor var Gud når overgrepene skjedde? Er det mulig å tro at Gud er tilstede i sånne situasjoner uten å gripe inn? Har stilt det samme spørsmålet før, etter bilulykka. Det er vanskelig å tro når jeg ser tilbake på de tingene, men samtidig føler jeg på en måte at jeg blir båret nå som da. Nok om det.
Hva med meg selv? Hva med selvtilliten min? Hva med selvbilde mitt? Kan egentlig tråkke på selvbilde mitt med full tyngde. Føler at jeg ikke strekker til som mor. Kunne ønske jeg kunne klare å gjøre forskjellige aktiviteter med ungdommene mine uten å tenke på begrensninger med kroppen. Føler at jeg ikke strekker til som ektefelle, datter, venn.... i det hele tatt. Jeg strekker ikke til!!!
Kroppen min forfaller, ikke bare på grunn av sykdom. Vekta øker pga lite aktivitet og mye medisiner. Ikke noe vakkert syn, men det må jeg også bare akseptere. Klarer ikke å gå ned i vekt. For å klare det må jeg spise så godt som ingenting. Det har jeg i alle fall ikke overskudd til å gjøre akkurat nå.
Mine gode sider. Har jeg noen igjen? Jo, jeg kan vaske klær, jeg kan lage mat, jeg kan bake, jeg kan gå veldig korte turer, jeg elsker familien min, jeg kan synge, jeg kan jobbe i hagen - i hvert fall litt... Hvor finner jeg meg selv? Kanskje i de gode øyeblikkene sammen med familien min og med gode venner som gir meg god energi. Andre gode egenskaper er vanskelig å finne. De er der sikkert, men jeg vet ikke hvor. Har ei venninne som sier at jeg utstråler en fredfull ro! Kanskje jeg kan tro på det. Føler meg sååå mislykket på alle områder i livet - men det er i dag. Kanskje dagen i morgen blir bedre.
Nå kjenner jeg en fred i tristheten min. Sola varmer, fuglene kvitrer, sjøen klukker i stadig mer bevegelse, båtene durer forbi, hører hyl av ivrige barnestemmer som bader i det kalde vannet, måkene skriker. Det er rett og slett lyd av sommer. Det er noen deilige lyder. Livet er egentlig herlig. Jeg vil ikke være trist mer i dag. Skal prøve hardt. Tror jeg...
Året er fremdeles 2015
I dag tenker jeg å skrive fra dagboka igjen.
8. Juni 2015
Sitter på brygga og dingler med beina. Det er tidlig morgen, helt stille, ingen båter på sjøen, ingen vind. Det er ingen krusninger på sjøen. Bare lyden av stille vann.
Likevel er det i bevegelse - nesten usynlig, men du kan se det hvis du ser godt etter. Jeg prøver å ta en tanke av gangen - la den drive videre på sjøen - med strømmen.
Har alltid syntes at havet er fascinerende. Er nesten avhengig av å se sjøen og de ulike måtene den opptrer på sammen med de ulike vindstyrkene. Det er liksom min egenterapi.
I dag er jeg bare trist - innvendig. Utvendig holder jeg maska, men inni meg gråter jeg. Men jeg vil ikke være en trist person. Er lei meg for mange ting. Er lei meg for hvordan mine opplevelser påvirker de rundt meg og hvordan det påvirker meg selv.
Tenker og grubler på tro også. Hvordan troa mi har vært og hvordan den er akkurat nå. Troa mi har alltid vært min trygghet. Men den har fått seg en kraftig knekk - igjen. Hvor var Gud når overgrepene skjedde? Er det mulig å tro at Gud er tilstede i sånne situasjoner uten å gripe inn? Har stilt det samme spørsmålet før, etter bilulykka. Det er vanskelig å tro når jeg ser tilbake på de tingene, men samtidig føler jeg på en måte at jeg blir båret nå som da. Nok om det.
Hva med meg selv? Hva med selvtilliten min? Hva med selvbilde mitt? Kan egentlig tråkke på selvbilde mitt med full tyngde. Føler at jeg ikke strekker til som mor. Kunne ønske jeg kunne klare å gjøre forskjellige aktiviteter med ungdommene mine uten å tenke på begrensninger med kroppen. Føler at jeg ikke strekker til som ektefelle, datter, venn.... i det hele tatt. Jeg strekker ikke til!!!
Kroppen min forfaller, ikke bare på grunn av sykdom. Vekta øker pga lite aktivitet og mye medisiner. Ikke noe vakkert syn, men det må jeg også bare akseptere. Klarer ikke å gå ned i vekt. For å klare det må jeg spise så godt som ingenting. Det har jeg i alle fall ikke overskudd til å gjøre akkurat nå.
Mine gode sider. Har jeg noen igjen? Jo, jeg kan vaske klær, jeg kan lage mat, jeg kan bake, jeg kan gå veldig korte turer, jeg elsker familien min, jeg kan synge, jeg kan jobbe i hagen - i hvert fall litt... Hvor finner jeg meg selv? Kanskje i de gode øyeblikkene sammen med familien min og med gode venner som gir meg god energi. Andre gode egenskaper er vanskelig å finne. De er der sikkert, men jeg vet ikke hvor. Har ei venninne som sier at jeg utstråler en fredfull ro! Kanskje jeg kan tro på det. Føler meg sååå mislykket på alle områder i livet - men det er i dag. Kanskje dagen i morgen blir bedre.
Nå kjenner jeg en fred i tristheten min. Sola varmer, fuglene kvitrer, sjøen klukker i stadig mer bevegelse, båtene durer forbi, hører hyl av ivrige barnestemmer som bader i det kalde vannet, måkene skriker. Det er rett og slett lyd av sommer. Det er noen deilige lyder. Livet er egentlig herlig. Jeg vil ikke være trist mer i dag. Skal prøve hardt. Tror jeg...
Året er fremdeles 2015
søndag 27. oktober 2019
Vår og sommer 1981
I 1981 var jeg 13 år. Jeg var veldig lang og veldig tynn for alderen. Vår familie reiste på flere turer sammen med familien til onkel Egon. En av turene var til ei nydelig hytte, som hadde en herlig beliggenhet, midt oppi snøen. Det var strålende påskesol. Skiføret var fantastisk. Jeg var ei kløne på ski, men fikk prøvd meg likevel. En av disse vakre dagene ønsket jeg å sitte i hytteveggen og bare nyte sola. Mamma og tante skulle også være der - trodde jeg. Pappa, onkel og guttene skulle gå på ski opp til et fjell vi kunne se fra hytta. Det var så nydelig å stille. Mamma og tante fant etter hvert ut at de ville ha en søstertur til butikken. Det var helt greit for meg. Jeg hadde det bra i mitt eget selskap. Ute på terrassen satt jeg i en god stol med solbriller på nesa og ei bok i handa. Livet var bort i mot perfekt. Jeg kunne som sagt se fjellet i det fjerne. Og etter en god stund så jeg noen svarte prikker som bevegde seg oppover på ski. Jeg så en, to, tre, fire... Men hvor var den femte? Jeg var sikker på at det var pappa og guttene jeg så. Kjente liksom igjen stilen til min far.
Plutselig merket jeg en uhyggelig stemning. Hadde onkel snudd? Visste han at tante hadde planlagt å shoppe akkurat når de var på skitur? Eller tok jeg feil? Kanskje det var fire andre som jeg så borti fjellet. Men stemningen gav seg ikke. Jeg klarte ikke å lese mer. Kjente en følelse av ei klo i magen. Det var ikke noe gøy å være alene i den fine, flotte hytta i det vakre skiområde denne nydelige dagen likevel.
Jeg "kjente" at han var der før jeg så han. Kjente lukta av etterbarberingsvannet hans. Jeg ante noe faretruende. Han var så mørk i blikket. Det lyste ondskap av det ekle gliset hans.
Han visste hvor lang tid det tok til butikken. Han hadde full oversikt over hvor pappa og guttene var. Han hadde full kontroll.
Jeg trodde ikke at dette vonde kunne bli værre. Så feil kunne jeg ta. Det har ikke noe for seg å beskrive hva som skjedde. Kan bare si at det fikk enda en ny vending.
Jeg gråt stille. Tok en lang dusj. Gikk ut i sola og lot som ingenting når de andre kom hjem. Gjemte meg bak solbrillene og boka. Jeg var taus. Det var vondt i hele meg, men jeg kunne ikke fortelle, kunne ikke si noe, jeg var jo på en måte med på det, men jeg valgte det ikke selv.....
Ingen hadde forutsetning til å skjønne noe. Jeg sa ikke noe og onkel Egon var ikke mørk i blikket når de andre kom hjem.
Tenkte fortsatt på at jeg ville gifte meg med en av fetterne mine hos tante Angel, favoritt-tanta mi, som var min trygge havn. Hun hadde jo forklart hvorfor det ikke var noe lurt, men likevel....
Tror at jeg i desperasjon så en mulighet for å komme meg ut fra onkel Egons klør. Men denne muligheten var en umulighet.
Våren og sommeren i 1981 var ikke bra. Jeg følte meg elendig. Klagde på hodeverk. Hadde mange rare tanker i hodet. Følte på hele kroppen at han hadde ødelagt meg, følte at alle kunne se gjennom den lange, tynne kroppen min. Kunne ikke avsløre onkels hemmelighet. Jeg trodde at jeg gikk i oppløsning innvendig pga alt jeg hadde gjort... Min uvitenhet var stor og jeg var livredd.
Vanligvis dro vi på holmetur/badetur med venninner. Denne sommeren trakk jeg meg enda mer vekk fra de. Jeg nekta å være med på holmetur. Følte at alle så. Ville ikke vise meg i badetøy. Hva skulle jeg si til dem? Kunne ikke si noe. Kunne ikke fortelle. Ville ikke at noen skulle spørre. Ville ikke at noen skulle forstå. Ønsket mitt om å bli usynlig var om mulig enda større.
Jeg tror at jeg opplevdes som ei veldig sær jente på den tida, men av en eller annen grunn ble jeg fortsatt regnet med av venninnene. Takk og lov!
fredag 25. oktober 2019
Store spørsmål og uttrykksterapi
Håper det ikke irriterer noen at jeg skriver så mange spørsmål. Selv om jeg har arbeidet meg grundige igjennom alle barne og ungdomsårene mine, sitter jeg igjen med mange spørsmål som det ikke er lett å svare på. Jeg tror at andre som er eller har vært i lignende situasjoner tenker det samme. Tenker at de har de samme spørsmålene - med sin egen vri.
Hva er det som får en oppegående mann som har alt, til å forgripe seg på det groveste på ei lita uskyldig jente? Var onkel Egon et offer for en overgriper? Gikk han selv i en liten shorts og frista en voksen da han var liten? Opplevde han noe traumatisk som gjorde at dette var en måte å få utløp for sine forkvaklede seksuelle opplevelser? Dette er noen av de spørsmålene jeg aldri kommer til å få svar på. Overgriperen er død. Noen ganger kunne jeg ønske at han levde. Jeg kunne ønske han kunne gi meg svar på hvorfor. Kunne ønske han kunne fått den straffen han fortjente. Men i neste øyeblikk tenker jeg at jeg har blitt skånet for å sitte i en rettsal for å forsvare meg, mens jeg kjente på ubehaget av øynene, fliret, lukten, alt... Vet ikke helt hva som er best egentlig.
Noen ganger tenker jeg på hvem jeg hadde vært hvis jeg hadde vært spart for 11 lange år med overgrep. Det er også et spørsmål uten svar. Heldigvis blir jeg ikke lenge i sånne tankerekker. Det har liksom ingen hensikt. Jeg er den jeg er med mine gode og mindre gode sider.
Jeg er ikke bitter, men jeg kunne nok fort blitt det. Tror at jeg alltid har prøvd å gjør det beste ut av situasjonen. Har nok glemt meg selv av og til. Mista troen på meg selv, tilliten til meg selv.
Terapeuten min på Modum gjorde alt han kunne for å hjelpe meg i gang med bygging av selvbilde og selvtilliten. Nå er jeg bevisst på hver dag å tenke på minst en positiv ting i livet mitt. I starten var det vanskelig, men nå er lett å finne mange. Da tenker jeg på sånne som;
Glad at jeg kan klare å stå opp av senga om morraen (det er faktisk ikke en selvfølge lengre)
Glad at jeg kan klare å kle meg selv
Glad jeg kan synge i kor
Glad jeg har en mann som er glad i meg og at jeg har verdens beste barn (helt sant)
Noe som ikke er fullt så lett å finne er positive ting om meg selv. Janteloven henger nok litt igjen i meg, men jeg har øvd på dette også. Terapeuten min utfordra meg til å skrive ned tre positive ting om meg selv i forkant av hver time. Det var ikke lett. Men det var for å hjelpe med å bygge opp selvbilde mitt.
Jeg er ei god mor
Jeg er ei god kone
Omsorgsfull
God venninne..
Mange ganger har vi alle sammen godt av å ta ei runde i oss selv og finne frem litt positivitet både til oss selv og til de rundt oss.
Jeg lærte mye forskjellig på Modum. Har tidligere nevnt hesteterapi som jeg syns var fantastisk. Vi hadde også uttrykksterapi. Noen er veldig kreative - jeg er absolutt ikke en av de. Første uka satt vi åtte stykk rundt et bord. Fikk hvert sitt A2 ark (de er store) og fargestifter. Fikk tema og oppgave. Jeg lukka øynene og tenkte på hva jeg kunne klare å tegne. Med øynene lukka hørte jeg lyden av farger som føyk rundt på arkene rundt meg. Etter en stund åpnet jeg de forsiktig og så at alle de sju andre var igang og tegnet på hele det store arket!! Jeg fikk nesten panikk, men bare nesten. Det ble nesten litt komisk. Jeg klarte ikke å tegne ei eneste strek. Øverst i høyre hjørnet hadde jeg skrevet navnet mitt og temaet med små bokstaver. Resten av arket var hvitt. Snakk om å føle seg mislykket. Terapeutene må ha vært borti en sånn en som meg før. De holdt opp arket mitt og sa at dette var også et uttrykk. 😅 Jeg har aldri vært flink til å tegne, eller sette ord på følelser. Har lært litt mer om det de siste årene. Min måte å uttrykke følelser har vært via musikk. Vi har forskjellige egenskaper. Viktig å finne vår egen måte å uttrykke oss på.
Hva er det som får en oppegående mann som har alt, til å forgripe seg på det groveste på ei lita uskyldig jente? Var onkel Egon et offer for en overgriper? Gikk han selv i en liten shorts og frista en voksen da han var liten? Opplevde han noe traumatisk som gjorde at dette var en måte å få utløp for sine forkvaklede seksuelle opplevelser? Dette er noen av de spørsmålene jeg aldri kommer til å få svar på. Overgriperen er død. Noen ganger kunne jeg ønske at han levde. Jeg kunne ønske han kunne gi meg svar på hvorfor. Kunne ønske han kunne fått den straffen han fortjente. Men i neste øyeblikk tenker jeg at jeg har blitt skånet for å sitte i en rettsal for å forsvare meg, mens jeg kjente på ubehaget av øynene, fliret, lukten, alt... Vet ikke helt hva som er best egentlig.
Noen ganger tenker jeg på hvem jeg hadde vært hvis jeg hadde vært spart for 11 lange år med overgrep. Det er også et spørsmål uten svar. Heldigvis blir jeg ikke lenge i sånne tankerekker. Det har liksom ingen hensikt. Jeg er den jeg er med mine gode og mindre gode sider.
Jeg er ikke bitter, men jeg kunne nok fort blitt det. Tror at jeg alltid har prøvd å gjør det beste ut av situasjonen. Har nok glemt meg selv av og til. Mista troen på meg selv, tilliten til meg selv.
Terapeuten min på Modum gjorde alt han kunne for å hjelpe meg i gang med bygging av selvbilde og selvtilliten. Nå er jeg bevisst på hver dag å tenke på minst en positiv ting i livet mitt. I starten var det vanskelig, men nå er lett å finne mange. Da tenker jeg på sånne som;
Glad at jeg kan klare å stå opp av senga om morraen (det er faktisk ikke en selvfølge lengre)
Glad at jeg kan klare å kle meg selv
Glad jeg kan synge i kor
Glad jeg har en mann som er glad i meg og at jeg har verdens beste barn (helt sant)
Noe som ikke er fullt så lett å finne er positive ting om meg selv. Janteloven henger nok litt igjen i meg, men jeg har øvd på dette også. Terapeuten min utfordra meg til å skrive ned tre positive ting om meg selv i forkant av hver time. Det var ikke lett. Men det var for å hjelpe med å bygge opp selvbilde mitt.
Jeg er ei god mor
Jeg er ei god kone
Omsorgsfull
God venninne..
Mange ganger har vi alle sammen godt av å ta ei runde i oss selv og finne frem litt positivitet både til oss selv og til de rundt oss.
Jeg lærte mye forskjellig på Modum. Har tidligere nevnt hesteterapi som jeg syns var fantastisk. Vi hadde også uttrykksterapi. Noen er veldig kreative - jeg er absolutt ikke en av de. Første uka satt vi åtte stykk rundt et bord. Fikk hvert sitt A2 ark (de er store) og fargestifter. Fikk tema og oppgave. Jeg lukka øynene og tenkte på hva jeg kunne klare å tegne. Med øynene lukka hørte jeg lyden av farger som føyk rundt på arkene rundt meg. Etter en stund åpnet jeg de forsiktig og så at alle de sju andre var igang og tegnet på hele det store arket!! Jeg fikk nesten panikk, men bare nesten. Det ble nesten litt komisk. Jeg klarte ikke å tegne ei eneste strek. Øverst i høyre hjørnet hadde jeg skrevet navnet mitt og temaet med små bokstaver. Resten av arket var hvitt. Snakk om å føle seg mislykket. Terapeutene må ha vært borti en sånn en som meg før. De holdt opp arket mitt og sa at dette var også et uttrykk. 😅 Jeg har aldri vært flink til å tegne, eller sette ord på følelser. Har lært litt mer om det de siste årene. Min måte å uttrykke følelser har vært via musikk. Vi har forskjellige egenskaper. Viktig å finne vår egen måte å uttrykke oss på.
torsdag 24. oktober 2019
Takknemlighet tross alt
I dag hadde jeg ikke tenkt å skrive. Men her sitter jeg og skriver likevel. Jeg kjenner på en enorm takknemlighet. Takknemlighet for at jeg når frem til noen som virkelig trenger dette.
Det koster å dele historien min, men det er verd det når jeg vet at det er til hjelp for noen. Har fått mange tilbakemeldinger på at det er godt at jeg tør å sette ord på dette vanskelige temaet.
Det er vanskelig å dele så intime ting. Vet det er ubehagelig å lese, men tro meg - jeg sparer dere for de værste detaljene. Jeg hadde ikke delt dette for tre år siden. Da stod jeg midt oppi den tøffeste delen av behandlinga. Jeg var knust, visste ikke åssen jeg skulle klare å stable meg på beina igjen. Men jeg klarte det. Derfor er tida inne nå. Jeg vet at jeg ikke var det eneste offeret til onkel. Det er vondt, samtidig er det godt å vite at jeg ikke er alene.
Jeg var utrolig lydig som barn. Det har jeg nevnt noen ganger. Nå stoler jeg mer på meg selv og bruker magefølelsen min.
Fasaden utad var ubevisst veldig viktig i oppveksten min. Det gjaldt nok for hele storfamilien. Det er ikke noe galt i fasader, men når fasadene overskygger fæle ting som skjer, blir det uutholdelig. Overgrep skjer i "de beste hjem"!!!
Må også si at jeg ikke skriver denne bloggen for å få medlidenhet. Bruk heller medlidenheten, du kanskje har, på de som lever i dette i dag, og på de mange voksne som har gått med sånne opplevelser inni seg i mange år uten å si noe. Helt alene! DET er en helt spesiell ensomhet!
Jeg har valgt å fortelle. Ikke for å vise hvor fælt jeg har hatt det, men for å vise at det går an å komme seg gjennom smerten tross alt.
Tidligere har jeg skrevet at kroppen husker. Men jeg er et eksempel på at kroppen er sånn skrudd sammen at den glemmer eller gjemmer også. Det har vært min beskyttelse. En viktig beskyttelse - helt til bobla sprakk.
SMSO = senter mot seksuelle overgrep. SMSO er et fantastisk flott sted hvor man kan snakke med noen som bryr seg - uten henvisning fra lege og uten lange ventelister.
Første gang jeg gikk inne den døra i 2016 følte jeg meg liten. Følelsen av skam fikk meg til å tenke på om det var noen jeg kjente som så at jeg gikk inn der. 🙄 Jeg ble møtt av hyggelige mennesker. Fikk en kaffekopp i hånda. Beroligende å ha noe å holde i. Men jeg skulle prate med en mann!!! Kunne jeg takle det?? Jeg utfordra meg selv og kasta meg ut i det og sa at det var OK. Han var og er en fantastisk mann som stilte de rette spørsmålene for meg. Der fikk jeg også tips om ting jeg kunne jobbe videre med. Ting som kan virke små, men som ble utrolig viktig for meg. Han sa blant annet i en bisetning et det er noen som anmelder en person - selv om han er død.
What? Er det mulig? Akkurat det har jeg nevnt flere ganger i dagbøkene mine. Har skrevet ; "Tenk om det gikk an å anmelde en død mann!!!"
Da skjønner du mitt neste steg. Jeg har anmeldt. Det var skummelt å gjøre det. Jeg er glad for at jeg har gjort det. Prosessen dit var kort, for jeg hadde jo allerede tenkt igjennom det. Jeg snakka med en politi jeg kjenner. Hun viste vei videre til hvem jeg skulle snakke med. Fikk en bistandsadvokat som var veldig bra. Fikk beskjed om at hvis jeg ville anmelde burde jeg skrive alt i kronologisk rekkefølge og ta med så mange detaljer som mulig. Akkurat det var pyton. Det var helt forferdelig å beskrive akkurat det som skjedde. Men jeg brukte viljen, staheten og magefølelsen. Skreiv og skreiv. Leverte alt til bistandsadvokaten sammen med alle dagbøkene i tilfelle de ville se de også. Hun putta alt i en konvolutt og sendte det til politiet i den bygda med palasset på toppen.
Jeg fikk beskjed på forhånd om at det kom til å bli henlagt av to grunner. Mannen var død og saken var foreldet. Jeg valgte likevel å anmelde fordi jeg ville at politiet skulle vite om meg i forhold til andre overgrepsofre av samme mann.
Jeg var ikke forberedt på følelsen jeg fikk da bistandsadvokaten la alt i en konvolutt og satte frimerker på. Jeg kunne legge saken i fra meg der den hørte hjemme, der den skulle ha vært for flere år siden. Det føltes som om mange kilo falt av skuldrene mine. Jeg var så takknemlig for at mannen på SMSO nevnte at andre anmeldte. Jeg gjorde det ikke for å ødelegge for familien til onkelen min. Jeg gjorde det som en del av helingsprosessen min.
Jeg har overlevd. Nå lever jeg.
Det koster å dele historien min, men det er verd det når jeg vet at det er til hjelp for noen. Har fått mange tilbakemeldinger på at det er godt at jeg tør å sette ord på dette vanskelige temaet.
Det er vanskelig å dele så intime ting. Vet det er ubehagelig å lese, men tro meg - jeg sparer dere for de værste detaljene. Jeg hadde ikke delt dette for tre år siden. Da stod jeg midt oppi den tøffeste delen av behandlinga. Jeg var knust, visste ikke åssen jeg skulle klare å stable meg på beina igjen. Men jeg klarte det. Derfor er tida inne nå. Jeg vet at jeg ikke var det eneste offeret til onkel. Det er vondt, samtidig er det godt å vite at jeg ikke er alene.
Jeg var utrolig lydig som barn. Det har jeg nevnt noen ganger. Nå stoler jeg mer på meg selv og bruker magefølelsen min.
Fasaden utad var ubevisst veldig viktig i oppveksten min. Det gjaldt nok for hele storfamilien. Det er ikke noe galt i fasader, men når fasadene overskygger fæle ting som skjer, blir det uutholdelig. Overgrep skjer i "de beste hjem"!!!
Må også si at jeg ikke skriver denne bloggen for å få medlidenhet. Bruk heller medlidenheten, du kanskje har, på de som lever i dette i dag, og på de mange voksne som har gått med sånne opplevelser inni seg i mange år uten å si noe. Helt alene! DET er en helt spesiell ensomhet!
Jeg har valgt å fortelle. Ikke for å vise hvor fælt jeg har hatt det, men for å vise at det går an å komme seg gjennom smerten tross alt.
Tidligere har jeg skrevet at kroppen husker. Men jeg er et eksempel på at kroppen er sånn skrudd sammen at den glemmer eller gjemmer også. Det har vært min beskyttelse. En viktig beskyttelse - helt til bobla sprakk.
SMSO = senter mot seksuelle overgrep. SMSO er et fantastisk flott sted hvor man kan snakke med noen som bryr seg - uten henvisning fra lege og uten lange ventelister.
Første gang jeg gikk inne den døra i 2016 følte jeg meg liten. Følelsen av skam fikk meg til å tenke på om det var noen jeg kjente som så at jeg gikk inn der. 🙄 Jeg ble møtt av hyggelige mennesker. Fikk en kaffekopp i hånda. Beroligende å ha noe å holde i. Men jeg skulle prate med en mann!!! Kunne jeg takle det?? Jeg utfordra meg selv og kasta meg ut i det og sa at det var OK. Han var og er en fantastisk mann som stilte de rette spørsmålene for meg. Der fikk jeg også tips om ting jeg kunne jobbe videre med. Ting som kan virke små, men som ble utrolig viktig for meg. Han sa blant annet i en bisetning et det er noen som anmelder en person - selv om han er død.
What? Er det mulig? Akkurat det har jeg nevnt flere ganger i dagbøkene mine. Har skrevet ; "Tenk om det gikk an å anmelde en død mann!!!"
Da skjønner du mitt neste steg. Jeg har anmeldt. Det var skummelt å gjøre det. Jeg er glad for at jeg har gjort det. Prosessen dit var kort, for jeg hadde jo allerede tenkt igjennom det. Jeg snakka med en politi jeg kjenner. Hun viste vei videre til hvem jeg skulle snakke med. Fikk en bistandsadvokat som var veldig bra. Fikk beskjed om at hvis jeg ville anmelde burde jeg skrive alt i kronologisk rekkefølge og ta med så mange detaljer som mulig. Akkurat det var pyton. Det var helt forferdelig å beskrive akkurat det som skjedde. Men jeg brukte viljen, staheten og magefølelsen. Skreiv og skreiv. Leverte alt til bistandsadvokaten sammen med alle dagbøkene i tilfelle de ville se de også. Hun putta alt i en konvolutt og sendte det til politiet i den bygda med palasset på toppen.
Jeg fikk beskjed på forhånd om at det kom til å bli henlagt av to grunner. Mannen var død og saken var foreldet. Jeg valgte likevel å anmelde fordi jeg ville at politiet skulle vite om meg i forhold til andre overgrepsofre av samme mann.
Jeg var ikke forberedt på følelsen jeg fikk da bistandsadvokaten la alt i en konvolutt og satte frimerker på. Jeg kunne legge saken i fra meg der den hørte hjemme, der den skulle ha vært for flere år siden. Det føltes som om mange kilo falt av skuldrene mine. Jeg var så takknemlig for at mannen på SMSO nevnte at andre anmeldte. Jeg gjorde det ikke for å ødelegge for familien til onkelen min. Jeg gjorde det som en del av helingsprosessen min.
Jeg har overlevd. Nå lever jeg.
tirsdag 22. oktober 2019
Årene etter 1976
Dette blir på en måte en fortsettelse til det jeg skrev på lørdag. Hendelsene i årene fra 1976 ligger gjemt som i en tåke, med en iboende visshet om hva som kom til å skje - hver eneste gang vi skulle treffe onkel Egon. I palasset der alt starta, på onkels hytte ved sjøen og på fjellet i hos mormor osv. Det var fryktelig. Men ifra og håpe at noen så oss gikk jeg over til å håpe at ingen så oss... Det var så skittent, så skamfullt, så ekkelt, så nedverdigende. Tenk om noen visste? Tenk om noen så hva jeg holdt på med? Hva ville folk syns om meg?
Vi var sjelden på overnattingstur på hytta vår, eller rettere sagt - på hytta til storfamilien. Den var liksom for nærme hjemmet vårt. Men vi hadde ofte båtturer for å treffe familiene som kom på besøk hele sommeren, hvert år. Det var en fin måte å holde kontakt med hele storfamilien.
MEN noen ganger når onkel Egon og tante var der med guttene sine - MÅTTE jeg være der på overnatting. Jeg skriver MÅTTE, for jeg hadde ikke noe valg. Onkel Egon klarte å overbevise mamma om at det var koselig for tante å ha ei jente på hytta. Jeg var selvfølgelig lydig, kunne ikke protestere. Mamma visste ikke hva som skjedde. Hun ante ikke noen ting. Alt hadde vært annerledes hvis jeg hadde tørt å si hva som virkelig skjedde...
I hytta var det tre soverom med køyesenger i første etasje. På loftet var det et soverom i den ene enden, og ei TV-stue i andre enden. Mellom disse rommene var det bare et gardin/forheng. Guttene sov nede på det ene rommet. De to andre rommene stod alltid klare til neste familie som skulle komme. Tante og onkel lå bak gardinet. Jeg lå på sofaen ved TV. Klarte ikke å sove, for jeg visste hva som ville skje. Visste hvorfor han absolutt skulle ha meg på hytta. Det var overhodet ikke for tantes del. Onkel måtte alltid ut på do om natta. Da måtte han forbi der jeg lå. Han gikk alltid naken, og kom alltid innom min sofa før han gikk tilbake til tante. Jeg husker at kroppen min ble helt stiv og jeg skalv av redsel. Turte nesten ikke å puste. Det skjedde motbydelige ting der. Vil ikke gå i detalj. Jeg var allerede drilla på å være stille som ei mus. MÅTTE ikke lage lyd, for da kunne tante våkne. Jeg er overbevist om at hun visste hva som skjedde. Jeg er overbevist om at hun både så og hørte oss. Hvorfor kan jeg si det? For det første var det bare et gardin som skilte oss, for det andre var det veldig lytt i hytta. Hun må ha hørt at han gikk ut, og ho må ha hørt at han kom inn igjen - uten å komme inn til henne. Jeg husker også at gardinet mellom rommene blafra, jeg vet at hun så på... Hun nekter på at hun vet noe. Det er mitt ord mot hennes, men jeg er likefullt overbevist. Vet at det er fullt mulig for partneren til overgriper - å fortrenge det de har sett. Tror dette er tilfelle her.
Noe som er ille å tenke på er at noe av dette motbydelige var godt på en vond måte. Kroppen min reagerte jo på stimuli. Men jeg var bare et barn, skulle ikke kjenne på denslags, skulle ikke vært utsatt for sånne ting... Dette var med på å forsterke følelsen av skam og skyld... Jeg følte meg så enormt skitten. Følte meg så annerledes. Klarte liksom ikke helt å være et vanlig barn som gledet seg over de små tingene i livet. Men igjen må jeg si at jeg er evig takknemlig. Takknemlig for at jeg hele tiden ble regna med i vennegjengen og særlig av de to nærmeste venninnene mine. Uten dem vet jeg rett og slett ikke om jeg hadde klart meg så bra. Vi var i et sunt og godt miljø. Jeg tror at hvis jeg ikke hadde vært i det miljøet - kunne jeg lett sklidd helt ut.
Gode venner og en trygg familie var redningen for meg. Likevel er det noen spørsmål som går igjen mange ganger i dagbøkene mine.
Hvorfor var det ingen som så smerten i øynene mine, smerten i ansiktet mitt? Hvorfor var det ikke ett eneste menneske som så hva som skjedde? Hvorfor var det sånn? Hvordan er det i det hele tatt mulig? Hvorfor?
Det er skremmende å tenke på hvor mange barn som har det sånn i dag. Hva skal til for å klare å fange opp barn som trenger å bli sett, som trenger å bli forstått, som trenger å fortelle, som trenger noen som virkelig lytter, som trenger å bli trodd, som trenger noen som virkelig bryr seg?????
Min jobb er å dele mine opplevelser, for å gi et ærlig i innblikk i hvordan det var å oppleve dette som barn og hvordan disse opplevelsene har påvirket meg videre i livet. Selv om vi er forskjellige - tror jeg at det er mange som reagerer på lignende måte som meg.
Din jobb er å dele og være med å få andre til være obs!!!
Vi var sjelden på overnattingstur på hytta vår, eller rettere sagt - på hytta til storfamilien. Den var liksom for nærme hjemmet vårt. Men vi hadde ofte båtturer for å treffe familiene som kom på besøk hele sommeren, hvert år. Det var en fin måte å holde kontakt med hele storfamilien.
MEN noen ganger når onkel Egon og tante var der med guttene sine - MÅTTE jeg være der på overnatting. Jeg skriver MÅTTE, for jeg hadde ikke noe valg. Onkel Egon klarte å overbevise mamma om at det var koselig for tante å ha ei jente på hytta. Jeg var selvfølgelig lydig, kunne ikke protestere. Mamma visste ikke hva som skjedde. Hun ante ikke noen ting. Alt hadde vært annerledes hvis jeg hadde tørt å si hva som virkelig skjedde...
I hytta var det tre soverom med køyesenger i første etasje. På loftet var det et soverom i den ene enden, og ei TV-stue i andre enden. Mellom disse rommene var det bare et gardin/forheng. Guttene sov nede på det ene rommet. De to andre rommene stod alltid klare til neste familie som skulle komme. Tante og onkel lå bak gardinet. Jeg lå på sofaen ved TV. Klarte ikke å sove, for jeg visste hva som ville skje. Visste hvorfor han absolutt skulle ha meg på hytta. Det var overhodet ikke for tantes del. Onkel måtte alltid ut på do om natta. Da måtte han forbi der jeg lå. Han gikk alltid naken, og kom alltid innom min sofa før han gikk tilbake til tante. Jeg husker at kroppen min ble helt stiv og jeg skalv av redsel. Turte nesten ikke å puste. Det skjedde motbydelige ting der. Vil ikke gå i detalj. Jeg var allerede drilla på å være stille som ei mus. MÅTTE ikke lage lyd, for da kunne tante våkne. Jeg er overbevist om at hun visste hva som skjedde. Jeg er overbevist om at hun både så og hørte oss. Hvorfor kan jeg si det? For det første var det bare et gardin som skilte oss, for det andre var det veldig lytt i hytta. Hun må ha hørt at han gikk ut, og ho må ha hørt at han kom inn igjen - uten å komme inn til henne. Jeg husker også at gardinet mellom rommene blafra, jeg vet at hun så på... Hun nekter på at hun vet noe. Det er mitt ord mot hennes, men jeg er likefullt overbevist. Vet at det er fullt mulig for partneren til overgriper - å fortrenge det de har sett. Tror dette er tilfelle her.
Noe som er ille å tenke på er at noe av dette motbydelige var godt på en vond måte. Kroppen min reagerte jo på stimuli. Men jeg var bare et barn, skulle ikke kjenne på denslags, skulle ikke vært utsatt for sånne ting... Dette var med på å forsterke følelsen av skam og skyld... Jeg følte meg så enormt skitten. Følte meg så annerledes. Klarte liksom ikke helt å være et vanlig barn som gledet seg over de små tingene i livet. Men igjen må jeg si at jeg er evig takknemlig. Takknemlig for at jeg hele tiden ble regna med i vennegjengen og særlig av de to nærmeste venninnene mine. Uten dem vet jeg rett og slett ikke om jeg hadde klart meg så bra. Vi var i et sunt og godt miljø. Jeg tror at hvis jeg ikke hadde vært i det miljøet - kunne jeg lett sklidd helt ut.
Gode venner og en trygg familie var redningen for meg. Likevel er det noen spørsmål som går igjen mange ganger i dagbøkene mine.
Hvorfor var det ingen som så smerten i øynene mine, smerten i ansiktet mitt? Hvorfor var det ikke ett eneste menneske som så hva som skjedde? Hvorfor var det sånn? Hvordan er det i det hele tatt mulig? Hvorfor?
Det er skremmende å tenke på hvor mange barn som har det sånn i dag. Hva skal til for å klare å fange opp barn som trenger å bli sett, som trenger å bli forstått, som trenger å fortelle, som trenger noen som virkelig lytter, som trenger å bli trodd, som trenger noen som virkelig bryr seg?????
Min jobb er å dele mine opplevelser, for å gi et ærlig i innblikk i hvordan det var å oppleve dette som barn og hvordan disse opplevelsene har påvirket meg videre i livet. Selv om vi er forskjellige - tror jeg at det er mange som reagerer på lignende måte som meg.
Din jobb er å dele og være med å få andre til være obs!!!
Enda et tilbakeblikk
Har vært på ulike helseting i dag. Men nå er jeg klar til å skrive litt igjen. Lørdagens innlegg var vondt og direkte. Men jeg har fått mange tilbakemeldinger på at det er bra at jeg setter ord på disse vanskelige tingene og at jeg skriver såpass direkte ord - slik at andre kan ane litt av hvor ille det var/er å være liten å oppleve disse tingene. Setter utrolig stor pris på alle tilbakemeldingene.
Jeg ser at bloggen min når frem.
Det gir meg drivkraft til å fortsette å skrive. Det er så viktig å sette fokuset på temaet; seksuelle overgrep. Tror mange lukker øynene og tenker at dette trenger jeg ikke å forholde meg til. Men tallet på overgrepsofre er veldig høyt. Usikker på dagens tall. Men det skjer dessverre i dag og.
Jeg har klart å leve et verdig og godt liv på tross av mine opplevelser. Måten jeg beskytta meg på som liten, har fulgt meg. De som kjenner meg - vet at jeg var med i ei dramatisk bilulykke da jeg var 18 år. To av vennene mine ble drept, jeg og venninna mi overlevde. Jeg føyk gjennom ei lukka takluke. Hvorfor nevner jeg dette her? Jo, jeg gjør det fordi måten jeg beskytta meg på etter ulykka, var akkurat den samme som når jeg var liten. Jeg stengte av følelsene, tenkte at de andre, som var involvert på ett eller annet vis, hadde det mye verre enn meg. Tenkte at det ikke var så farlig med meg. Jeg bygga murer rundt meg selv - igjen... Var knallhard. Lot som om alt var greit.
Erfaringa mi var at skallene/ murene jeg bygde da jeg var liten - beskytta meg fra å gå til grunne. Derfor fortsatte jeg med dette etter den voldsomme traumatiske opplevelsen på jeg var 18. Det tok 17 år før den bobla sprakk..
Det er på en måte godt å vite at kroppen er i stand til å ta over styringa. Men det er en voldsom jobb å gjøre når man blir innhenta av fortidas traumer.
Jeg har klart det med god hjelp. Har klart å gjennomarbeide vonde opplevelser, klart å få tak i følelsene mine fra den gang og nå.
Da jeg traff han som jeg gifta meg med, fikk han vite at jeg hadde en onkel som hadde vært klåfingra. Det var alt jeg sa. Han har lurt på mange ting opp igjennom årene, men det var først i 2016, på Modum, at han begynte å skjønne, begynte å forstå hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. Da fikk han lese ALT jeg hadde skrevet. Alle detaljer som er for grusomme til å dele her. Han leste, gråt og forstod!!!
Min største prestasjon i livet er: Jeg har født tre barn. De er fantastiske og jeg er superstolt. Men disse ble født før jeg begynte å bearbeide ting. Jeg fødte uten å lage lyd!!! Var jo lært opp av onkels hånd over munnen, at jeg ikke måtte skrike...
På Modum var jeg med på noe som kalles stemmebruk. Alle de øvelsene, for å bruke stemmen min og høre min egen stemme, var gull verd for meg!!! Jeg elsker å synge, men stemmen stopper ofte i halsen. Det er godt å ha øvelsene fra Modum å se tilbake på. Godt å lage lyd.... Alle ungene mine synger. Føler meg kjempeheldig når de kommer hjem og synger - lager lyd. Setter sikkert ekstra stor pris på det - pga at det var vanskelig for meg.
Nevnte tidligere at jeg har vært ei hønemor. Spesielt for jentene mine. Tror ikke de har tatt skade av det. De er noen flotte, oppreiste jenter som tar vare på seg selv. Men det har vært episoder da de var små - hvor jeg har grepet tak i de og røska de til meg, fordi jeg så en potensiell "fare".
Et eksempel: Vi var som familie på besøk et sted i Norge. Samtidig var foreldrene mine hos familie til min mor. Disse bodde ca 20 min fra der vi var. Min far ringte og lurte på om ikke vi kunne komme, for han hadde en overraskelse til oss... Vi sa selvfølgelig ja. Det var deilig sommertemperatur ute, derfor gikk jentene i noen søte sommerkjoler. Det lyse fine håret var gredd og de hadde søt pynt i håret. Da vi gikk opp bakken mot huset der foreldrene mine var - fikk jeg sjokk!!! Overraskelsen var onkel Egon og tante!!! Jeg holdt maska, høflig som jeg var. Min far sa plutselig til ungene mine ; "Nå må dere gå å gi onkel Egon og tante en klem." Da tok jeg et godt tak i mine flotte jenter, drog de til meg og sa høyt at det skulle de ikke gjøre, og begrunna det med at de ikke kjente han. Det så sikkert rart ut, men jeg tenkte at onkel Egon ikke skulle være nær mine jenter!!! Etterpå gav jeg ett "hvis blikk kan drepe blikk" til onkel Egon. Et blikk som sa mer enn tusen ord.
Livet blir ikke alltid sånn man har tenkt. Noen ganger blir vi fillerista eller sentrifugert. Vanskelig å få beina godt planta på jorda. Vanskelig å kjenne på alt som er vondt. Vanskelig å kjenne på alt som er godt.
Jeg har vært der i mørke, i det vanskelige, men jeg har klart å snu. Jeg tok imot hjelp fordi jeg ville det selv, og fordi jeg ville bli hel. Det har vært en hard kamp. Jeg er sterk. Jeg står oppreist i meg selv.
Jeg ser at bloggen min når frem.
Det gir meg drivkraft til å fortsette å skrive. Det er så viktig å sette fokuset på temaet; seksuelle overgrep. Tror mange lukker øynene og tenker at dette trenger jeg ikke å forholde meg til. Men tallet på overgrepsofre er veldig høyt. Usikker på dagens tall. Men det skjer dessverre i dag og.
Jeg har klart å leve et verdig og godt liv på tross av mine opplevelser. Måten jeg beskytta meg på som liten, har fulgt meg. De som kjenner meg - vet at jeg var med i ei dramatisk bilulykke da jeg var 18 år. To av vennene mine ble drept, jeg og venninna mi overlevde. Jeg føyk gjennom ei lukka takluke. Hvorfor nevner jeg dette her? Jo, jeg gjør det fordi måten jeg beskytta meg på etter ulykka, var akkurat den samme som når jeg var liten. Jeg stengte av følelsene, tenkte at de andre, som var involvert på ett eller annet vis, hadde det mye verre enn meg. Tenkte at det ikke var så farlig med meg. Jeg bygga murer rundt meg selv - igjen... Var knallhard. Lot som om alt var greit.
Erfaringa mi var at skallene/ murene jeg bygde da jeg var liten - beskytta meg fra å gå til grunne. Derfor fortsatte jeg med dette etter den voldsomme traumatiske opplevelsen på jeg var 18. Det tok 17 år før den bobla sprakk..
Det er på en måte godt å vite at kroppen er i stand til å ta over styringa. Men det er en voldsom jobb å gjøre når man blir innhenta av fortidas traumer.
Jeg har klart det med god hjelp. Har klart å gjennomarbeide vonde opplevelser, klart å få tak i følelsene mine fra den gang og nå.
Da jeg traff han som jeg gifta meg med, fikk han vite at jeg hadde en onkel som hadde vært klåfingra. Det var alt jeg sa. Han har lurt på mange ting opp igjennom årene, men det var først i 2016, på Modum, at han begynte å skjønne, begynte å forstå hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. Da fikk han lese ALT jeg hadde skrevet. Alle detaljer som er for grusomme til å dele her. Han leste, gråt og forstod!!!
Min største prestasjon i livet er: Jeg har født tre barn. De er fantastiske og jeg er superstolt. Men disse ble født før jeg begynte å bearbeide ting. Jeg fødte uten å lage lyd!!! Var jo lært opp av onkels hånd over munnen, at jeg ikke måtte skrike...
På Modum var jeg med på noe som kalles stemmebruk. Alle de øvelsene, for å bruke stemmen min og høre min egen stemme, var gull verd for meg!!! Jeg elsker å synge, men stemmen stopper ofte i halsen. Det er godt å ha øvelsene fra Modum å se tilbake på. Godt å lage lyd.... Alle ungene mine synger. Føler meg kjempeheldig når de kommer hjem og synger - lager lyd. Setter sikkert ekstra stor pris på det - pga at det var vanskelig for meg.
Nevnte tidligere at jeg har vært ei hønemor. Spesielt for jentene mine. Tror ikke de har tatt skade av det. De er noen flotte, oppreiste jenter som tar vare på seg selv. Men det har vært episoder da de var små - hvor jeg har grepet tak i de og røska de til meg, fordi jeg så en potensiell "fare".
Et eksempel: Vi var som familie på besøk et sted i Norge. Samtidig var foreldrene mine hos familie til min mor. Disse bodde ca 20 min fra der vi var. Min far ringte og lurte på om ikke vi kunne komme, for han hadde en overraskelse til oss... Vi sa selvfølgelig ja. Det var deilig sommertemperatur ute, derfor gikk jentene i noen søte sommerkjoler. Det lyse fine håret var gredd og de hadde søt pynt i håret. Da vi gikk opp bakken mot huset der foreldrene mine var - fikk jeg sjokk!!! Overraskelsen var onkel Egon og tante!!! Jeg holdt maska, høflig som jeg var. Min far sa plutselig til ungene mine ; "Nå må dere gå å gi onkel Egon og tante en klem." Da tok jeg et godt tak i mine flotte jenter, drog de til meg og sa høyt at det skulle de ikke gjøre, og begrunna det med at de ikke kjente han. Det så sikkert rart ut, men jeg tenkte at onkel Egon ikke skulle være nær mine jenter!!! Etterpå gav jeg ett "hvis blikk kan drepe blikk" til onkel Egon. Et blikk som sa mer enn tusen ord.
Livet blir ikke alltid sånn man har tenkt. Noen ganger blir vi fillerista eller sentrifugert. Vanskelig å få beina godt planta på jorda. Vanskelig å kjenne på alt som er vondt. Vanskelig å kjenne på alt som er godt.
Jeg har vært der i mørke, i det vanskelige, men jeg har klart å snu. Jeg tok imot hjelp fordi jeg ville det selv, og fordi jeg ville bli hel. Det har vært en hard kamp. Jeg er sterk. Jeg står oppreist i meg selv.
søndag 20. oktober 2019
Vonde opplevelser fra 1976
Det var veldig mange steder og tidspunkt som ble treffpunkt for min og onkels familie. Sommer, høst, jul, nyttår, vinter, påske, vår og sommer igjen..... Jeg kan ikke huske å ha truffet onkel Egon en eneste gang i løpet av disse årene uten at han klassa på meg, gravde nedi trusa mi eller forgrep seg på det groveste mot meg. Det sier litt om hvor mange ganger det skjedde ting som aldri burde ha skjedd. Har ikke tall.
Som sagt er disse årene ei tåke av uhyggelig forventing om hva som ventet meg - hver gang vi skulle treffe onkel Egon. Jeg var fremdeles snill, lydig - et lett bytte...
Året var 1976. Det var snø ute. Bakken opp til palasset var glatt. Om det var vinterferie eller påskeferie husker jeg ikke. Men det jeg husker er at ting gikk fra vondt til verre. Det var mange rom i palasset på toppen av bygda. Mange av rommene fikk vi ikke gå inn i. Ikke fordi det var noe hemmelig, men sånn var det bare. Det gjaldt også det rommet som var ned trappa og inn til høyre. Det rommet med en dør, som det i ettertid, har tatt lang tid for meg å "åpne". Jeg husker mange rare lukter der inne, blanding av alt fra olje, til mat. Olje - fordi det var en oljefyrer i rommet som lå vegg i vegg. Husker at det var helt mørkt der inne. Et lite rom uten vinduer. Det stod en høy benk der inne. Senere fant jeg ut at det var en fryseboks. Den hadde vel passe høyde for onkel Egon!! Det var mange underlige lukter, mange ekle lukter. Døra inn var kjempeskummel. Det har vært vanskelig å "åpne" den. Kjenner at det knytter seg i halsen nå - når jeg skriver.
Jeg var åtte år. Han skulle ha noe annet enn fingrene inni meg. Husker at jeg prøvde å skrike, men han la handa over munnen min. Det var første gang han fullførte. Jeg visste fremdeles ikke hva dette vonde var.
Han pusta og svetta og lagde noen rare lyder. Lukta var kvalmende. Jeg var vettskremt. Ingen så oss, ingen visste hva som skjedde, ingen kunne høre oss - for huset var så uendelig stort...
Det var fryktelig vondt. Jeg gråt og løp inn i leiligheten som vi lånte. For å komme dit måtte jeg gjennom ganga som var innenfor den doble garasjen. Jeg var alene i leiligheten. Gikk inn i dusjen og lot tårene blande seg med vannet.... Hva skjedde nå? Jeg ante ikke hva det var. Visste bare at dette kunne jeg iallfall ikke si noe om. Jeg var låst fast i onkel Egons ondskapsfulle grep. Han visste at jeg var lydig. Jeg var et utrolig lett bytte. Jeg var lang for alderen, kanskje det var derfor jeg ikke ble skadet... Overgrepene gikk fra vonde til ekstreme...
En annen episode fra sommeren dette året: Vi var på hytta hans ved sjøen. Vår familie og familien Egon. Hytta var omkransa av trær. Tror det var furu. En av dagene skulle tante, mamma og pappa kjøre til butikken. Jeg nektet å være igjen på hytta med guttene og onkel Egon. Jeg hylte og skreik, for jeg var vettskremt. Det var min måte å prøve å få oppmerksomhet på. Jeg VILLE være med. Alle trodde jeg var en sutrete 8 åring. Da kom onkel Egon og la armene rundt meg, gliste å sa: "bare kjør, jeg skal passe godt på "Matildemor". De kjørte, lyset sluknet i øynene mine.
Da de var borte, mente onkel Egon at nå var det på tide å bade i sjøen. Ved sjøen lå det ei lita sandstrand mellom to brygger. Egentlig en nydelig plass. Guttene hans kastet klærne og løp nakne ned i vannet. De var vant til å løpe rundt nakne. Jeg syns egentlig at de var alt for store til dette, men det kunne jeg ikke si noe om. Onkel Egon mente at min bror, og jeg også måtte bade nakne. Min bror syns at dette var gøy og lirket av seg badebuksa før han løp ut i vannet. Han var nesten elleve år! Jeg MÅTTE kaste klærne. Måten han sa det på, fikk meg til å skjønne at jeg ikke hadde noe valg. Det var fryktelig nedverdigende. Tre gutter som så på meg, før de snudde seg og plasket i vannet. De brydde seg ikke, men den ekle onkelen min nistirret på meg.
Han rakk selvfølgelig å forgripe seg på meg - inne i hytta - før de kom tilbake fra butikken og før guttene ble ropt opp fra vannet... Han var så utspekulert at det er til å spy av. Tenker på guttene hans også. Tok han på de også? Misbrukte han de også? Eller holdt det å se på de da de løp rundt nakne?
Redselen min var til å ta og føle på. Klarer ikke å beskrive hvor redd jeg egentlig var. Kjente at jeg heller ville tilbake til den tida han "bare" klassa på meg. Selv om det også var ille... Dette nye, var så vondt og ødeleggende. Jeg ble om mulig enda stillere enn før.
Skjønner ikke helt åssen jeg har klart å komme meg gjennom disse fæle årene uten å gå til grunne. Selv om foreldrene mine ikke skjønte hva som foregikk, så brydde de seg veldig mye om meg. De syns det er grusomt at de ikke skjønte hva som foregikk. Selv om jeg trakk meg veldig inn i meg selv, vet jeg at jeg var sterk og sta. Jeg var og er egentlig kjempesterk!!
Som sagt er disse årene ei tåke av uhyggelig forventing om hva som ventet meg - hver gang vi skulle treffe onkel Egon. Jeg var fremdeles snill, lydig - et lett bytte...
Året var 1976. Det var snø ute. Bakken opp til palasset var glatt. Om det var vinterferie eller påskeferie husker jeg ikke. Men det jeg husker er at ting gikk fra vondt til verre. Det var mange rom i palasset på toppen av bygda. Mange av rommene fikk vi ikke gå inn i. Ikke fordi det var noe hemmelig, men sånn var det bare. Det gjaldt også det rommet som var ned trappa og inn til høyre. Det rommet med en dør, som det i ettertid, har tatt lang tid for meg å "åpne". Jeg husker mange rare lukter der inne, blanding av alt fra olje, til mat. Olje - fordi det var en oljefyrer i rommet som lå vegg i vegg. Husker at det var helt mørkt der inne. Et lite rom uten vinduer. Det stod en høy benk der inne. Senere fant jeg ut at det var en fryseboks. Den hadde vel passe høyde for onkel Egon!! Det var mange underlige lukter, mange ekle lukter. Døra inn var kjempeskummel. Det har vært vanskelig å "åpne" den. Kjenner at det knytter seg i halsen nå - når jeg skriver.
Jeg var åtte år. Han skulle ha noe annet enn fingrene inni meg. Husker at jeg prøvde å skrike, men han la handa over munnen min. Det var første gang han fullførte. Jeg visste fremdeles ikke hva dette vonde var.
Han pusta og svetta og lagde noen rare lyder. Lukta var kvalmende. Jeg var vettskremt. Ingen så oss, ingen visste hva som skjedde, ingen kunne høre oss - for huset var så uendelig stort...
Det var fryktelig vondt. Jeg gråt og løp inn i leiligheten som vi lånte. For å komme dit måtte jeg gjennom ganga som var innenfor den doble garasjen. Jeg var alene i leiligheten. Gikk inn i dusjen og lot tårene blande seg med vannet.... Hva skjedde nå? Jeg ante ikke hva det var. Visste bare at dette kunne jeg iallfall ikke si noe om. Jeg var låst fast i onkel Egons ondskapsfulle grep. Han visste at jeg var lydig. Jeg var et utrolig lett bytte. Jeg var lang for alderen, kanskje det var derfor jeg ikke ble skadet... Overgrepene gikk fra vonde til ekstreme...
En annen episode fra sommeren dette året: Vi var på hytta hans ved sjøen. Vår familie og familien Egon. Hytta var omkransa av trær. Tror det var furu. En av dagene skulle tante, mamma og pappa kjøre til butikken. Jeg nektet å være igjen på hytta med guttene og onkel Egon. Jeg hylte og skreik, for jeg var vettskremt. Det var min måte å prøve å få oppmerksomhet på. Jeg VILLE være med. Alle trodde jeg var en sutrete 8 åring. Da kom onkel Egon og la armene rundt meg, gliste å sa: "bare kjør, jeg skal passe godt på "Matildemor". De kjørte, lyset sluknet i øynene mine.
Da de var borte, mente onkel Egon at nå var det på tide å bade i sjøen. Ved sjøen lå det ei lita sandstrand mellom to brygger. Egentlig en nydelig plass. Guttene hans kastet klærne og løp nakne ned i vannet. De var vant til å løpe rundt nakne. Jeg syns egentlig at de var alt for store til dette, men det kunne jeg ikke si noe om. Onkel Egon mente at min bror, og jeg også måtte bade nakne. Min bror syns at dette var gøy og lirket av seg badebuksa før han løp ut i vannet. Han var nesten elleve år! Jeg MÅTTE kaste klærne. Måten han sa det på, fikk meg til å skjønne at jeg ikke hadde noe valg. Det var fryktelig nedverdigende. Tre gutter som så på meg, før de snudde seg og plasket i vannet. De brydde seg ikke, men den ekle onkelen min nistirret på meg.
Han rakk selvfølgelig å forgripe seg på meg - inne i hytta - før de kom tilbake fra butikken og før guttene ble ropt opp fra vannet... Han var så utspekulert at det er til å spy av. Tenker på guttene hans også. Tok han på de også? Misbrukte han de også? Eller holdt det å se på de da de løp rundt nakne?
Redselen min var til å ta og føle på. Klarer ikke å beskrive hvor redd jeg egentlig var. Kjente at jeg heller ville tilbake til den tida han "bare" klassa på meg. Selv om det også var ille... Dette nye, var så vondt og ødeleggende. Jeg ble om mulig enda stillere enn før.
Skjønner ikke helt åssen jeg har klart å komme meg gjennom disse fæle årene uten å gå til grunne. Selv om foreldrene mine ikke skjønte hva som foregikk, så brydde de seg veldig mye om meg. De syns det er grusomt at de ikke skjønte hva som foregikk. Selv om jeg trakk meg veldig inn i meg selv, vet jeg at jeg var sterk og sta. Jeg var og er egentlig kjempesterk!!
fredag 18. oktober 2019
Modum april 2016
Egoistisk? Var jeg egoistisk fordi jeg vurderte å reise fra mann og barn for å ta imot hjelp? Hjelp jeg skulle hatt for mange år siden? Svaret er innlysende nå i 2019. Men i prosessen med å bestemme om Modum var riktig for meg - var det en slags følelse av egoisme - som fikk meg til å nøle.
Var det rett av meg å bruke såååå mye tid kun på meg selv?
Det er dessverre lang venteliste på å komme inn på Modum. Men jeg fikk plass på utrednings-opphold etter noen få måneder. Utredningen varte i to uker. De ukene var viktige for veien videre i hva slags behandling som var riktig for akkurat meg. Det var med blandede følelser jeg reiste, men da jeg kom frem, kjente jeg at det var veldig viktig for meg å få plass der. Følte nesten at jeg skulle opp til eksamen. Skulle ikke prestere noe faglig, men det var nok min ekstremt dårlige selvtillit som slo inn på ett eller annet vis. Trenger ikke utbrodere det nærmere.
Ei uke etter dette oppholdet fikk jeg brev om at de hadde plass til meg et par uker senere.... Rakk nesten ikke å tenke. Det gikk så fort. Var takknemlig, redd, usikker, glad.. Alt på engang.
Men følelsen av å svikte den lille jenta mi var nesten uutholdelig. Lille? Ho var 15,5 år!! Ikke akkurat liten, men for meg var ho den lille jenta mi. Ja, jeg er håpløs hønemor. Har alltid vært det. Spesielt for jentene mine. Nok om det.
Jeg reiste til Modum 13.april 2016. Skulle være der 7 uker. Uten å reise hjem. Føltes uvirkelig. Føltes så lenge. Jeg kunne reise hjem på helgeperm hvis jeg ville, men det var langt hjem og den fysiske helsa mi var ikke bra. Men 7-8 uker på traume-avdelingen på Modum!! 😱
Deretter skulle jeg være hjemme seks måneder, for så å komme tilbake til 7- 8 nye uker. De seks månedene hjemme var en del av opplegget. Fikk ulike ting å jobbe med hjemme. Ulike utfordringer. Viktige måneder før neste steg i behandlingen.
Det ble noen fantastisk gode og vanskelige uker. Selvmotsigende ord, men det var sånn det var for meg. Jeg er fryktelig sta. Bestemte meg for at når jeg først skulle være der så lenge - ville jeg gjøre alt jeg kunne for å finne ut hvordan jeg kunne komme meg videre i livet. Vi som var der - levde i ei boble. Ei boble med behandling i fokus. Behandlerne mine var noen fantastiske mennesker. På forunderlig vis pusha de meg videre - små musesteg hver dag. Undervisning, egenterapi, uttrykksterapi, stemmebruk, hesteterapi...
Hesteterapi!! De som kjenner meg vet at for meg er hester store og skremmende dyr. Har alltid vært redd for dyr. Har aldri følt noen nærhet til dyr. Derfor ble tanken på hesteterapi veldig rar. Jeg var til og med blitt plassert på hestegruppa!!! Men tro det eller ei...
H E S T E T E R A P I E R M A G I S K
I første time var det med redsel, jeg beveget meg til hestene sammen med terapeuten. Det stod fire hester på rekke og rad. Skulle gå rolig bort til de og kjenne etter hva jeg merka med de forskjellige dyrene. To av de snudde hodet bort fra meg. De avviste meg... De to andre bøyde seg forsiktig inn mot meg. En av de gav meg en "klem". Jeg følte jeg ble dratt inn mot hesten. Klarer ikke å beskrive følelsen. Den godtok meg liksom akkurat sånn jeg var. Det må oppleves. Det var veldig nært...
Jeg brukte viljen min, staheten min og magefølelsen min for alt det var verdt. Målet mitt på Modum var å bli hel. Terapeutene mine syns det var et hårete mål, litt stort. Men jeg stod på mitt. Jeg ville bli hel. Jeg ville heles. Jeg ville gjøre alt jeg kunne for å kunne stå oppreist med god samvittighet. Jeg ville være den mammaen ungene mine fortjente å ha. Jeg ville være den ektefellen mannen min fortjente. Og det viktigste - jeg ville ikke at de vonde opplevelsene fra barndommen skulle prege fremtiden min. Ville bygge opp selvtilliten og selvbilde mitt.
Det ble noen tøffe, men veldig viktige uker for min helings-prosess. Er ikke i tvil om at det var riktig for meg å være der. Jeg er heller ikke i tvil om at jeg vil anbefale det for andre som har lignende opplevelser. Veldig takknemlig!!!
Var det rett av meg å bruke såååå mye tid kun på meg selv?
Det er dessverre lang venteliste på å komme inn på Modum. Men jeg fikk plass på utrednings-opphold etter noen få måneder. Utredningen varte i to uker. De ukene var viktige for veien videre i hva slags behandling som var riktig for akkurat meg. Det var med blandede følelser jeg reiste, men da jeg kom frem, kjente jeg at det var veldig viktig for meg å få plass der. Følte nesten at jeg skulle opp til eksamen. Skulle ikke prestere noe faglig, men det var nok min ekstremt dårlige selvtillit som slo inn på ett eller annet vis. Trenger ikke utbrodere det nærmere.
Ei uke etter dette oppholdet fikk jeg brev om at de hadde plass til meg et par uker senere.... Rakk nesten ikke å tenke. Det gikk så fort. Var takknemlig, redd, usikker, glad.. Alt på engang.
Men følelsen av å svikte den lille jenta mi var nesten uutholdelig. Lille? Ho var 15,5 år!! Ikke akkurat liten, men for meg var ho den lille jenta mi. Ja, jeg er håpløs hønemor. Har alltid vært det. Spesielt for jentene mine. Nok om det.
Jeg reiste til Modum 13.april 2016. Skulle være der 7 uker. Uten å reise hjem. Føltes uvirkelig. Føltes så lenge. Jeg kunne reise hjem på helgeperm hvis jeg ville, men det var langt hjem og den fysiske helsa mi var ikke bra. Men 7-8 uker på traume-avdelingen på Modum!! 😱
Deretter skulle jeg være hjemme seks måneder, for så å komme tilbake til 7- 8 nye uker. De seks månedene hjemme var en del av opplegget. Fikk ulike ting å jobbe med hjemme. Ulike utfordringer. Viktige måneder før neste steg i behandlingen.
Det ble noen fantastisk gode og vanskelige uker. Selvmotsigende ord, men det var sånn det var for meg. Jeg er fryktelig sta. Bestemte meg for at når jeg først skulle være der så lenge - ville jeg gjøre alt jeg kunne for å finne ut hvordan jeg kunne komme meg videre i livet. Vi som var der - levde i ei boble. Ei boble med behandling i fokus. Behandlerne mine var noen fantastiske mennesker. På forunderlig vis pusha de meg videre - små musesteg hver dag. Undervisning, egenterapi, uttrykksterapi, stemmebruk, hesteterapi...
Hesteterapi!! De som kjenner meg vet at for meg er hester store og skremmende dyr. Har alltid vært redd for dyr. Har aldri følt noen nærhet til dyr. Derfor ble tanken på hesteterapi veldig rar. Jeg var til og med blitt plassert på hestegruppa!!! Men tro det eller ei...
H E S T E T E R A P I E R M A G I S K
I første time var det med redsel, jeg beveget meg til hestene sammen med terapeuten. Det stod fire hester på rekke og rad. Skulle gå rolig bort til de og kjenne etter hva jeg merka med de forskjellige dyrene. To av de snudde hodet bort fra meg. De avviste meg... De to andre bøyde seg forsiktig inn mot meg. En av de gav meg en "klem". Jeg følte jeg ble dratt inn mot hesten. Klarer ikke å beskrive følelsen. Den godtok meg liksom akkurat sånn jeg var. Det må oppleves. Det var veldig nært...
Jeg brukte viljen min, staheten min og magefølelsen min for alt det var verdt. Målet mitt på Modum var å bli hel. Terapeutene mine syns det var et hårete mål, litt stort. Men jeg stod på mitt. Jeg ville bli hel. Jeg ville heles. Jeg ville gjøre alt jeg kunne for å kunne stå oppreist med god samvittighet. Jeg ville være den mammaen ungene mine fortjente å ha. Jeg ville være den ektefellen mannen min fortjente. Og det viktigste - jeg ville ikke at de vonde opplevelsene fra barndommen skulle prege fremtiden min. Ville bygge opp selvtilliten og selvbilde mitt.
Det ble noen tøffe, men veldig viktige uker for min helings-prosess. Er ikke i tvil om at det var riktig for meg å være der. Jeg er heller ikke i tvil om at jeg vil anbefale det for andre som har lignende opplevelser. Veldig takknemlig!!!
torsdag 17. oktober 2019
Dagbok august 2015
Fortsetter med dagbok fra 2015.
Jeg klarte å stoppe! Jeg klarte å stoppe DET! JEG klarte å stoppe det! JEG!!!
Hvorfor gjorde jeg det ikke før? Det var jo så lett...
Fire dager før jeg ble 16 år, feira pappa 50 års dagen sin. Det var nyttårsaften. Huset var fullt av feststemte mennesker. Alle tantene og onklene mine var på plass, pluss mange venner til foreldrene mine. Flere av gjestene skulle overnatte - hele nyttårshelgen. Gjett hvem som MÅTTE ha mitt rom? Det var liksom det beste rommet, fordi min seng kunne trekkes ut å bli dobbelseng. Du gjettet riktig. Det var selvfølgelig onkel Egon med fru som skulle ligge der. Han måtte alltid ha det beste. Eller var det bare det at han ville ha MIN seng? Jeg måtte ligge på sofaen i stua - noe som i utgangspunktet var greit nok.
Jeg hjalp mamma med alt som skulle gjøres. Vi bakte masse kaker og dekket alle bordene i stua. Alt var vakkert pynta til bursdag/nyttårsfest. Alt så perfekt ut. Til og med været var strålende - kaldt, stille og stjerneklart.
Jeg skulle på nyttårsfest med vennene mine. Ei venninne kom innom meg, for vi skulle kjøres av pappa. Vi hadde pyntet oss og var klare til å gå. Huset vårt var som sagt fullt av folk - mange av mannfolkene stod utenfor og prata. Da venninna mi og jeg kom ut for å gå til bilen - fikk vi mange koselige kommentarer. Men onkel Egon grep tak i meg - tulla liksom med meg - og klarte å få ei hand innenfor jakka mi og klemte til rundt det ene brystet mitt mens han lo. Det var vondt, men jeg knep munnen sammen og prøvde å dra meg vekk fra grepet hans. De andre oppfatta ikke hva som skjedde, trodde som sagt bare at han tøysa. Han gav meg en "liksomklem", mens han viska: "Jeg skal bare bort å hilse på venninna di også før dere går!"
DA VÅKNA JEG. Jeg visste hvordan han ville hilse. Tankene mine for rundt i hodet mitt og jeg ønsket av hele mitt hjerte å beskytte venninna mi. I redsel for at han skulle røre henne - kjørte jeg den syltynne, spisse albuen min så hardt jeg kunne rett inn i brystkassa på han. Jeg sa ikke et ord. Bare stirra på han, med hat i blikket. De som stod rundt fikk ikke med seg hva som egentlig skjedde. De trodde sikkert at jeg var irritert for at han tulla med meg, men de skulle ha visst...
Tro det eller ei, men dette var slutten. Slutten på alt. Slutten på elleve lange år med overgrep.
E L L E V E Å R!!!
Tror nok at både han og jeg skjønte at nok er nok. Tror at han skjønte at nå ville jeg gjøre motstand. Tror han ble redd for hva som ville skje hvis jeg sa noe til de andre. På pappas 50 års dag. Fire dager før jeg ble 16 var det over.
Den natta sov jeg i stua. Neste morgen våkna jeg med en ubehagelig følelse at noen så på meg. Jeg hørte "dameskravling" og lyden av oppvask fra kjøkkenet. Jeg åpna øynene. Der satt HAN - på andre sida av bordet - med hodet hvilende i hendene. Han rista sakte på hodet, mens han stirra på meg. Min første tanke var at jeg må sjekke om dyna mi dekker kroppen min. Deretter stirra jeg tilbake på ham med et "hvis blikk kan drepe"-blikk. Jeg stirra han hardt inn i øynene!
Jeg vant! Det var over!
Jeg var selvfølgelig veldig glad, men jeg ble om mulig enda mer usikker. Ble veldig i tvil. Er det virkelig over? Kommer han til å prøve seg igjen? Det var liksom for lett. Bare en albue i brystkassa!! Kunne det være så enkelt? Det var ikke for å beskytte meg selv, men for å beskytte venninna mi. Dette ble en oppvekker. Jeg SÅ i blikket til onkelen min at jeg endelig hadde seiret, at jeg endelig fikk tilbake livet mitt. Et liv fylt av skyld og skam, men uten flere overgrep.
Jeg klarte å stoppe! Jeg klarte å stoppe DET! JEG klarte å stoppe det! JEG!!!
Hvorfor gjorde jeg det ikke før? Det var jo så lett...
Fire dager før jeg ble 16 år, feira pappa 50 års dagen sin. Det var nyttårsaften. Huset var fullt av feststemte mennesker. Alle tantene og onklene mine var på plass, pluss mange venner til foreldrene mine. Flere av gjestene skulle overnatte - hele nyttårshelgen. Gjett hvem som MÅTTE ha mitt rom? Det var liksom det beste rommet, fordi min seng kunne trekkes ut å bli dobbelseng. Du gjettet riktig. Det var selvfølgelig onkel Egon med fru som skulle ligge der. Han måtte alltid ha det beste. Eller var det bare det at han ville ha MIN seng? Jeg måtte ligge på sofaen i stua - noe som i utgangspunktet var greit nok.
Jeg hjalp mamma med alt som skulle gjøres. Vi bakte masse kaker og dekket alle bordene i stua. Alt var vakkert pynta til bursdag/nyttårsfest. Alt så perfekt ut. Til og med været var strålende - kaldt, stille og stjerneklart.
Jeg skulle på nyttårsfest med vennene mine. Ei venninne kom innom meg, for vi skulle kjøres av pappa. Vi hadde pyntet oss og var klare til å gå. Huset vårt var som sagt fullt av folk - mange av mannfolkene stod utenfor og prata. Da venninna mi og jeg kom ut for å gå til bilen - fikk vi mange koselige kommentarer. Men onkel Egon grep tak i meg - tulla liksom med meg - og klarte å få ei hand innenfor jakka mi og klemte til rundt det ene brystet mitt mens han lo. Det var vondt, men jeg knep munnen sammen og prøvde å dra meg vekk fra grepet hans. De andre oppfatta ikke hva som skjedde, trodde som sagt bare at han tøysa. Han gav meg en "liksomklem", mens han viska: "Jeg skal bare bort å hilse på venninna di også før dere går!"
DA VÅKNA JEG. Jeg visste hvordan han ville hilse. Tankene mine for rundt i hodet mitt og jeg ønsket av hele mitt hjerte å beskytte venninna mi. I redsel for at han skulle røre henne - kjørte jeg den syltynne, spisse albuen min så hardt jeg kunne rett inn i brystkassa på han. Jeg sa ikke et ord. Bare stirra på han, med hat i blikket. De som stod rundt fikk ikke med seg hva som egentlig skjedde. De trodde sikkert at jeg var irritert for at han tulla med meg, men de skulle ha visst...
Tro det eller ei, men dette var slutten. Slutten på alt. Slutten på elleve lange år med overgrep.
E L L E V E Å R!!!
Tror nok at både han og jeg skjønte at nok er nok. Tror at han skjønte at nå ville jeg gjøre motstand. Tror han ble redd for hva som ville skje hvis jeg sa noe til de andre. På pappas 50 års dag. Fire dager før jeg ble 16 var det over.
Den natta sov jeg i stua. Neste morgen våkna jeg med en ubehagelig følelse at noen så på meg. Jeg hørte "dameskravling" og lyden av oppvask fra kjøkkenet. Jeg åpna øynene. Der satt HAN - på andre sida av bordet - med hodet hvilende i hendene. Han rista sakte på hodet, mens han stirra på meg. Min første tanke var at jeg må sjekke om dyna mi dekker kroppen min. Deretter stirra jeg tilbake på ham med et "hvis blikk kan drepe"-blikk. Jeg stirra han hardt inn i øynene!
Jeg vant! Det var over!
Jeg var selvfølgelig veldig glad, men jeg ble om mulig enda mer usikker. Ble veldig i tvil. Er det virkelig over? Kommer han til å prøve seg igjen? Det var liksom for lett. Bare en albue i brystkassa!! Kunne det være så enkelt? Det var ikke for å beskytte meg selv, men for å beskytte venninna mi. Dette ble en oppvekker. Jeg SÅ i blikket til onkelen min at jeg endelig hadde seiret, at jeg endelig fikk tilbake livet mitt. Et liv fylt av skyld og skam, men uten flere overgrep.
onsdag 16. oktober 2019
Dagbok 4. Juni 2015 del 2
Jeg fortsetter med utdrag fra dagboken 4.juni 2019. Den dagen hadde jeg mye på hjertet.
Jeg syns det er rart at fortida TAR meg. Rart at jeg på en måte blir dradd tilbake i tid, føler meg plutselig liten og kjenner virkelig på de følelsene jeg hadde som liten jente. I neste øyeblikk kjenner jeg på de følelsene jeg har nå. Såååå lang tid etterpå. Hadde ikke forventa at livet mitt skulle bli sånn - liksom satt på vent. Vet også at dette er noe jeg MÅ igjennom for å bli meg selv igjen. Eller bli meg selv? Hvem er jeg egentlig? Kan ikke bli sånn jeg var før det begynte. Jeg er voksen og den gangen var jeg jo bare et lite barn. Men jeg må finne meg selv likevel. Men hvordan??
Målet mitt er at det som skjedde med onkel Egon IKKE skal bli en del av fremtiden. Det skal ikke prege meg sånn at andre ting blir uviktige. Tenk om jeg engang klarer å hjelpe andre til å ikke bære på alt alene! Ikke bære på alt i så mange år som jeg har gjort.
Tilbake til lille Matilde, fem år, med en kort gul sommerkjole. Det er skremmende hvor fort ting kan snu. Snu fra å være lykkelig uvitende, til å bli sååå redd og innesluttet som hun ble. Jeg lurer på om onkel Egon noengang tenkte over hva han påførte den lille niesa si.
I kjelleren i palasset var det som tidligere beskrevet - ei gang bak garasjen. Den førte inn til den leiligheten familien hennes brukte. Der var det ikke trygt å gå. I alle fall ikke for Matilde. Uansett hvor Matilde gikk - klarte HAN å lure seg etter henne. Noen ganger klarte han å komme seg ned i gangen før Matilde kom. Hun ble vettskremt av å treffe han i der. Redselen lyste ut av øynene hennes. Tror nesten av onkelen ble tent av redselen hennes. Begge dørene kunne låses fra innsiden av gangen - både den døra som gikk inn til leiligheten og den som førte inn til husdelen. Det passa bra for onkelen. Da var det absolutt ingen som kunne komme inn å ta de på "fersken". Dette førte til at Matilde begynte å løpe ut på bare sokkene, rundt hele huset og bort til døra til leiligheten. Hun fikk selvfølgelig ikke lov til å løpe ute på sokkene. Noen ganger var det snø og slaps ute. Da fikk hun kjeft fordi hun løp ut uten sko. Det gjorde ingenting for Matilde. Hun var bare glad hvis hun kunne slippe unna armene til onkel Egon. Heller litt kjeft enn alt hun måtte gjøre i den skumle gangen.
Det hele ble en merkelig vond vane. Går det egentlig an å venne seg til overgrep? Ja, faktisk. Men kroppen blir på en måte likegyldig til det som skjer. Jeg visste hva som var i vente når vi skulle treffes. Visste hva jeg måtte igjennom.
Kunne ikke si nei.
Kunne ikke si ifra.
Kunne ikke stoppe det.
Jeg har også mange minner fra hytta ved sjøen i nærheten av palasset, ei hytte på fjellet, ei hytte ved havet der jeg bor og i huset til mormor... Kort sagt, det var INGEN ganger hvor jeg fikk være i fred når han var i nærheten. Kun hjemme i vårt hus. Der turte han ikke røre meg. Ikke før den kvelden alt var over.
Må hoppe over noen sider i dagboka fra 2015. Det blir for voldsomt, for kvalmende. Ingen er tjent med å lese det.
Nå i 2015 har jeg begynt å arbeide meg gjennom deler av overgrepene. MEN...
Det var også et rom i kjelleren i palasset. Et rom som jeg ikke orker å gå inn i - enda. Jeg vet egentlig hva som skjedde der, men jeg orker ikke å gå inn i de tingene. Det blir for voldsomt liksom. Jeg skal klare det, bare ikke i dag.
Samtidig som jeg tenker på dette lytter jeg til sangen, "Et rom i huset" av Sigvart Dagsland. Skulle tro at han har skrevet den sangen til meg.
"Det er et rom i huset som jeg aldri går til, det er et sted i hjertet som jeg aldri når til
Det er en sang i rommet som jeg sjelden hører, jeg kan bare ane tonen bak en dør.... "
Jeg syns det er rart at fortida TAR meg. Rart at jeg på en måte blir dradd tilbake i tid, føler meg plutselig liten og kjenner virkelig på de følelsene jeg hadde som liten jente. I neste øyeblikk kjenner jeg på de følelsene jeg har nå. Såååå lang tid etterpå. Hadde ikke forventa at livet mitt skulle bli sånn - liksom satt på vent. Vet også at dette er noe jeg MÅ igjennom for å bli meg selv igjen. Eller bli meg selv? Hvem er jeg egentlig? Kan ikke bli sånn jeg var før det begynte. Jeg er voksen og den gangen var jeg jo bare et lite barn. Men jeg må finne meg selv likevel. Men hvordan??
Målet mitt er at det som skjedde med onkel Egon IKKE skal bli en del av fremtiden. Det skal ikke prege meg sånn at andre ting blir uviktige. Tenk om jeg engang klarer å hjelpe andre til å ikke bære på alt alene! Ikke bære på alt i så mange år som jeg har gjort.
Tilbake til lille Matilde, fem år, med en kort gul sommerkjole. Det er skremmende hvor fort ting kan snu. Snu fra å være lykkelig uvitende, til å bli sååå redd og innesluttet som hun ble. Jeg lurer på om onkel Egon noengang tenkte over hva han påførte den lille niesa si.
I kjelleren i palasset var det som tidligere beskrevet - ei gang bak garasjen. Den førte inn til den leiligheten familien hennes brukte. Der var det ikke trygt å gå. I alle fall ikke for Matilde. Uansett hvor Matilde gikk - klarte HAN å lure seg etter henne. Noen ganger klarte han å komme seg ned i gangen før Matilde kom. Hun ble vettskremt av å treffe han i der. Redselen lyste ut av øynene hennes. Tror nesten av onkelen ble tent av redselen hennes. Begge dørene kunne låses fra innsiden av gangen - både den døra som gikk inn til leiligheten og den som førte inn til husdelen. Det passa bra for onkelen. Da var det absolutt ingen som kunne komme inn å ta de på "fersken". Dette førte til at Matilde begynte å løpe ut på bare sokkene, rundt hele huset og bort til døra til leiligheten. Hun fikk selvfølgelig ikke lov til å løpe ute på sokkene. Noen ganger var det snø og slaps ute. Da fikk hun kjeft fordi hun løp ut uten sko. Det gjorde ingenting for Matilde. Hun var bare glad hvis hun kunne slippe unna armene til onkel Egon. Heller litt kjeft enn alt hun måtte gjøre i den skumle gangen.
Det hele ble en merkelig vond vane. Går det egentlig an å venne seg til overgrep? Ja, faktisk. Men kroppen blir på en måte likegyldig til det som skjer. Jeg visste hva som var i vente når vi skulle treffes. Visste hva jeg måtte igjennom.
Kunne ikke si nei.
Kunne ikke si ifra.
Kunne ikke stoppe det.
Jeg har også mange minner fra hytta ved sjøen i nærheten av palasset, ei hytte på fjellet, ei hytte ved havet der jeg bor og i huset til mormor... Kort sagt, det var INGEN ganger hvor jeg fikk være i fred når han var i nærheten. Kun hjemme i vårt hus. Der turte han ikke røre meg. Ikke før den kvelden alt var over.
Må hoppe over noen sider i dagboka fra 2015. Det blir for voldsomt, for kvalmende. Ingen er tjent med å lese det.
Nå i 2015 har jeg begynt å arbeide meg gjennom deler av overgrepene. MEN...
Det var også et rom i kjelleren i palasset. Et rom som jeg ikke orker å gå inn i - enda. Jeg vet egentlig hva som skjedde der, men jeg orker ikke å gå inn i de tingene. Det blir for voldsomt liksom. Jeg skal klare det, bare ikke i dag.
Samtidig som jeg tenker på dette lytter jeg til sangen, "Et rom i huset" av Sigvart Dagsland. Skulle tro at han har skrevet den sangen til meg.
"Det er et rom i huset som jeg aldri går til, det er et sted i hjertet som jeg aldri når til
Det er en sang i rommet som jeg sjelden hører, jeg kan bare ane tonen bak en dør.... "
tirsdag 15. oktober 2019
Dagbok 4.juni 2015
I dag tilbringer jeg dagen på sykehuset. Greit å ha flere sjekker på samme dag når jeg først tar turen inn dit. I pausa kan jeg skrive litt mer om det som skjedde. Hva som skjedde i palasset på toppen av bygda.
Utdrag fra dagboka 4. Juni 2015:
Matilde ble åtte år i 1976. De siste årene var fylt med redsel og vonde tanker. Det skjedde en slags forandring i henne da hun var åtte år. Overgrepene ble verre da. Mye verre. Matilde visste fremdeles ikke hva som egentlig skjedde. Hun hadde ikke ordene for hva det var. Det eneste hun visste var at det ikke kom til å gå over av seg selv. Kroppen hennes ble på en måte likegyldig. Hun VISSTE at det ikke var noen vei utenom. Det var mindre vondt hvis hun ikke gjorde motstand, men det var like vondt inni henne. Inni den innerste delen av hjertet hennes.
Matilde eller jeg, bygde skall på skall - mur på mur... Kun for å beskytte meg selv. Jeg tror nok at skallet eller muren var ganske skjørt i starten. Men etterhvert som årene gikk, ble skallet/muren tykkere og tykkere. Det ble så tykt og sterkt at det ble vanskelig å knuse det. Men nå i 2015 slår det sprekker. Når det nå skjer - må det rives ned, helt ned. Jeg blir på en måte stående "naken" tilbake. Livet blir uvirkelig. Alt annet falmer, blir på en måte uviktig. Jeg føler meg sååå egoistisk. Egoistisk pga ting som skjedde fra jeg var fem år til fire dager før jeg ble seksten år. Det er hele barne og ungdomstida... Ganske sprøtt. Og helt utrolig at jeg har klart meg såpass bra tross alt.
Den seksuelle lavalderen er 16år. Jeg var utlært på alle tenkelige og utenkelige måter før jeg var 16år. Fikk avslutta alle de tingene før jeg ble "lovlig".
Samtidig som jeg ble misbrukt på det groveste, fortsatte jeg å være så flink som mulig på skolen. Være så snill som mulig. Men jeg følte meg så skitten. Fikk ikke vaska meg godt nok. Dusja flere ganger til dagen. Fant ett nytt yndlingsplagg. Selebukse. Ei knall grønn selebukse. Det ble litt mer kronglete for onkel enn når jeg gikk med de små kjolene som nesten ikke rakk ned forbi trusa.
Hvem er jeg egentlig? Hvor er jeg egentlig? Hvorfor er jeg blitt den jeg er? Hvor finner jeg egentlig meg selv? Store spørsmål som jeg syns det er vanskelig å svare på. Hvorfor? Jo, fordi livet mitt ikke ble helt som planlagt.
Jeg er mor. Det er en stor prestasjon seg selv. Men som forelder har jeg forskjellige ønsker for ungene mine. Jeg håper at alt går bra med de. Håper at de "skikker seg vel" - som det heter. Håper de får gode venner, gode relasjoner til de de omgås med. Håper de får en grei jobb som de trives med, at de finner kjærligheten, blir gift og kanskje får barn osv... Mange gode ønsker.
Men JEG da - oppi det hele. Jeg har/har hatt alt det som jeg ønsker for ungene mine, men likevel er livet mitt totalt kaos akkurat nå. Jeg har en grei fasade utad. Det betyr at folk ikke ser hva jeg står i nå. Ingen ser hvordan jeg egentlig har det. Det er veldig få som vet hva jeg har i bagasjen min. Veldig få som vet hvorfor jeg ble nettopp den jeg er. Som liten var jeg ei utadvendt og snill jente som var høyt elsket. Litt for høyt elsket av onkel Egon. Et lett bytte for en slu og utspekulert mann. Det var lett for han å starte et misbruk av min kropp, min tillit, mitt ALT. Jeg husker at jeg var veldig redd for den mannen, redd for hva han var i stand til å gjøre, redd for hans "tordnende vesen", redd for kontorhendene, redd for den ekle latteren hans, redd når han holdt den ene hånda over munnen min for at jeg skulle tie stille, i det hele tatt - redd for hele han.
Det er ingen tvil om at han truet meg til stillhet. Husker ikke HVA han truet med, annet enn at han holdt for munnen min. Jeg vet jeg prøvde å hyle de første gangene, men han holdt handa over munnen. Det var vanskelig å puste. Hadde ikke ord for hva han gjorde med meg. Ingen ord for hva det gjorde med meg som menneske.
Jeg har fundert litt på følgende ting. HVIS jeg hadde hatt ord da jeg var liten - hvis jeg hadde turt å si noe - ville jeg blitt hørt? Ville jeg blitt trodd? Hadde noen tatt tak i det og sjekket hva som var i veien med onkelen min? Hadde han blitt straffet? Eller hadde de sagt at jeg måtte slutte å si sånn?
Dette får jeg aldri svar på, men jeg SKAL bli hel engang - tror jeg...
Utdrag fra dagboka 4. Juni 2015:
Matilde ble åtte år i 1976. De siste årene var fylt med redsel og vonde tanker. Det skjedde en slags forandring i henne da hun var åtte år. Overgrepene ble verre da. Mye verre. Matilde visste fremdeles ikke hva som egentlig skjedde. Hun hadde ikke ordene for hva det var. Det eneste hun visste var at det ikke kom til å gå over av seg selv. Kroppen hennes ble på en måte likegyldig. Hun VISSTE at det ikke var noen vei utenom. Det var mindre vondt hvis hun ikke gjorde motstand, men det var like vondt inni henne. Inni den innerste delen av hjertet hennes.
Matilde eller jeg, bygde skall på skall - mur på mur... Kun for å beskytte meg selv. Jeg tror nok at skallet eller muren var ganske skjørt i starten. Men etterhvert som årene gikk, ble skallet/muren tykkere og tykkere. Det ble så tykt og sterkt at det ble vanskelig å knuse det. Men nå i 2015 slår det sprekker. Når det nå skjer - må det rives ned, helt ned. Jeg blir på en måte stående "naken" tilbake. Livet blir uvirkelig. Alt annet falmer, blir på en måte uviktig. Jeg føler meg sååå egoistisk. Egoistisk pga ting som skjedde fra jeg var fem år til fire dager før jeg ble seksten år. Det er hele barne og ungdomstida... Ganske sprøtt. Og helt utrolig at jeg har klart meg såpass bra tross alt.
Den seksuelle lavalderen er 16år. Jeg var utlært på alle tenkelige og utenkelige måter før jeg var 16år. Fikk avslutta alle de tingene før jeg ble "lovlig".
Samtidig som jeg ble misbrukt på det groveste, fortsatte jeg å være så flink som mulig på skolen. Være så snill som mulig. Men jeg følte meg så skitten. Fikk ikke vaska meg godt nok. Dusja flere ganger til dagen. Fant ett nytt yndlingsplagg. Selebukse. Ei knall grønn selebukse. Det ble litt mer kronglete for onkel enn når jeg gikk med de små kjolene som nesten ikke rakk ned forbi trusa.
Hvem er jeg egentlig? Hvor er jeg egentlig? Hvorfor er jeg blitt den jeg er? Hvor finner jeg egentlig meg selv? Store spørsmål som jeg syns det er vanskelig å svare på. Hvorfor? Jo, fordi livet mitt ikke ble helt som planlagt.
Jeg er mor. Det er en stor prestasjon seg selv. Men som forelder har jeg forskjellige ønsker for ungene mine. Jeg håper at alt går bra med de. Håper at de "skikker seg vel" - som det heter. Håper de får gode venner, gode relasjoner til de de omgås med. Håper de får en grei jobb som de trives med, at de finner kjærligheten, blir gift og kanskje får barn osv... Mange gode ønsker.
Men JEG da - oppi det hele. Jeg har/har hatt alt det som jeg ønsker for ungene mine, men likevel er livet mitt totalt kaos akkurat nå. Jeg har en grei fasade utad. Det betyr at folk ikke ser hva jeg står i nå. Ingen ser hvordan jeg egentlig har det. Det er veldig få som vet hva jeg har i bagasjen min. Veldig få som vet hvorfor jeg ble nettopp den jeg er. Som liten var jeg ei utadvendt og snill jente som var høyt elsket. Litt for høyt elsket av onkel Egon. Et lett bytte for en slu og utspekulert mann. Det var lett for han å starte et misbruk av min kropp, min tillit, mitt ALT. Jeg husker at jeg var veldig redd for den mannen, redd for hva han var i stand til å gjøre, redd for hans "tordnende vesen", redd for kontorhendene, redd for den ekle latteren hans, redd når han holdt den ene hånda over munnen min for at jeg skulle tie stille, i det hele tatt - redd for hele han.
Det er ingen tvil om at han truet meg til stillhet. Husker ikke HVA han truet med, annet enn at han holdt for munnen min. Jeg vet jeg prøvde å hyle de første gangene, men han holdt handa over munnen. Det var vanskelig å puste. Hadde ikke ord for hva han gjorde med meg. Ingen ord for hva det gjorde med meg som menneske.
Jeg har fundert litt på følgende ting. HVIS jeg hadde hatt ord da jeg var liten - hvis jeg hadde turt å si noe - ville jeg blitt hørt? Ville jeg blitt trodd? Hadde noen tatt tak i det og sjekket hva som var i veien med onkelen min? Hadde han blitt straffet? Eller hadde de sagt at jeg måtte slutte å si sånn?
Dette får jeg aldri svar på, men jeg SKAL bli hel engang - tror jeg...
mandag 14. oktober 2019
Dagbok 1. Juni 2015
Avslutta i går med å beskrive skammen og følelsen av skyld som jeg hadde i 2014. Jeg skriver - HADDE - for de følelsene har jeg ikke lenger!! De som ikke har kjent disse følelsene på kroppen - kan ikke forstå hvor altomfattende de kan være. Min påstand, og jeg tror jeg har rett. Derfor er det så befriende å si: Det var ikke min skyld! Det var ikke min skam!
Det har vært en stor prosess i livet mitt å komme dit, at jeg kan si det og mene det. Behandlinga på Modum har en stor del av dette. Før jeg skriver mer om Modum - vil jeg tilbake til dagboka mi.
1. Juni 2015
Jeg føler at jeg på ny er satt langt tilbake i tid. Det er allerede to år siden jeg begynte å ta imot hjelp. Hjelp til å komme meg videre. Fremdeles surrer spørsmålene i hodet.
Hvem er jeg nå?
Hva er jeg?
Var det min skyld alt som skjedde?
Hva er mine behov?
Hva skal til for at jeg skal kunne leve et verdig liv med alt jeg har i bagasjen min?
Bagasje pakker man som regel opp, sorterer det som er der, vasker det som er skittent, rydder alt på plass... Kommer jeg noengang til å klare å bli ferdig med å rydde ting på plass?
Jeg tror og kjenner at min bagasje fremdeles tynger meg. Tror ikke at jeg klarer å sette den ordentlig fra meg. Jeg vet hva som er i den, men jeg vet ikke om jeg orker å forholde meg til alt... Tror jeg!
Ja, jeg er voksen og vet egentlig hva som er det beste for meg. Jeg vet hva jeg ville ha anbefalt ei venninne - hvis hun hadde min bagasje. Det er sååå vanskelig å forholde meg til alt som skjer.
Vil jeg få det bedre hvis jeg pakker ut alt? Alt...
Jeg kjenner på en enorm skyldfølelse. Hvorfor? Jo, fordi jeg ikke stoppa det. Jeg lot det holde på frem til jeg var 16 år. Eller egentlig hadde jeg ikke noe valg. Onkelen min hadde fullstendig kontroll. Men likevel!
Kunne jeg ha klart å stoppe rekken med overgrep på et tidligere tidspunkt?
Jeg tror ikke det. Da måtte noen andre ha grepet inn og hjulpet meg. Da måtte noen ha sett.
Jeg husker de ekle fingrene som var overalt fra jeg var fem år. Og da mener jeg OVERALT!! Husker en naken "gammel mann" og ei lita jente. Husker lukter. Lukter som var blanda av kropp, svette, olje, mat... Husker rom jeg har vært i. Rom hvor jeg ikke skulle ha vært i. Husker ei jente som ble voksen mens det hele holdt på. Ei livlig jente som på en måte bare gav opp. Det er pyton og skrive. Det skal ikke være sexleker når man er liten. Ingen bør forholde seg til sånt.
Hva har disse fæle opplevelsene fra barndommen og ungdomstiden gjort med meg? Jeg vet jeg ble fryktelig innesluttet, jeg vet selvbilde mitt ble trykt ned. Jeg vet selvtilliten min gradvis nådde bunn. Jeg vet jeg følte meg skitten og brukt. Husker at de gangene det begynte å bli alvor med kjærester - trakk jeg meg som regel unna. Ville ikke røpe for noen hva kroppen min hadde vært utsatt for. Jeg gikk i fra et stort ønske om å bli sett - til et enda større ønske om at ingen skulle se.
Hvordan skal jeg klare å få snudd tankekjøret mitt? Hvordan skal jeg klare å finne ut hvem jeg egentlig er og hva jeg egentlig er?
Vet at jeg SKAL klare det. Ikke akkurat nå, men en gang i fremtiden. Jeg skal bruke staheten og viljen min. Jeg SKAL og jeg VIL klare det!!!
Det har vært en stor prosess i livet mitt å komme dit, at jeg kan si det og mene det. Behandlinga på Modum har en stor del av dette. Før jeg skriver mer om Modum - vil jeg tilbake til dagboka mi.
1. Juni 2015
Jeg føler at jeg på ny er satt langt tilbake i tid. Det er allerede to år siden jeg begynte å ta imot hjelp. Hjelp til å komme meg videre. Fremdeles surrer spørsmålene i hodet.
Hvem er jeg nå?
Hva er jeg?
Var det min skyld alt som skjedde?
Hva er mine behov?
Hva skal til for at jeg skal kunne leve et verdig liv med alt jeg har i bagasjen min?
Bagasje pakker man som regel opp, sorterer det som er der, vasker det som er skittent, rydder alt på plass... Kommer jeg noengang til å klare å bli ferdig med å rydde ting på plass?
Jeg tror og kjenner at min bagasje fremdeles tynger meg. Tror ikke at jeg klarer å sette den ordentlig fra meg. Jeg vet hva som er i den, men jeg vet ikke om jeg orker å forholde meg til alt... Tror jeg!
Ja, jeg er voksen og vet egentlig hva som er det beste for meg. Jeg vet hva jeg ville ha anbefalt ei venninne - hvis hun hadde min bagasje. Det er sååå vanskelig å forholde meg til alt som skjer.
Vil jeg få det bedre hvis jeg pakker ut alt? Alt...
Jeg kjenner på en enorm skyldfølelse. Hvorfor? Jo, fordi jeg ikke stoppa det. Jeg lot det holde på frem til jeg var 16 år. Eller egentlig hadde jeg ikke noe valg. Onkelen min hadde fullstendig kontroll. Men likevel!
Kunne jeg ha klart å stoppe rekken med overgrep på et tidligere tidspunkt?
Jeg tror ikke det. Da måtte noen andre ha grepet inn og hjulpet meg. Da måtte noen ha sett.
Jeg husker de ekle fingrene som var overalt fra jeg var fem år. Og da mener jeg OVERALT!! Husker en naken "gammel mann" og ei lita jente. Husker lukter. Lukter som var blanda av kropp, svette, olje, mat... Husker rom jeg har vært i. Rom hvor jeg ikke skulle ha vært i. Husker ei jente som ble voksen mens det hele holdt på. Ei livlig jente som på en måte bare gav opp. Det er pyton og skrive. Det skal ikke være sexleker når man er liten. Ingen bør forholde seg til sånt.
Hva har disse fæle opplevelsene fra barndommen og ungdomstiden gjort med meg? Jeg vet jeg ble fryktelig innesluttet, jeg vet selvbilde mitt ble trykt ned. Jeg vet selvtilliten min gradvis nådde bunn. Jeg vet jeg følte meg skitten og brukt. Husker at de gangene det begynte å bli alvor med kjærester - trakk jeg meg som regel unna. Ville ikke røpe for noen hva kroppen min hadde vært utsatt for. Jeg gikk i fra et stort ønske om å bli sett - til et enda større ønske om at ingen skulle se.
Hvordan skal jeg klare å få snudd tankekjøret mitt? Hvordan skal jeg klare å finne ut hvem jeg egentlig er og hva jeg egentlig er?
Vet at jeg SKAL klare det. Ikke akkurat nå, men en gang i fremtiden. Jeg skal bruke staheten og viljen min. Jeg SKAL og jeg VIL klare det!!!
søndag 13. oktober 2019
14.sept 2014
Parallellt med bearbeiding av alle disse årene med seksuelle overgrep, fikk jeg også en snikende, ødeleggende sykdom. Den brøt ut høsten 2009 og var utgangspunktet for å reise på rehabiliteringssenteret i 2013. Der skulle jeg lære å leve med sykdom. Det er en utfordrende ting i seg selv. I stedet for å komme hjem fra dette oppholdet med godt mot - kom jeg hjem med et virvar av følelser. Det ble liksom dobbelt belastende å forholde seg til to så store ting på en gang. På Rikshospitalet fikk jeg beskjed om å skille mellom disse to. Jeg vet at den fysiske og psykiske helsa henger sammen, men i mitt tilfelle er det to parallelle ting.
Husker at jeg tenkte at - hvis jeg hadde vært alene - hadde det bare gått ut over meg og ingen andre. Men i neste øyeblikk tenkte jeg at jeg var utrolig heldig som hadde familie og venner rundt meg, som virkelig brydde seg om meg. Jeg kjente og kjenner fortsatt på en stor takknemlighet.
Det var vanskelig å erkjenne at jeg var avhengig av hjelp for å komme meg videre. Jeg fikk hjelp god hjelp. Men det tok tid før jeg klarte å sortere tankene mine. Her er litt av de rotet tankene mine fra høsten 14.
4.sept 2014
Ligger på brygga og skriver. Hører på måker, bølger, båter - lyder som er veldig beroligende for meg. Det er en ny dag, nye frustrasjoner, nye bekymringer, nye muligheter... Det sies at man ikke skal bekymre seg for morgendagen, men jeg klarer ikke å la det være. Har mange "hva hvis". Har mange tanker rundt hjemmesituasjonen. Om hva som er hovedgrunnen til alle problemene.
Hvis jeg hadde vært helt frisk - hadde alt vært annerledes da? Ja, selvfølgelig hadde det vært det. Det hadde vært mye mindre frustrasjon og irritasjon oss imellom. Alt går utover mannen min.
Hvis jeg ikke hadde opplevd alt jeg opplevde i barne- og ungdomsårene mine - hadde ting vært annerledes? Svaret er selvfølgelig ja på dette også. Da hadde jeg sluppet å la tankene mine vandre tilbake til de mørke årene av livet mitt. Jeg kunne ha vært litt mer tilstede hjemme. Kunne sett ungene mine og mannen min på en helt annen måte. Vet at jeg har vært ei god mor, men akkurat nå føler jeg meg som verdens værste mor. Er så redd for at mine ting skal ødelegge for fjortenåringen min. Redd for at hun skal trekke seg bort fra meg. Redd for at jeg ikke skal klare å være den mammaen hun trenger og fortjener.
Jeg har mange tanker om min egen fremtid. Hvordan blir helsa mi, kroppen min...
Men på toppen eller på bunnen har jeg alle tanker fra fortida mi som preger hjertet mitt. Jeg kjenner at det har roet seg litt, men ikke nok. Har så lyst til å bare glemme alt om onkel Egon og heller konsentrere meg om minstejenta mi. Hun fortjener min fulle oppmerksomhet, men jeg vet ikke alltid om hun vil ha den. Vet ikke om hun kjenner at jeg føler meg så skitten... Rar tanke, men den er der.
Så er det foreldrene mine. Jeg syns det er så forferdelig at de lider på grunn av mine opplevelser. Kunne ønske de kunne skru av en bryter som heter Egon - begrave det som hendte - nyte livet og ha det bra. Begynner nesten å angre på at jeg fortalte noe til de. Det å fortelle - har hjulpet meg masse - samtidig som det har ødelagt for foreldrene mine - på en måte. Det er vondt. Liker ikke tanken på alle som lider på grunn av mine opplevelser og min situasjon.
Egentlig kan jeg ikke noe for at jeg har opplevd det jeg har opplevd, eller for at jeg har fått en merkelig sykdom. Jeg føler med så skamfull. Jeg var jo på en måte med på det. Vet det ikke var min skyld, men kjenner likevel på en stor skyldfølelse...
Husker at jeg tenkte at - hvis jeg hadde vært alene - hadde det bare gått ut over meg og ingen andre. Men i neste øyeblikk tenkte jeg at jeg var utrolig heldig som hadde familie og venner rundt meg, som virkelig brydde seg om meg. Jeg kjente og kjenner fortsatt på en stor takknemlighet.
Det var vanskelig å erkjenne at jeg var avhengig av hjelp for å komme meg videre. Jeg fikk hjelp god hjelp. Men det tok tid før jeg klarte å sortere tankene mine. Her er litt av de rotet tankene mine fra høsten 14.
4.sept 2014
Ligger på brygga og skriver. Hører på måker, bølger, båter - lyder som er veldig beroligende for meg. Det er en ny dag, nye frustrasjoner, nye bekymringer, nye muligheter... Det sies at man ikke skal bekymre seg for morgendagen, men jeg klarer ikke å la det være. Har mange "hva hvis". Har mange tanker rundt hjemmesituasjonen. Om hva som er hovedgrunnen til alle problemene.
Hvis jeg hadde vært helt frisk - hadde alt vært annerledes da? Ja, selvfølgelig hadde det vært det. Det hadde vært mye mindre frustrasjon og irritasjon oss imellom. Alt går utover mannen min.
Hvis jeg ikke hadde opplevd alt jeg opplevde i barne- og ungdomsårene mine - hadde ting vært annerledes? Svaret er selvfølgelig ja på dette også. Da hadde jeg sluppet å la tankene mine vandre tilbake til de mørke årene av livet mitt. Jeg kunne ha vært litt mer tilstede hjemme. Kunne sett ungene mine og mannen min på en helt annen måte. Vet at jeg har vært ei god mor, men akkurat nå føler jeg meg som verdens værste mor. Er så redd for at mine ting skal ødelegge for fjortenåringen min. Redd for at hun skal trekke seg bort fra meg. Redd for at jeg ikke skal klare å være den mammaen hun trenger og fortjener.
Jeg har mange tanker om min egen fremtid. Hvordan blir helsa mi, kroppen min...
Men på toppen eller på bunnen har jeg alle tanker fra fortida mi som preger hjertet mitt. Jeg kjenner at det har roet seg litt, men ikke nok. Har så lyst til å bare glemme alt om onkel Egon og heller konsentrere meg om minstejenta mi. Hun fortjener min fulle oppmerksomhet, men jeg vet ikke alltid om hun vil ha den. Vet ikke om hun kjenner at jeg føler meg så skitten... Rar tanke, men den er der.
Så er det foreldrene mine. Jeg syns det er så forferdelig at de lider på grunn av mine opplevelser. Kunne ønske de kunne skru av en bryter som heter Egon - begrave det som hendte - nyte livet og ha det bra. Begynner nesten å angre på at jeg fortalte noe til de. Det å fortelle - har hjulpet meg masse - samtidig som det har ødelagt for foreldrene mine - på en måte. Det er vondt. Liker ikke tanken på alle som lider på grunn av mine opplevelser og min situasjon.
Egentlig kan jeg ikke noe for at jeg har opplevd det jeg har opplevd, eller for at jeg har fått en merkelig sykdom. Jeg føler med så skamfull. Jeg var jo på en måte med på det. Vet det ikke var min skyld, men kjenner likevel på en stor skyldfølelse...
lørdag 12. oktober 2019
Skoletiden
Den forskremte jenta begynte etterhvert på skolen - ett år for tidlig. Hun hadde bursdag tidlig i januar, kunne lese, skrive og regne litt. Det var praktisk på alle vis. Det eneste negative var at hun gjemte seg inni seg og av og til under pulten. Hun lærte fagene ganske greit og kunne egentlig svare på det hun ble spurt om i timene - men det var bare så vanskelig å si noe høyt i timen. Matilde var så forknytt og innesluttet. Ingen spurte henne om det var noe galt, om det var noe hun tenkte på, om...
Det ble bare konstatert at hun var umoden fordi hun begynte ett år for tidlig på skolen!! Dette fulgte henne gjennom hele skoletiden. Men hvordan er det mulig å være en av de flinkeste - faglig - i klassen, og samtidig være umoden?
Heldigvis hadde Matilde gode venner i klassen. Hun ble regnet med selv om hun var stille. Hun hadde et nettverk av gode venner. De ga ikke opp fordi om hun forandret seg.
Onkel Egon bodde ikke på samme sted som Matilde - heldigvis. Men familiene var ofte sammen. Pappaen til Matilda var en sånn pappa som kunne alt, som fiksa det meste. Dette visste onkel Egon og han trengte ofte hjelp av Matildes pappa til å fikse ting. Da reiste vi alltid dit sammen - hele familien. Vi tilbrakte også veldig mange ferier sammen. Både i ei hytte i nærheten av Matildes hjemsted, hytte på fjellet, hos mormor og morfar til Matilde det var mange muligheter. Matilda var ALLTID redd når han var i nærheten. Han klarte ALLTID å få lurt seg til noen minutter sammen med henne alene. Noen smertefulle minutter hvor hun ble utnyttet på det groveste. Minutter hvor Matilde forsvant mer og mer inn i seg selv.
De gangene familien skulle kjøre hjem til eiendommen til onkel Egon, måtte de også kjøre forbi avkjørselen til ei av de andre tantene og onklene. Hun satt for det meste og trallet og sang i bilen sammen med mamma, pappa og storebror. Matilde satt også å fulgte med på veien og på skiltene langs veien. Hun hadde et stort ønske om at de heller skulle reise til tante Angel og familien. Hver gang de kjørte forbi skiltet som viste veien til tante Angel - VISSTE hun hva som skulle skje. Hva som ventet henne. Skuldrene sank sammen, sangen stilnet og hun bygget murer. Bygget murer for å beskytte seg, for å klare å overleve. Kroppens måte å beskytte seg på..
En gang de stoppet hos tante Angel, onkel og to fettere - spurte Matilde tante om det gikk an å gifte seg med en fetter. Hun tenkte at hun kunne slippe unna onkel hvis hun giftet seg med en av guttene hos tante Angel. Da gikk hun i sjette klasse. Tanta satte seg ned å forklarte hva som var uheldig hvis søskenbarn fikk barn sammen. Hun tenkte ikke over at det var en grunn til at Matilde spurte om dette. Hun har senere sagt til Matilde at hun skulle ha skjønt, skulle ha spurt hva som lå bak. Men igjen - ingen av de voksne så noen ting.... Skjønte noe.
På skolen bestemte hun seg, kanskje ubevisst, at hun skulle vise at hun KUNNE ting. Faglig var hun sterk. Hun elska musikk. Spilte et instrument. Var dyktig. Rømte inn i musikken. Rømte inn i bøker. Hun kunne ha rømt inn i andre ting som er usunne, ødeleggende for kropp og sinn. Istedenfor ble bøker og musikk en slags redning. Hun og en kompis spilte sammen. Det var et av høydepunktene i ungdomstida. Der kunne hun være seg selv. Prestere uten at noen hysja på henne. Lykke!!
Det ble bare konstatert at hun var umoden fordi hun begynte ett år for tidlig på skolen!! Dette fulgte henne gjennom hele skoletiden. Men hvordan er det mulig å være en av de flinkeste - faglig - i klassen, og samtidig være umoden?
Heldigvis hadde Matilde gode venner i klassen. Hun ble regnet med selv om hun var stille. Hun hadde et nettverk av gode venner. De ga ikke opp fordi om hun forandret seg.
Onkel Egon bodde ikke på samme sted som Matilde - heldigvis. Men familiene var ofte sammen. Pappaen til Matilda var en sånn pappa som kunne alt, som fiksa det meste. Dette visste onkel Egon og han trengte ofte hjelp av Matildes pappa til å fikse ting. Da reiste vi alltid dit sammen - hele familien. Vi tilbrakte også veldig mange ferier sammen. Både i ei hytte i nærheten av Matildes hjemsted, hytte på fjellet, hos mormor og morfar til Matilde det var mange muligheter. Matilda var ALLTID redd når han var i nærheten. Han klarte ALLTID å få lurt seg til noen minutter sammen med henne alene. Noen smertefulle minutter hvor hun ble utnyttet på det groveste. Minutter hvor Matilde forsvant mer og mer inn i seg selv.
De gangene familien skulle kjøre hjem til eiendommen til onkel Egon, måtte de også kjøre forbi avkjørselen til ei av de andre tantene og onklene. Hun satt for det meste og trallet og sang i bilen sammen med mamma, pappa og storebror. Matilde satt også å fulgte med på veien og på skiltene langs veien. Hun hadde et stort ønske om at de heller skulle reise til tante Angel og familien. Hver gang de kjørte forbi skiltet som viste veien til tante Angel - VISSTE hun hva som skulle skje. Hva som ventet henne. Skuldrene sank sammen, sangen stilnet og hun bygget murer. Bygget murer for å beskytte seg, for å klare å overleve. Kroppens måte å beskytte seg på..
En gang de stoppet hos tante Angel, onkel og to fettere - spurte Matilde tante om det gikk an å gifte seg med en fetter. Hun tenkte at hun kunne slippe unna onkel hvis hun giftet seg med en av guttene hos tante Angel. Da gikk hun i sjette klasse. Tanta satte seg ned å forklarte hva som var uheldig hvis søskenbarn fikk barn sammen. Hun tenkte ikke over at det var en grunn til at Matilde spurte om dette. Hun har senere sagt til Matilde at hun skulle ha skjønt, skulle ha spurt hva som lå bak. Men igjen - ingen av de voksne så noen ting.... Skjønte noe.
På skolen bestemte hun seg, kanskje ubevisst, at hun skulle vise at hun KUNNE ting. Faglig var hun sterk. Hun elska musikk. Spilte et instrument. Var dyktig. Rømte inn i musikken. Rømte inn i bøker. Hun kunne ha rømt inn i andre ting som er usunne, ødeleggende for kropp og sinn. Istedenfor ble bøker og musikk en slags redning. Hun og en kompis spilte sammen. Det var et av høydepunktene i ungdomstida. Der kunne hun være seg selv. Prestere uten at noen hysja på henne. Lykke!!
fredag 11. oktober 2019
Jeg undres
Hvorfor var det ingen som så meg? Hvorfor var det ingen som så? Hvorfor?
Dette høres kanskje veldig anklagende ut. Men jeg vil ikke såre noen med de spørsmålene. Jeg er heller undrende til at det ikke var noen som forstod. På 70-tallet var det ingen fokus på seksuelle overgrep. Ingen fokus på hvor ødeleggende det er for et barn og oppleve dette. Tror ikke de som var rundt meg tenkte i de baner i det hele tatt. Hvem ville trodd DET om en så oppegående mann?
Jeg vet at foreldrene mine har en enorm skyldfølelse for at de ikke så, at de ikke skjønte. Det forstår jeg at de har. Men jeg vet at det var utrolig vanskelig å oppdage det. Jeg sa ingenting. Onkelen min var som sagt en oppegående og respektert mann.
Jeg har på mange måter vært heldig oppi det hele. Jeg har bodd i en trygg og god familie med foreldre som ville det beste for meg, foreldre som brydde seg om meg. Barndomshjemmet mitt var liksom friplassen min. En trygg plass og komme hjem til - etter alle turene vi hadde hjem til onkel i palasset og på diverse hytteturer sammen med han...
Da jeg var fem år var jeg ei jente som er livsglad og tillitsfull. Plutselig forandret jeg meg til å bli ei innadvent og avstengt jente. Ei jente som prøvde å være usynlig - samtidig som jeg håpet på at noen skulle se meg. Jeg ble veldig forknytt.
Når jeg ser tilbake, syns jeg det er rart at det ikke ble oppdaget. Foreldrene mine merka nok at jeg forandra meg, men de skyldte på at jeg var umoden. Jeg begynte nemlig ett år for tidlig på skolen. Men hvordan kan man være umoden og samtidig være en av de flinkeste i klassen? Kommer tilbake til dette..
Jeg har tidligere sagt at jeg hadde en klok lege. Hun så at familien min strevde. Siden minstejenta mi var i tidlig tenårene, kom vi i kontakt med BUP/ABUP. Der traff jeg henne som fulgte meg tett de neste årene. Hun pushet meg fremover. Samtidig prøvde legen min å overbevise meg om at traumeavd på Modum var noe for meg. Det tok litt tid før jeg ville søke. Jeg følte meg sååå egoistisk. Kunne jeg reise fra mann og barn og bruke tre måneder på meg selv? Tanken på det - var nesten umulig.
Nå er jeg uendelig takknemlig for at jeg gjorde det jeg ble oppfordret til. Jeg reiste fra mann og barn. Inn i mi egen boble på Modum. Det var fælt, godt, vondt, opprivende, legende... alt på en gang. Målet mitt var å bli hel. Skikkelig hårete mål, men jeg ville heles. Ville ikke at overgriperen min skulle styre fremtiden min.
Dette høres kanskje veldig anklagende ut. Men jeg vil ikke såre noen med de spørsmålene. Jeg er heller undrende til at det ikke var noen som forstod. På 70-tallet var det ingen fokus på seksuelle overgrep. Ingen fokus på hvor ødeleggende det er for et barn og oppleve dette. Tror ikke de som var rundt meg tenkte i de baner i det hele tatt. Hvem ville trodd DET om en så oppegående mann?
Jeg vet at foreldrene mine har en enorm skyldfølelse for at de ikke så, at de ikke skjønte. Det forstår jeg at de har. Men jeg vet at det var utrolig vanskelig å oppdage det. Jeg sa ingenting. Onkelen min var som sagt en oppegående og respektert mann.
Jeg har på mange måter vært heldig oppi det hele. Jeg har bodd i en trygg og god familie med foreldre som ville det beste for meg, foreldre som brydde seg om meg. Barndomshjemmet mitt var liksom friplassen min. En trygg plass og komme hjem til - etter alle turene vi hadde hjem til onkel i palasset og på diverse hytteturer sammen med han...
Da jeg var fem år var jeg ei jente som er livsglad og tillitsfull. Plutselig forandret jeg meg til å bli ei innadvent og avstengt jente. Ei jente som prøvde å være usynlig - samtidig som jeg håpet på at noen skulle se meg. Jeg ble veldig forknytt.
Når jeg ser tilbake, syns jeg det er rart at det ikke ble oppdaget. Foreldrene mine merka nok at jeg forandra meg, men de skyldte på at jeg var umoden. Jeg begynte nemlig ett år for tidlig på skolen. Men hvordan kan man være umoden og samtidig være en av de flinkeste i klassen? Kommer tilbake til dette..
Jeg har tidligere sagt at jeg hadde en klok lege. Hun så at familien min strevde. Siden minstejenta mi var i tidlig tenårene, kom vi i kontakt med BUP/ABUP. Der traff jeg henne som fulgte meg tett de neste årene. Hun pushet meg fremover. Samtidig prøvde legen min å overbevise meg om at traumeavd på Modum var noe for meg. Det tok litt tid før jeg ville søke. Jeg følte meg sååå egoistisk. Kunne jeg reise fra mann og barn og bruke tre måneder på meg selv? Tanken på det - var nesten umulig.
Nå er jeg uendelig takknemlig for at jeg gjorde det jeg ble oppfordret til. Jeg reiste fra mann og barn. Inn i mi egen boble på Modum. Det var fælt, godt, vondt, opprivende, legende... alt på en gang. Målet mitt var å bli hel. Skikkelig hårete mål, men jeg ville heles. Ville ikke at overgriperen min skulle styre fremtiden min.
torsdag 10. oktober 2019
Våren 2013
Først vil jeg si at jeg er ydmykt takknemlig for at dere leser denne bloggen og at dere deler. Takk for alle de gode tilbakemeldingene. Det gir meg mot til å fortsette å skrive om denne mørke delen av livet mitt.
I dag tenkte jeg å ta dere med tilbake til våren 2013. Tilbake til den vanskelige, opprivende tida etter at alt bare MÅTTE opp til overflaten og ut. Jeg hadde en fantastisk lege som tok tak i oppfølginga med en gang jeg kom hjem fra rehabiliteringsoppholdet mars. Jeg fikk en psykolog å prate med, men kjemien stemte overhodet ikke. I stedet for å spørre om å bytte terapeut - klarte jeg å overbevise vedkommende om at jeg hadde det bra. Jeg skulle klare meg selv - som jeg alltid hadde gjort. I ettertid skjønte jeg at dette ikke var så lurt. Denne våren var opprivende, ødeleggende for hele familien min. Jeg hadde det vondt, men prøvde å late som at alt var bra. Følte at jeg måtte det. Følte at jeg måtte holde fast på muren jeg hadde bygd rundt meg - for å holde meg oppe. Alt dette kaoset gikk selvfølgelig ut over ungene mine og mannen min. Jeg delte litt med mannen min etter det oppholdet mitt. Ungene fikk ikke vite noe. De merka bare at mamma forandra seg. Flashbackene mine overtok på en måte livet mitt. Det var vanskelig. Jeg ville ha kontroll. Kontroll over tankene mine, følelsene mine. Men når min innvendige trykkoker eksploderte - sier det seg selv at alt kom ut i et kaos av tanker, følelser, opplevelser, flashback... Det er beundringsverdig at de holdt ut med meg.
Jeg tenkte mye på om det var lurt å fortelle foreldrene mine om hva som var skjedd. En del av meg ville spare de for dette. De nærma seg 80 år og jeg var livredd for at de skulle dø av sjokk på grunn av meg. En annen del av meg ønska å fortelle, ønska å vite om de visste, om de hadde oversett det... Plutselig en dag kjente jeg at hvis noe hadde skjedd med mine unger ville jeg ha visst det. Jeg ville at mine egne unger skulle ha fortalt til meg det som var vanskelig - uansett hva det var.
En nydelig dag i juli 2013 - bestemte jeg meg. Sa høyt at jeg bare MÅTTE opp å snakke med foreldrene mine. Mannen min sa : "Skal du fortelle DET?" Og ei av jentene mine ble skremt av måten det ble sagt. Hun var overbevist om at vi skulle skilles.
Kjenner enda på den følelsen jeg hadde da jeg gikk inn døra hos foreldrene mine. De så med en gang at noe var galt. Middagen stod på bordet. De var klar til å spise, men de droppa det. Tror ikke det ble noe middag den dagen. Det var viktigere å høre på meg. Høre hva jeg hadde å si. Jeg var midt i 40 årene, men følte meg liten. Følte meg som ei lita jente på 5 år. Kroppen rista, pulsen var skyhøy, tårene silte, stemmen skalv - men jeg klarte å sette ord på noe av det som var skjedd. De fikk sjokk, men de trodde meg. De trodde på hvert ord jeg sa. De forstod. Forstod meg. Forstod forandringen min. Forstod opplevelser de hadde hatt. Foreldrene mine T R O D D E meg!! Det var sååå viktig. Jeg var helt utladet etterpå. Det tok flere timer før pulsen og pusten ble normal igjen.
Senere samme dag samlet jeg ungene eller rettere sagt - tenåringene mine - og fortalte til de om mine barne og ungdomsår. Det ble en ny runde med tårer og følelser. De trengte å vite hva som skjedde med meg. Hvorfor jeg var så fjern. Hvorfor jeg hadde det så vondt. Tror jeg plutselig skjønte hvor trygt det er å vite, hvor viktig det er med sannhet fremfor spekulasjoner. Det var vondt for ungene å vite hva jeg hadde opplevd, men de slapp å gruble og fundere på hva som kunne skje.
Jeg lærte å ta meg selv på alvor og jeg lærte viktigheten av å sette ord på ting.
Men flashbackene tok på en måte over livet mitt. Det var umulig å sove. Umulig å slukke lyset på kvelden. Det var forferdelig å se glimtvis film på netthinna hver dag og natt. Det var så grusomt. Ble usikker på meg selv. Usikker på om det virkelig kunne være sant. Begynte å tvile på mine egne minner. Klarte ikke å sette ord på alt. Fant ut at det var mye lettere å skrive. Jeg fant ei bok og en penn. Gikk inn i mi egen boble og skreiv. Skreiv ned alle minner og bilder etter hvert som de dukket opp. Orka ikke å lese etterpå, men jeg fikk ordene ned på arket. Jeg måtte det - for å ikke bli sprø. Tenkte mye. Følte meg så skitten. Følte at det var min skyld. Og ikke minst kjente jeg på en enorm skam over alt jeg hadde vært med på. Følte lenge at alle kunne se på meg hva jeg hadde gjort. Følte at ordet skam var brent inn i panna så alle kunne se. Jeg hadde tusen spørsmål i hodet. Det største spørsmålet var - Hvorfor var det ingen som så meg?
I dag tenkte jeg å ta dere med tilbake til våren 2013. Tilbake til den vanskelige, opprivende tida etter at alt bare MÅTTE opp til overflaten og ut. Jeg hadde en fantastisk lege som tok tak i oppfølginga med en gang jeg kom hjem fra rehabiliteringsoppholdet mars. Jeg fikk en psykolog å prate med, men kjemien stemte overhodet ikke. I stedet for å spørre om å bytte terapeut - klarte jeg å overbevise vedkommende om at jeg hadde det bra. Jeg skulle klare meg selv - som jeg alltid hadde gjort. I ettertid skjønte jeg at dette ikke var så lurt. Denne våren var opprivende, ødeleggende for hele familien min. Jeg hadde det vondt, men prøvde å late som at alt var bra. Følte at jeg måtte det. Følte at jeg måtte holde fast på muren jeg hadde bygd rundt meg - for å holde meg oppe. Alt dette kaoset gikk selvfølgelig ut over ungene mine og mannen min. Jeg delte litt med mannen min etter det oppholdet mitt. Ungene fikk ikke vite noe. De merka bare at mamma forandra seg. Flashbackene mine overtok på en måte livet mitt. Det var vanskelig. Jeg ville ha kontroll. Kontroll over tankene mine, følelsene mine. Men når min innvendige trykkoker eksploderte - sier det seg selv at alt kom ut i et kaos av tanker, følelser, opplevelser, flashback... Det er beundringsverdig at de holdt ut med meg.
Jeg tenkte mye på om det var lurt å fortelle foreldrene mine om hva som var skjedd. En del av meg ville spare de for dette. De nærma seg 80 år og jeg var livredd for at de skulle dø av sjokk på grunn av meg. En annen del av meg ønska å fortelle, ønska å vite om de visste, om de hadde oversett det... Plutselig en dag kjente jeg at hvis noe hadde skjedd med mine unger ville jeg ha visst det. Jeg ville at mine egne unger skulle ha fortalt til meg det som var vanskelig - uansett hva det var.
En nydelig dag i juli 2013 - bestemte jeg meg. Sa høyt at jeg bare MÅTTE opp å snakke med foreldrene mine. Mannen min sa : "Skal du fortelle DET?" Og ei av jentene mine ble skremt av måten det ble sagt. Hun var overbevist om at vi skulle skilles.
Kjenner enda på den følelsen jeg hadde da jeg gikk inn døra hos foreldrene mine. De så med en gang at noe var galt. Middagen stod på bordet. De var klar til å spise, men de droppa det. Tror ikke det ble noe middag den dagen. Det var viktigere å høre på meg. Høre hva jeg hadde å si. Jeg var midt i 40 årene, men følte meg liten. Følte meg som ei lita jente på 5 år. Kroppen rista, pulsen var skyhøy, tårene silte, stemmen skalv - men jeg klarte å sette ord på noe av det som var skjedd. De fikk sjokk, men de trodde meg. De trodde på hvert ord jeg sa. De forstod. Forstod meg. Forstod forandringen min. Forstod opplevelser de hadde hatt. Foreldrene mine T R O D D E meg!! Det var sååå viktig. Jeg var helt utladet etterpå. Det tok flere timer før pulsen og pusten ble normal igjen.
Senere samme dag samlet jeg ungene eller rettere sagt - tenåringene mine - og fortalte til de om mine barne og ungdomsår. Det ble en ny runde med tårer og følelser. De trengte å vite hva som skjedde med meg. Hvorfor jeg var så fjern. Hvorfor jeg hadde det så vondt. Tror jeg plutselig skjønte hvor trygt det er å vite, hvor viktig det er med sannhet fremfor spekulasjoner. Det var vondt for ungene å vite hva jeg hadde opplevd, men de slapp å gruble og fundere på hva som kunne skje.
Jeg lærte å ta meg selv på alvor og jeg lærte viktigheten av å sette ord på ting.
Men flashbackene tok på en måte over livet mitt. Det var umulig å sove. Umulig å slukke lyset på kvelden. Det var forferdelig å se glimtvis film på netthinna hver dag og natt. Det var så grusomt. Ble usikker på meg selv. Usikker på om det virkelig kunne være sant. Begynte å tvile på mine egne minner. Klarte ikke å sette ord på alt. Fant ut at det var mye lettere å skrive. Jeg fant ei bok og en penn. Gikk inn i mi egen boble og skreiv. Skreiv ned alle minner og bilder etter hvert som de dukket opp. Orka ikke å lese etterpå, men jeg fikk ordene ned på arket. Jeg måtte det - for å ikke bli sprø. Tenkte mye. Følte meg så skitten. Følte at det var min skyld. Og ikke minst kjente jeg på en enorm skam over alt jeg hadde vært med på. Følte lenge at alle kunne se på meg hva jeg hadde gjort. Følte at ordet skam var brent inn i panna så alle kunne se. Jeg hadde tusen spørsmål i hodet. Det største spørsmålet var - Hvorfor var det ingen som så meg?
onsdag 9. oktober 2019
Dagbok 27. August 2013
Etter at trykkokeren inni meg eksplodert i mars 2013, begynte jeg å skrive. Jeg skrev side opp og side ned. Orka ikke å lese det før lenge etterpå. Men det var så godt å få det ut. I dag vil jeg dele noe av det jeg skrev.
27/8-13
Virvar av tanker, bilder, følelser, skyld, skam, hvem flere, ansvar, bitterhet, kvalme... Det er sikkert enda flere ord som kan beskrive kaoset inni meg.
Hva er dette? Hvorfor meg? Hvorfor innhenter fortida meg? Hvorfor akkurat nå - når hodet egentlig er fullt av tanker om sykdom og fremtid? Kanskje det er akkurat derfor det innhenter meg - så sterkt? Fordi jeg er svak?
På en måte er jeg svak, men jeg er egentlig supersterk!! Jeg har rygg til å bære alt dette også. Vet at man blir sterkere av å tørre å være svak. Mange spørsmål og ord om tilværelsen min...
Hva får en voksen mann til å gjøre sånne ting med små jenter? Pedofil kalles det nå. Hadde noen trodd meg hvis jeg fortalte hva som skjedde i fra jeg var 5 år og helt frem til jeg ble16 år!???
Jeg tror ikke det. Egon, onkelen min, gikk over ekstremt mange grenser. Jeg var et lett bytte, fordi jeg var så snill. Han trua meg til taushet. Jeg var godt oppdradd av sunne gode foreldre. Jeg ble misbrukt på det groveste av en forferdelig onkel. Onkel Egon var også såkalt snill ute blant folk. Han gav penger til de fattige og til ulike kristne organisasjoner. Han var sjef for mange. Jeg aner ikke om han var en god sjef, men han var en flink forretningsmann. Jeg tror han følte seg større enn han var, men det er bare mine ord. Trodde kanskje at han VAR noe, og kunne ta seg tilrette med det han ville.
Ei uskyldig jente på 5 år. F E M år!!! Hva får en mann til å grave nedi trusa til ei så lita jente? Var han syk i hodet? Og det stoppa ikke der. Kanskje han syns det var veldig spennende å sjekke utviklinga på kroppen til ei lita jente og frem til ungdomstida. Sjekke hvordan kroppen forandra seg fra liten til nesten voksen. Men ingen har lov til å sjekke om brystene har vokst siden sist! Tørr ikke skrive hva mer som skjedde. Ikke enda iallefall. Det blir for ille.
Det føles kvalmende å skrive dette. Det er så fullstendig feil! Det føles motbydelig å løpe rundt naken og dingle med alt. Det er greit når du er liten, men ikke greit når du er 40-50 år. Usikker på alderen hans akkurat da, men det føles ... har ikke ord i mitt vokabular. Jeg VET hva som skjedde. Men...
Jeg skjelver. Det er vanskelig å skrive, men litt godt også. Nå i en alder av 45/46 år har jeg endelig klart å si noe til foreldrene mine. Føler på en enorm lettelse for at de trodde meg. De TRODDE på alt jeg fortalte. De ble spart for de værste detaljene, klarer ikke å si de tingene. Og de skal slippe å vite hva som egentlig skjedde. Men de trodde meg!!! Den følelsen er god, men samtidig dukker det opp en usikkerhet på om det var riktig å si noe til de, om det er riktig å utsette foreldrene mine for alt de ikke så da jeg var liten. Jeg skjønner den store skyldfølelsen de fikk over at de ikke SÅ - for de så jo ingenting. Jeg er mamma - og vil helst gjøre det som er riktig overfor ungene mine. Derfor skjønner jeg min egen mor. Hun ville sikkert gjøre det rette og være ei god mor, og føler sikkert at hun har mislykkes som mor. Jeg må bare si at hun har vært ei god mor, men hvorfor SÅ hun ikke noe? Hvorfor skjønte ikke pappa hva som skjedde? Min gode pappa med de grove, store, gode arbeidshendene.
Jeg var, som jeg har skrevet mange ganger, et lett bytte. Ei stille jente, som ble enda stillere. Så stille at han kunne teste ut enda mer. Hva skjedde i rommet/ganga bak garasje? Hva skjedde i rommet i kjelleren? Kjenner at jeg IKKE VIL se de bildene, VIL IKKE vite det sikkert. Men jeg vet så inderlig godt hva som skjedde. Jeg husker hva som skjedde. Jeg vil ikke huske det, men husker.
Skjønner ikke at onkel Egon turde å gjøre det han gjorde. Det var antagelig verd spenningen og tilfredsstillelsen han fikk.
Høst er mørketid har jeg hørt
Nå først har jeg skjønt
Skjønt hva som menes med det
Høstmørke ute er greit nok
Det er verre med det indre mørket
Det er ikke synlig
før det plutselig skjer en eksplosjon
en storm som virvler opp alt
og alt det indre mørket
må ut
Ikke så ulikt høsten i grunn
Den kommer også plutselig
med sitt mørke dunkle slør
27/8-13
Virvar av tanker, bilder, følelser, skyld, skam, hvem flere, ansvar, bitterhet, kvalme... Det er sikkert enda flere ord som kan beskrive kaoset inni meg.
Hva er dette? Hvorfor meg? Hvorfor innhenter fortida meg? Hvorfor akkurat nå - når hodet egentlig er fullt av tanker om sykdom og fremtid? Kanskje det er akkurat derfor det innhenter meg - så sterkt? Fordi jeg er svak?
På en måte er jeg svak, men jeg er egentlig supersterk!! Jeg har rygg til å bære alt dette også. Vet at man blir sterkere av å tørre å være svak. Mange spørsmål og ord om tilværelsen min...
Hva får en voksen mann til å gjøre sånne ting med små jenter? Pedofil kalles det nå. Hadde noen trodd meg hvis jeg fortalte hva som skjedde i fra jeg var 5 år og helt frem til jeg ble16 år!???
Jeg tror ikke det. Egon, onkelen min, gikk over ekstremt mange grenser. Jeg var et lett bytte, fordi jeg var så snill. Han trua meg til taushet. Jeg var godt oppdradd av sunne gode foreldre. Jeg ble misbrukt på det groveste av en forferdelig onkel. Onkel Egon var også såkalt snill ute blant folk. Han gav penger til de fattige og til ulike kristne organisasjoner. Han var sjef for mange. Jeg aner ikke om han var en god sjef, men han var en flink forretningsmann. Jeg tror han følte seg større enn han var, men det er bare mine ord. Trodde kanskje at han VAR noe, og kunne ta seg tilrette med det han ville.
Ei uskyldig jente på 5 år. F E M år!!! Hva får en mann til å grave nedi trusa til ei så lita jente? Var han syk i hodet? Og det stoppa ikke der. Kanskje han syns det var veldig spennende å sjekke utviklinga på kroppen til ei lita jente og frem til ungdomstida. Sjekke hvordan kroppen forandra seg fra liten til nesten voksen. Men ingen har lov til å sjekke om brystene har vokst siden sist! Tørr ikke skrive hva mer som skjedde. Ikke enda iallefall. Det blir for ille.
Det føles kvalmende å skrive dette. Det er så fullstendig feil! Det føles motbydelig å løpe rundt naken og dingle med alt. Det er greit når du er liten, men ikke greit når du er 40-50 år. Usikker på alderen hans akkurat da, men det føles ... har ikke ord i mitt vokabular. Jeg VET hva som skjedde. Men...
Jeg skjelver. Det er vanskelig å skrive, men litt godt også. Nå i en alder av 45/46 år har jeg endelig klart å si noe til foreldrene mine. Føler på en enorm lettelse for at de trodde meg. De TRODDE på alt jeg fortalte. De ble spart for de værste detaljene, klarer ikke å si de tingene. Og de skal slippe å vite hva som egentlig skjedde. Men de trodde meg!!! Den følelsen er god, men samtidig dukker det opp en usikkerhet på om det var riktig å si noe til de, om det er riktig å utsette foreldrene mine for alt de ikke så da jeg var liten. Jeg skjønner den store skyldfølelsen de fikk over at de ikke SÅ - for de så jo ingenting. Jeg er mamma - og vil helst gjøre det som er riktig overfor ungene mine. Derfor skjønner jeg min egen mor. Hun ville sikkert gjøre det rette og være ei god mor, og føler sikkert at hun har mislykkes som mor. Jeg må bare si at hun har vært ei god mor, men hvorfor SÅ hun ikke noe? Hvorfor skjønte ikke pappa hva som skjedde? Min gode pappa med de grove, store, gode arbeidshendene.
Jeg var, som jeg har skrevet mange ganger, et lett bytte. Ei stille jente, som ble enda stillere. Så stille at han kunne teste ut enda mer. Hva skjedde i rommet/ganga bak garasje? Hva skjedde i rommet i kjelleren? Kjenner at jeg IKKE VIL se de bildene, VIL IKKE vite det sikkert. Men jeg vet så inderlig godt hva som skjedde. Jeg husker hva som skjedde. Jeg vil ikke huske det, men husker.
Skjønner ikke at onkel Egon turde å gjøre det han gjorde. Det var antagelig verd spenningen og tilfredsstillelsen han fikk.
Høst er mørketid har jeg hørt
Nå først har jeg skjønt
Skjønt hva som menes med det
Høstmørke ute er greit nok
Det er verre med det indre mørket
Det er ikke synlig
før det plutselig skjer en eksplosjon
en storm som virvler opp alt
og alt det indre mørket
må ut
Ikke så ulikt høsten i grunn
Den kommer også plutselig
med sitt mørke dunkle slør
tirsdag 8. oktober 2019
Fortsatt juli1973
Hvorfor velger jeg å skrive så detaljert og utlevere livet mitt på denne måten? Hvorfor tørr jeg i det hele tatt å gjøre dette? Er det for å få oppmerksomhet?
Jeg ønsker på en måte å få oppmerksomhet. Ikke for min egen del, men for å få et fokus rundt temaet seksuelle overgrep. Det er viktig med åpenhet rundt nettopp dette temaet. Alle trenger å vite at dette skjer i nærmiljøet. I ditt nærmiljø. Det er flere enn du tror som går rundt med lignende opplevelser, med usynlige sår, med sår som ikke gror, med arr langt inni sjelen. Håpet mitt er at jeg skal nå noen som virkelig trenger dette. Noen som trenger å se at det går an å få et bra liv - på tross av opplevelsene.
I dag har jeg det bra. Men det har vært en lang kamp for å komme dit jeg er i dag. Kampen begynte i 2013. Første del av kampen begynte med at jeg tok imot hjelp. Turte å være sårbar. Dette skal jeg komme tilbake til senere.
Juli1973
Onkel Egon skjønte at den lille jenta ikke kom til å sladre. Han visste at han kunne gjøre akkurat det han ville. Matilde var livredd, men veldig lydig. Hun hadde jo lært at hun måtte gjøre det de voksne ville. Hvorfor kunne ikke mamma si at hun ikke trengte å høre på han?
Det var ingen av de voksne som visste. Ingen som skjønte noen ting av det som skjedde.
Dagen etter bassengepisoden satt familiene rundt frokostbordet. Onkel Egon satt ved den ene bordenden med den store svarte Bibelen. Han leste fra den med en stemme som hørtes ut som torden. Han ba en lang bønn om godhet og hvor viktig det var å være snille med hverandre!!! Absurd!
Etterpå gikk ungene fra bordet. Guttene løp inn på legorommet. Matilde dilta etter og ville være med, men døra ble stengt rett foran nesa på henne. Igjen måtte hun være alene. Hun gikk ut, rundt huset, så på det fristende plaskebassenget. Kjente seg utrygg. Tenk om han kom etter henne. Hun var bare fem år og fristelsen til å gå ned i bassenget ble for stor.
Hun følte at onkel Egon kom - før hun så han. Matilde ble stiv av skrekk, ble som lammet, turte ikke åpne øynene, kjente hun bare ville synke til bunns. Men onkel løftet henne opp. Hun var lett som ei fjær. En tynn og lang femåring. Onkel Egon ble plutselig rar. Kasta henne fra seg som om han hadde brent seg. Han gikk med raske steg mot huset og forsvant. Alene i bassenget - satt ei ulykkelig jente som hadde vondt DER. Hun skjønte ikke hvorfor onkel var så slem mot henne. Hun lurte på hva hun hadde gjort galt. Hun turte ikke gå inn til mamma og pappa, for der var hun bare i veien. Hun kunne ikke fortelle hva hun hadde gjort.
Det var så ekkelt. Han var så ekkel. Hun var så ekkel.
Kunne ikke si hvor fæl hun var. Den lille gode jenta forsvant sakte men sikkert. Ei innesluttet, beskjeden, trist jente dukket opp og ingen så hva som skjedde. Ingen så forandringen hennes. Selv om hun bare var 5 år - kjente hun på en stor følelse av skam. Hun visste ikke den gang at det var dette hun følte, men det er fullt mulig å kjenne på skam selv om du er liten.
Hver gang onkel fikk en mulighet til å være alene med Matilde - klarte han å gjøre noe med henne. Han skjønte at han kunne fortsette med akkurat det han ville, for Matilde var taus.
I palasset på toppen av bygda, bodde familien til Matilde i en leilighet i den ene enden av huset, hver gang de var på besøk. Denne leiligheten var ved siden av en dobbel garasje i kjelleren. Det gikk an å gå dit innenfra og det var en inngang utenfra. Inne måtte de gå gjennom en smal lang kombinert med et vaskerom. Det var i utgangspunktet skummelt å gå der. Etter at onkelen starta med overgrepene var det kjempeskummelt å gå gjennom kjellerganga. Matilde visste aldri hvor han stod på lur. Visste bare at hun måtte gjøre som han sa HVER gang. Høyeste ønske var at mamma eller pappa skulle se henne og virkelig se hva som skjedde,
Jeg ønsker på en måte å få oppmerksomhet. Ikke for min egen del, men for å få et fokus rundt temaet seksuelle overgrep. Det er viktig med åpenhet rundt nettopp dette temaet. Alle trenger å vite at dette skjer i nærmiljøet. I ditt nærmiljø. Det er flere enn du tror som går rundt med lignende opplevelser, med usynlige sår, med sår som ikke gror, med arr langt inni sjelen. Håpet mitt er at jeg skal nå noen som virkelig trenger dette. Noen som trenger å se at det går an å få et bra liv - på tross av opplevelsene.
I dag har jeg det bra. Men det har vært en lang kamp for å komme dit jeg er i dag. Kampen begynte i 2013. Første del av kampen begynte med at jeg tok imot hjelp. Turte å være sårbar. Dette skal jeg komme tilbake til senere.
Juli1973
Onkel Egon skjønte at den lille jenta ikke kom til å sladre. Han visste at han kunne gjøre akkurat det han ville. Matilde var livredd, men veldig lydig. Hun hadde jo lært at hun måtte gjøre det de voksne ville. Hvorfor kunne ikke mamma si at hun ikke trengte å høre på han?
Det var ingen av de voksne som visste. Ingen som skjønte noen ting av det som skjedde.
Dagen etter bassengepisoden satt familiene rundt frokostbordet. Onkel Egon satt ved den ene bordenden med den store svarte Bibelen. Han leste fra den med en stemme som hørtes ut som torden. Han ba en lang bønn om godhet og hvor viktig det var å være snille med hverandre!!! Absurd!
Etterpå gikk ungene fra bordet. Guttene løp inn på legorommet. Matilde dilta etter og ville være med, men døra ble stengt rett foran nesa på henne. Igjen måtte hun være alene. Hun gikk ut, rundt huset, så på det fristende plaskebassenget. Kjente seg utrygg. Tenk om han kom etter henne. Hun var bare fem år og fristelsen til å gå ned i bassenget ble for stor.
Hun følte at onkel Egon kom - før hun så han. Matilde ble stiv av skrekk, ble som lammet, turte ikke åpne øynene, kjente hun bare ville synke til bunns. Men onkel løftet henne opp. Hun var lett som ei fjær. En tynn og lang femåring. Onkel Egon ble plutselig rar. Kasta henne fra seg som om han hadde brent seg. Han gikk med raske steg mot huset og forsvant. Alene i bassenget - satt ei ulykkelig jente som hadde vondt DER. Hun skjønte ikke hvorfor onkel var så slem mot henne. Hun lurte på hva hun hadde gjort galt. Hun turte ikke gå inn til mamma og pappa, for der var hun bare i veien. Hun kunne ikke fortelle hva hun hadde gjort.
Det var så ekkelt. Han var så ekkel. Hun var så ekkel.
Kunne ikke si hvor fæl hun var. Den lille gode jenta forsvant sakte men sikkert. Ei innesluttet, beskjeden, trist jente dukket opp og ingen så hva som skjedde. Ingen så forandringen hennes. Selv om hun bare var 5 år - kjente hun på en stor følelse av skam. Hun visste ikke den gang at det var dette hun følte, men det er fullt mulig å kjenne på skam selv om du er liten.
Hver gang onkel fikk en mulighet til å være alene med Matilde - klarte han å gjøre noe med henne. Han skjønte at han kunne fortsette med akkurat det han ville, for Matilde var taus.
I palasset på toppen av bygda, bodde familien til Matilde i en leilighet i den ene enden av huset, hver gang de var på besøk. Denne leiligheten var ved siden av en dobbel garasje i kjelleren. Det gikk an å gå dit innenfra og det var en inngang utenfra. Inne måtte de gå gjennom en smal lang kombinert med et vaskerom. Det var i utgangspunktet skummelt å gå der. Etter at onkelen starta med overgrepene var det kjempeskummelt å gå gjennom kjellerganga. Matilde visste aldri hvor han stod på lur. Visste bare at hun måtte gjøre som han sa HVER gang. Høyeste ønske var at mamma eller pappa skulle se henne og virkelig se hva som skjedde,
mandag 7. oktober 2019
Tilbakeblikk
Når jeg tenker tilbake på mine første barneår ser jeg for meg ei flott jente som levde i en perfekt virkelighet. Ei jente som strålte om kapp med sola.
Jeg elsket sang og musikk fra jeg ble født. Det var en følelse av lykke når pappa dro frem trekkspillet, og jeg og min bror spilte på klokkespill, blokkfløyter, trø-orgel, spilte på "trommer" på grytene og grytelokkene... Det var mye latter, mange trygge gode klemmer. Kort sagt et trygt og perfekt sted å vokse opp.
Den dagen alt forandret seg - var også en av de fine, vakre dagene sammen med storfamilien på mammas side. Varmt og godt i sola, latter, skrik og skrål, til og med fuglene kvitret av lykke.
Da onkelen min dro meg opp på fanget var jeg fremdeles en glad unge. Da jeg løp inn til mamma hadde denne gleden snudd til noe dystert, noe mørkt, noe utrygt, noe skummelt...
Da jeg som liten jente løp til det tryggeste stedet som fantes - nemlig foreldrene mine - og ble avvist - blir mørket enda mørkere. Kunne de ikke se at jeg var redd? Jeg husker at jeg ville si noe, men visste ikke hva jeg skulle si. Ordene fantes ikke. Jeg ble i stedet oppfattet som ei sutrete, stor femåring. Jeg var jo egentlig ikke sutrete til vanlig. Følelsen av å bli avvist da jeg trengte mamma som mest - er ubeskrivelig. Jeg var vettskremt. Onkel observerte det hele. Nå i voksen tilstand kan jeg nesten lese tankene hans som sa; "Hun der har jeg taket på. Hun klarer ikke si noe..."
Nå mens jeg skriver kjenner jeg en kvalme som veller rundt i magen av å tenke på hva han gjorde med meg. Hva han gjorde med mine barne- og ungdoms-år, med min intimitet, med hele mitt liv - egentlig. Lurer på om han hadde gjort det han gjorde hvis han hadde ant hvor store konsekvenser det ble.
Før jeg skriver mer om hva som skjedde vil jeg gi et lite bilde av onkelen min. Hvem var han egentlig? Det er litt vanskelig å gi et helt riktig bilde av han, men jeg skal prøve.
Onkel Egon var en veldig dyktig forretningsmann. Han bygde opp en ganske stor bedrift og hadde mange ansatte under seg. Overskuddet (eller noe av overskuddet) gav han til ulike kristne organisasjoner. Han var en ganske mektig og høyrøstet mann. En mann som ikke godtok et nei!!
Hvem var jeg på den tiden? Jeg var ei snill og god jente som hørte på de voksne og som gjorde det jeg fikk beskjed om. Selvfølgelig var jeg ikke alltid en engel hjemme. Men jeg hadde lært at det var viktig å høre på de voksne og oppføre meg fint. Hadde også lært at de voksne hadde rett!!
Jeg vet nå at man ikke skal høre på ALLE voksne. Men jeg var naiv og trodde at alle var snille og ville det beste for barn. Dessverre er det mange som opplever det jeg opplevde, mer eller mindre. Alt er like ødeleggende.
Onkels mektige måte å være på og min naivitet og snillhet gjorde meg til ett lett bytte. Det var umulig å si imot han. Jeg var bare fem år da det starta. (Vet ikke om det skjedde noe før dette, men det første minnet har jeg fra sommeren 73) Jeg var et lite barn og det fantes ikke ord for hva som skjedde.
Den forsiktige "krafsinga" i trusa mi eskalerte fort til ganske voldsomme ting som ingen burde oppleve. Mye av dette skjedde i palasset, på toppen av denne bygda. Men det skjedde fæle ting andre steder også. (Får skrive om det senere.) Familien min reiste ganske ofte på besøk hit. Det var liksom så greit. Mamma fikk treffe søstera si. Pappa var en skikkelig handyman og måtte fikse alt mulig for onkelen min, både hjemme og i bedriften. (Onkel utnytta pappas godhet og arbeidskraft) Guttene lekte med broren min og onkelen min syns det var festlig å "leke" med meg. Sett utenfra, tror jeg at de fleste syntes at onkel var veldig snill med meg. Han dro meg ofte opp på fanget. Jeg gikk ofte med små korte kjoler. Da var det lett for han å ta handa si akkurat der han ville. Hver gang jeg strittet i mot, lo han bare og kilte meg. Ingen rundt skjønte noe av hva som skjedde.
Familiene våre hadde det selvfølgelig bra sammen. Men alle de øyeblikkene hvor onkel og jeg var alene - var øyeblikk som lagde kaos i meg. Tryggheten ble borte. Godheten forsvant. Gleden og latteren bleknet. Alt ble erstattet av utrygghet og en type redsel som det er vanskelig å beskrive, en redsel som festet seg innerst inne. Den utryggheten bestod av noe som det ikke var mulig å snakke om. Det var liksom noe diffust, ødeleggende og skamfullt. Jeg kjente på en følelse av skam helt fra jeg var liten. Jeg visste instinktivt at det som skjedde var feil. For det var ingen av alle de andre onklene mine som gjorde sånn. Jeg syns det var ekkelt at noen tok på tissen min. Ingen gjorde sånn. Eller?? Jeg ble på en måte "dradd" mot plaskebassenget i hagen. Det var noe befriende med å avkjøle føttene der. Men onkel kom snikende inn på meg. Hans trygge fang ble utrygt. Hans glatte kontorhender ble fæle og vonde. Samtidig ble de grove, "stubbete" arbeidshendene til pappa de beste og tryggeste hendene som fantes.
Den gule fine sommerkjolen jeg hadde ble den styggeste kjolen som fantes. Jeg syns egentlig at den var så fin. Knall gul med to oransje striper nederst rundt kanten. DEN kjolen hadde jeg på meg første gang han ødela tryggheten min. Jeg hata å ha den på meg etterpå...
Disse overgrepene eskalerte som sagt i omfang. Jeg begynte å bygge murer. Murer for å beskytte meg. Dette visste jeg ikke som femåring, men dette har jeg lært i løpet av de siste årene av mitt liv.
Jeg elsket sang og musikk fra jeg ble født. Det var en følelse av lykke når pappa dro frem trekkspillet, og jeg og min bror spilte på klokkespill, blokkfløyter, trø-orgel, spilte på "trommer" på grytene og grytelokkene... Det var mye latter, mange trygge gode klemmer. Kort sagt et trygt og perfekt sted å vokse opp.
Den dagen alt forandret seg - var også en av de fine, vakre dagene sammen med storfamilien på mammas side. Varmt og godt i sola, latter, skrik og skrål, til og med fuglene kvitret av lykke.
Da onkelen min dro meg opp på fanget var jeg fremdeles en glad unge. Da jeg løp inn til mamma hadde denne gleden snudd til noe dystert, noe mørkt, noe utrygt, noe skummelt...
Da jeg som liten jente løp til det tryggeste stedet som fantes - nemlig foreldrene mine - og ble avvist - blir mørket enda mørkere. Kunne de ikke se at jeg var redd? Jeg husker at jeg ville si noe, men visste ikke hva jeg skulle si. Ordene fantes ikke. Jeg ble i stedet oppfattet som ei sutrete, stor femåring. Jeg var jo egentlig ikke sutrete til vanlig. Følelsen av å bli avvist da jeg trengte mamma som mest - er ubeskrivelig. Jeg var vettskremt. Onkel observerte det hele. Nå i voksen tilstand kan jeg nesten lese tankene hans som sa; "Hun der har jeg taket på. Hun klarer ikke si noe..."
Nå mens jeg skriver kjenner jeg en kvalme som veller rundt i magen av å tenke på hva han gjorde med meg. Hva han gjorde med mine barne- og ungdoms-år, med min intimitet, med hele mitt liv - egentlig. Lurer på om han hadde gjort det han gjorde hvis han hadde ant hvor store konsekvenser det ble.
Før jeg skriver mer om hva som skjedde vil jeg gi et lite bilde av onkelen min. Hvem var han egentlig? Det er litt vanskelig å gi et helt riktig bilde av han, men jeg skal prøve.
Onkel Egon var en veldig dyktig forretningsmann. Han bygde opp en ganske stor bedrift og hadde mange ansatte under seg. Overskuddet (eller noe av overskuddet) gav han til ulike kristne organisasjoner. Han var en ganske mektig og høyrøstet mann. En mann som ikke godtok et nei!!
Hvem var jeg på den tiden? Jeg var ei snill og god jente som hørte på de voksne og som gjorde det jeg fikk beskjed om. Selvfølgelig var jeg ikke alltid en engel hjemme. Men jeg hadde lært at det var viktig å høre på de voksne og oppføre meg fint. Hadde også lært at de voksne hadde rett!!
Jeg vet nå at man ikke skal høre på ALLE voksne. Men jeg var naiv og trodde at alle var snille og ville det beste for barn. Dessverre er det mange som opplever det jeg opplevde, mer eller mindre. Alt er like ødeleggende.
Onkels mektige måte å være på og min naivitet og snillhet gjorde meg til ett lett bytte. Det var umulig å si imot han. Jeg var bare fem år da det starta. (Vet ikke om det skjedde noe før dette, men det første minnet har jeg fra sommeren 73) Jeg var et lite barn og det fantes ikke ord for hva som skjedde.
Den forsiktige "krafsinga" i trusa mi eskalerte fort til ganske voldsomme ting som ingen burde oppleve. Mye av dette skjedde i palasset, på toppen av denne bygda. Men det skjedde fæle ting andre steder også. (Får skrive om det senere.) Familien min reiste ganske ofte på besøk hit. Det var liksom så greit. Mamma fikk treffe søstera si. Pappa var en skikkelig handyman og måtte fikse alt mulig for onkelen min, både hjemme og i bedriften. (Onkel utnytta pappas godhet og arbeidskraft) Guttene lekte med broren min og onkelen min syns det var festlig å "leke" med meg. Sett utenfra, tror jeg at de fleste syntes at onkel var veldig snill med meg. Han dro meg ofte opp på fanget. Jeg gikk ofte med små korte kjoler. Da var det lett for han å ta handa si akkurat der han ville. Hver gang jeg strittet i mot, lo han bare og kilte meg. Ingen rundt skjønte noe av hva som skjedde.
Familiene våre hadde det selvfølgelig bra sammen. Men alle de øyeblikkene hvor onkel og jeg var alene - var øyeblikk som lagde kaos i meg. Tryggheten ble borte. Godheten forsvant. Gleden og latteren bleknet. Alt ble erstattet av utrygghet og en type redsel som det er vanskelig å beskrive, en redsel som festet seg innerst inne. Den utryggheten bestod av noe som det ikke var mulig å snakke om. Det var liksom noe diffust, ødeleggende og skamfullt. Jeg kjente på en følelse av skam helt fra jeg var liten. Jeg visste instinktivt at det som skjedde var feil. For det var ingen av alle de andre onklene mine som gjorde sånn. Jeg syns det var ekkelt at noen tok på tissen min. Ingen gjorde sånn. Eller?? Jeg ble på en måte "dradd" mot plaskebassenget i hagen. Det var noe befriende med å avkjøle føttene der. Men onkel kom snikende inn på meg. Hans trygge fang ble utrygt. Hans glatte kontorhender ble fæle og vonde. Samtidig ble de grove, "stubbete" arbeidshendene til pappa de beste og tryggeste hendene som fantes.
Den gule fine sommerkjolen jeg hadde ble den styggeste kjolen som fantes. Jeg syns egentlig at den var så fin. Knall gul med to oransje striper nederst rundt kanten. DEN kjolen hadde jeg på meg første gang han ødela tryggheten min. Jeg hata å ha den på meg etterpå...
Disse overgrepene eskalerte som sagt i omfang. Jeg begynte å bygge murer. Murer for å beskytte meg. Dette visste jeg ikke som femåring, men dette har jeg lært i løpet av de siste årene av mitt liv.
søndag 6. oktober 2019
Juli1973
Dagen begynte bekymringsløst - sånn som alle dager begynte. Lille Matilde våkna lykkelig. Glad for å være til. Glad for å være på ferie. Sommerferie med deilig, varmt og flott vær. Glad for å være sammen med mamma, pappa og storebror på ferie hos tante og onkel - ett eller annet sted i Norge. Denne deilige dagen skulle snu opp/ned på hele tilværelsen til den lille jenta. Men hun var fortsatt lykkelig uvitende...
Huset til tante og onkel var spennende med mange krinkelkroker. Det var stort og flott. Matilde kalte det palasset. Huset lå på en topp, med en fin utsikt. En kunne se utover hele bygda. Det beste med huset til tante og onkel var at det var et basseng i hagen. Ikke et stort svømmebasseng. Det var mer et plaskebasseng. Midt i bassenget, på en liten sokkel, stod en bronsegutt og "tissa". Matilde syns det var kjempegøy å gå ned i bassenget. Vannet rakk henne til midt på lårene. Det var kaldt, deilig og avkjølende.
Denne dagen var god og varm. Det var herlig å kunne løpe rundt i ei lita truse og en superkort sommerkjole. Kjolen var gul, og den hadde ei oransje stripe nederst rundt kanten. Det eneste dumme var at det var ingen å leke med. Det var andre barn der, men alle var gutter. Broren og fetterne likte å leke med lego. De "murte seg inne" på lekerommet. De bygde borger, heisekraner, biler og alt en gutt kunne drømme om. De ville absolutt ikke ha ei jente der inne. Derfor gikk Matilde ut i hagen helt alene. Hun gikk barføtt i gresset og sang så høyt hun kunne uten at noen hysja på henne. Det gjorde ingenting at hun var alene. Livet var herlig.
De voksne satt inne i stua i den kroken som ikke hadde noen vinduer ut mot hagen. Matilde gikk ned i bassenget, fremdeles sang hun - for hun elska å synge. Hun krølla tærne i det kalde vannet. Det var deilig og kaldt. Plutselig merka hun at hun ikke var alene. Hun følte at noen så på henne. Kjente blikket i ryggen. Ble litt redd. Snudde seg. Kjente på en lettelse. Det var jo bare onkel og ingenting å være redd for. Onkel Egon kom bort til bassenget. Han satte seg på kanten med føttene ned i vannet. Han smilte til Matilde. Hun var ikke alene lenger. De spruta vann på hverandre, lo og tøysa. Han drog henne opp på fanget. Kilte henne til hun "hikstlo". Livet var herlig.
Men så forandra noe seg. Han holdt henne fast, for hardt. Blikket til onkel Egon ble mørkt. Hun ville ned men klarte ikke å vri seg løs.
De andre voksne så ikke hva som skjedde. De satt inne i stua og drakk kaffe av tynne små porselenskopper. Hadde en fin stund med "voksenprat" - uten barn som maste om alle ting mellom himmel og jord.
Men tilbake til Matilda. Hun hadde det ikke så gøy lengre. Onkel Egon holdt hardt rundt henne med en sterk og solbrun arm. Armen hans var rundt hennes bare mage - under den gule kjolen. Han klemte henne inntil seg mens den andre handa bevegde seg rundt på kroppen hennes, på steder ingen onkler skulle ha hendene sine.
Matilde som hadde hatt det så fint, ble plutselig stiv av skrekk. Hun skjønte ikke hva som skjedde. Skjønte bare at det var feil. Kjente at hun ble livredd og ville vekk. Vekk fra det fanget som for et øyeblikk siden hadde vært så trygt. Vekk fra den fæle latteren. Vekk fra det mørke blikket. Vekk fra de fæle fingrene som gravde der de ikke skulle grave. Vekk fra det nifse.
Noe ble plutselig forandra inni lille Matilde. Den lykkelige, smilende, syngende fem år gamle jenta forsvant. Frem kom ei hylende, redd, ulykkelig jente.
I det øyeblikket onkel Egon slapp taket - løp Matilde det forteste hun noengang har løpt. Hun løp rett inn i stua til mamma og pappa. Hun storma inn uten å tørke det dryppende vannet av føttene sine. MEN det var ingen der inne som hadde sett hva som skjedde. Det var ingen som brydde seg. Matilde prøvde å sette seg hos mammaen sin. Hun ble litt brydd og Matilde ble forsiktig dytta ned fra fanget. Fikk beskjed om at hun var stor jente (5 år) og at hun måtte slutte å gråte og gå å leke. Egon kom smilende inn i stua og satte seg. Han hadde et sånt smil som viste at det var helt tåpelig at Matilde gråt.
Matilde ble lei seg, ulykkelig på en helt ny måte. Hun kunne ikke fortelle hva som hadde skjedd ute ved bassengkanten. Hun hadde ikke ord for det. Visste ikke hva dette var. Visste bare at det var helt feil - for det var ingen av de andre onklene som gjorde sånn...
Hvor skulle Matilde gå nå? Hun kunne ikke gå inn til brødrene og fetterne. De ville ikke ha henne der. Hun kunne ikke være hos de voksne. De ville ha henne vekk. Matilde ble stille. Slutta å gråte. Sa ingenting. Kunne ikke si noe. Hadde ingen ord.
Huset til tante og onkel var spennende med mange krinkelkroker. Det var stort og flott. Matilde kalte det palasset. Huset lå på en topp, med en fin utsikt. En kunne se utover hele bygda. Det beste med huset til tante og onkel var at det var et basseng i hagen. Ikke et stort svømmebasseng. Det var mer et plaskebasseng. Midt i bassenget, på en liten sokkel, stod en bronsegutt og "tissa". Matilde syns det var kjempegøy å gå ned i bassenget. Vannet rakk henne til midt på lårene. Det var kaldt, deilig og avkjølende.
Denne dagen var god og varm. Det var herlig å kunne løpe rundt i ei lita truse og en superkort sommerkjole. Kjolen var gul, og den hadde ei oransje stripe nederst rundt kanten. Det eneste dumme var at det var ingen å leke med. Det var andre barn der, men alle var gutter. Broren og fetterne likte å leke med lego. De "murte seg inne" på lekerommet. De bygde borger, heisekraner, biler og alt en gutt kunne drømme om. De ville absolutt ikke ha ei jente der inne. Derfor gikk Matilde ut i hagen helt alene. Hun gikk barføtt i gresset og sang så høyt hun kunne uten at noen hysja på henne. Det gjorde ingenting at hun var alene. Livet var herlig.
De voksne satt inne i stua i den kroken som ikke hadde noen vinduer ut mot hagen. Matilde gikk ned i bassenget, fremdeles sang hun - for hun elska å synge. Hun krølla tærne i det kalde vannet. Det var deilig og kaldt. Plutselig merka hun at hun ikke var alene. Hun følte at noen så på henne. Kjente blikket i ryggen. Ble litt redd. Snudde seg. Kjente på en lettelse. Det var jo bare onkel og ingenting å være redd for. Onkel Egon kom bort til bassenget. Han satte seg på kanten med føttene ned i vannet. Han smilte til Matilde. Hun var ikke alene lenger. De spruta vann på hverandre, lo og tøysa. Han drog henne opp på fanget. Kilte henne til hun "hikstlo". Livet var herlig.
Men så forandra noe seg. Han holdt henne fast, for hardt. Blikket til onkel Egon ble mørkt. Hun ville ned men klarte ikke å vri seg løs.
De andre voksne så ikke hva som skjedde. De satt inne i stua og drakk kaffe av tynne små porselenskopper. Hadde en fin stund med "voksenprat" - uten barn som maste om alle ting mellom himmel og jord.
Men tilbake til Matilda. Hun hadde det ikke så gøy lengre. Onkel Egon holdt hardt rundt henne med en sterk og solbrun arm. Armen hans var rundt hennes bare mage - under den gule kjolen. Han klemte henne inntil seg mens den andre handa bevegde seg rundt på kroppen hennes, på steder ingen onkler skulle ha hendene sine.
Matilde som hadde hatt det så fint, ble plutselig stiv av skrekk. Hun skjønte ikke hva som skjedde. Skjønte bare at det var feil. Kjente at hun ble livredd og ville vekk. Vekk fra det fanget som for et øyeblikk siden hadde vært så trygt. Vekk fra den fæle latteren. Vekk fra det mørke blikket. Vekk fra de fæle fingrene som gravde der de ikke skulle grave. Vekk fra det nifse.
Noe ble plutselig forandra inni lille Matilde. Den lykkelige, smilende, syngende fem år gamle jenta forsvant. Frem kom ei hylende, redd, ulykkelig jente.
I det øyeblikket onkel Egon slapp taket - løp Matilde det forteste hun noengang har løpt. Hun løp rett inn i stua til mamma og pappa. Hun storma inn uten å tørke det dryppende vannet av føttene sine. MEN det var ingen der inne som hadde sett hva som skjedde. Det var ingen som brydde seg. Matilde prøvde å sette seg hos mammaen sin. Hun ble litt brydd og Matilde ble forsiktig dytta ned fra fanget. Fikk beskjed om at hun var stor jente (5 år) og at hun måtte slutte å gråte og gå å leke. Egon kom smilende inn i stua og satte seg. Han hadde et sånt smil som viste at det var helt tåpelig at Matilde gråt.
Matilde ble lei seg, ulykkelig på en helt ny måte. Hun kunne ikke fortelle hva som hadde skjedd ute ved bassengkanten. Hun hadde ikke ord for det. Visste ikke hva dette var. Visste bare at det var helt feil - for det var ingen av de andre onklene som gjorde sånn...
Hvor skulle Matilde gå nå? Hun kunne ikke gå inn til brødrene og fetterne. De ville ikke ha henne der. Hun kunne ikke være hos de voksne. De ville ha henne vekk. Matilde ble stille. Slutta å gråte. Sa ingenting. Kunne ikke si noe. Hadde ingen ord.
lørdag 5. oktober 2019
Begynnelsen
En hel måned hadde jeg vært på et rehabiliteringssenter. Jeg var der for å lære å leve med sykdom og smerter. Siste tirsdagen i mars 2013, kom det ei dame bort til meg og begynte å fortelle om sitt liv. Jeg syns i utgangspunktet at det var fint, men det var litt rart - for jeg hadde ikke prata med henne før.
Helt ut av det blå fortalte hun hva faren hennes hadde gjort med noen av venninnene hennes. Jeg lytta selvfølgelig til hva hun hadde å si, men merka at hjertet mitt dunka hardere og hardere. Ho snakka om klassing, rettssak og fengselsstraff.
Plutselig kjente jeg at hjertet løp løpsk. Jeg ble svimmel. Hadde lyst til å kaste opp. Husker ikke hva jeg sa til henne. Vet ikke hvordan jeg kom meg tilbake til rommet mitt. Vet bare at det var kveld. Jeg lå i senga - hev etter pusten - kjente på en enorm usikkerhet. Prøvde å kontrollere pusten, mens bildene føyk over netthinna. Jeg visste innerst inne hva det var, men jeg turte liksom ikke å gi bildene plass. Prøvde å stritte imot. Men det gikk ikke. Det ble en grusom natt fulle av flashbacks. Bildene kom hulter til bulter. Uvirkelig - samtidig som jeg visste at det var sant. Visste at disse bildene fortalte sannheten. Sannheten om barndommen og ungdomstiden min. Det ble lite søvn denne natta. Våkna gjennomblaut av svette.
Neste dag var jeg uvanlig stille. Sa ingenting, smilte ikke, orka ikke å engasjere meg. Hun som var veilederen min spurte meg om hva som var galt. Jeg nekta å si noe.
Mot slutten av dagen tenkte jeg at det skader ikke å si noe til henne. Jeg skulle reise hjem dagen etter og hadde ingen planer om å se henne igjen. Da dagens program var over, spurte jeg om hun kunne gi meg fem minutter.
Jeg fortalte bittelitt om flashbacksene og litt om hva onkelen min hadde gjort mot meg.
Hun lyttet.
Hun skjønte hva jeg sa.
Og hun trodde meg!!!
Dette var aller første gang jeg fortalte om overgrep. Første gang jeg kalte det overgrep. Det var en utrolig lettelse å si noe samtidig som jeg følte meg så utrolig skitten og ekkel.
Da jeg stoppa å prate spurte hun om hun kunne få lov til å ringe legen min. Jeg nekta, men hun klarte å overbevise meg om at det var lurt at legen min visste...
Jeg var helt utladet etter praten, men jeg kjente på en enorm lettelse. Natt til torsdag fortsatte med nye flashbacks. Svetten silte, hjertet dunka hardt og vondt. Kjente meg skitten.
Etter lite søvn skulle jeg reise hjem. Hjem til mann og tre herlige unger. En måned som i utgangspunktet skulle være bra, ble avslutta med en sak større enn hva jeg hadde forestilt meg.
Legen min ringte meg samme kveld som jeg kom hjem!!! Hun sa at jeg måtte ha noen å prate med, at dette var en stor sak som det var viktig å ta tak i.
Vet nå at jeg har vært heldig. Jeg fikk hjelp til å prate med profesjonelle. Men det har vært noen tøffe år. År fulle av flashbacks. Fullt av grusomme bilder og en visshet om at det var sant. Det var omtrent som å se en fæl pornofilm med barn i hovedrollen. Det stakkars barnet var meg. Det var utrolig vanskelig å sette ord på opplevelsene mine. Veldig vanskelig å forklare for mannen min.
Jeg har vilje av stål og er veldig sta. Med viljen min til å klare det og med hjelpen ved siden av - ble livet mitt gradvis lettere for meg. Skammen og skylden holdt på å kvele meg, men forståelsen og det å bli trodd var det aller viktigste for meg.
Helt ut av det blå fortalte hun hva faren hennes hadde gjort med noen av venninnene hennes. Jeg lytta selvfølgelig til hva hun hadde å si, men merka at hjertet mitt dunka hardere og hardere. Ho snakka om klassing, rettssak og fengselsstraff.
Plutselig kjente jeg at hjertet løp løpsk. Jeg ble svimmel. Hadde lyst til å kaste opp. Husker ikke hva jeg sa til henne. Vet ikke hvordan jeg kom meg tilbake til rommet mitt. Vet bare at det var kveld. Jeg lå i senga - hev etter pusten - kjente på en enorm usikkerhet. Prøvde å kontrollere pusten, mens bildene føyk over netthinna. Jeg visste innerst inne hva det var, men jeg turte liksom ikke å gi bildene plass. Prøvde å stritte imot. Men det gikk ikke. Det ble en grusom natt fulle av flashbacks. Bildene kom hulter til bulter. Uvirkelig - samtidig som jeg visste at det var sant. Visste at disse bildene fortalte sannheten. Sannheten om barndommen og ungdomstiden min. Det ble lite søvn denne natta. Våkna gjennomblaut av svette.
Neste dag var jeg uvanlig stille. Sa ingenting, smilte ikke, orka ikke å engasjere meg. Hun som var veilederen min spurte meg om hva som var galt. Jeg nekta å si noe.
Mot slutten av dagen tenkte jeg at det skader ikke å si noe til henne. Jeg skulle reise hjem dagen etter og hadde ingen planer om å se henne igjen. Da dagens program var over, spurte jeg om hun kunne gi meg fem minutter.
Jeg fortalte bittelitt om flashbacksene og litt om hva onkelen min hadde gjort mot meg.
Hun lyttet.
Hun skjønte hva jeg sa.
Og hun trodde meg!!!
Dette var aller første gang jeg fortalte om overgrep. Første gang jeg kalte det overgrep. Det var en utrolig lettelse å si noe samtidig som jeg følte meg så utrolig skitten og ekkel.
Da jeg stoppa å prate spurte hun om hun kunne få lov til å ringe legen min. Jeg nekta, men hun klarte å overbevise meg om at det var lurt at legen min visste...
Jeg var helt utladet etter praten, men jeg kjente på en enorm lettelse. Natt til torsdag fortsatte med nye flashbacks. Svetten silte, hjertet dunka hardt og vondt. Kjente meg skitten.
Etter lite søvn skulle jeg reise hjem. Hjem til mann og tre herlige unger. En måned som i utgangspunktet skulle være bra, ble avslutta med en sak større enn hva jeg hadde forestilt meg.
Legen min ringte meg samme kveld som jeg kom hjem!!! Hun sa at jeg måtte ha noen å prate med, at dette var en stor sak som det var viktig å ta tak i.
Vet nå at jeg har vært heldig. Jeg fikk hjelp til å prate med profesjonelle. Men det har vært noen tøffe år. År fulle av flashbacks. Fullt av grusomme bilder og en visshet om at det var sant. Det var omtrent som å se en fæl pornofilm med barn i hovedrollen. Det stakkars barnet var meg. Det var utrolig vanskelig å sette ord på opplevelsene mine. Veldig vanskelig å forklare for mannen min.
Jeg har vilje av stål og er veldig sta. Med viljen min til å klare det og med hjelpen ved siden av - ble livet mitt gradvis lettere for meg. Skammen og skylden holdt på å kvele meg, men forståelsen og det å bli trodd var det aller viktigste for meg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)