Tilbakeblikk

Når jeg tenker tilbake på mine første barneår ser jeg for meg ei flott jente som levde i en perfekt virkelighet. Ei jente som strålte om kapp med sola.
Jeg elsket sang og musikk fra jeg ble født. Det var en følelse av lykke når pappa dro frem trekkspillet, og jeg og min bror spilte på klokkespill, blokkfløyter, trø-orgel, spilte på "trommer" på grytene og grytelokkene...  Det var mye latter, mange trygge gode klemmer. Kort sagt et trygt og perfekt sted å vokse opp.

Den dagen alt forandret seg - var også en av de fine, vakre dagene sammen med storfamilien på mammas side. Varmt og godt i sola, latter, skrik og skrål, til og med fuglene kvitret av lykke.
Da onkelen min dro meg opp på fanget var jeg fremdeles en glad unge. Da jeg løp inn til mamma hadde denne gleden snudd til noe dystert, noe mørkt, noe utrygt, noe skummelt...
Da jeg som liten jente løp til det tryggeste stedet som fantes - nemlig foreldrene mine - og ble  avvist - blir mørket enda mørkere. Kunne de ikke se at jeg var redd? Jeg husker at jeg ville si noe, men visste ikke hva jeg skulle si. Ordene fantes ikke. Jeg ble i stedet oppfattet som ei sutrete, stor femåring. Jeg var jo egentlig ikke sutrete til vanlig. Følelsen av å bli avvist da jeg trengte mamma som mest - er ubeskrivelig. Jeg var vettskremt. Onkel observerte det hele. Nå i voksen tilstand kan jeg nesten lese tankene hans som sa; "Hun der har jeg taket på. Hun klarer ikke si noe..."
Nå mens jeg skriver kjenner jeg en kvalme som veller rundt i magen av å tenke på hva han gjorde med meg. Hva han gjorde med mine barne- og ungdoms-år, med min intimitet, med hele mitt liv - egentlig. Lurer på om han hadde gjort det han gjorde hvis han hadde ant hvor store konsekvenser det ble.

Før jeg skriver mer om hva som skjedde vil jeg gi et lite bilde av onkelen min. Hvem var han egentlig? Det er litt vanskelig å gi et helt riktig bilde av han, men jeg skal prøve.
Onkel Egon var en veldig dyktig forretningsmann. Han bygde opp en ganske stor bedrift og hadde mange ansatte under seg. Overskuddet (eller noe av overskuddet) gav han til ulike kristne organisasjoner. Han var en ganske mektig og høyrøstet mann. En mann som ikke godtok et nei!!

Hvem var jeg på den tiden? Jeg var ei snill og god jente som hørte på de voksne og som gjorde det jeg fikk beskjed om. Selvfølgelig var jeg ikke alltid en engel hjemme. Men jeg hadde lært at det var viktig å høre på de voksne og oppføre meg fint. Hadde også lært at de voksne hadde rett!!
Jeg vet nå at man ikke skal høre på ALLE voksne. Men jeg var naiv og trodde at alle var snille og ville det beste for barn. Dessverre er det mange som opplever det jeg opplevde, mer eller mindre. Alt er like ødeleggende.
Onkels mektige måte å være på og min naivitet og snillhet gjorde meg til ett lett bytte. Det var umulig å si imot han. Jeg var bare fem år da det starta. (Vet ikke om det skjedde noe før dette, men det første minnet har jeg fra sommeren 73) Jeg var et lite barn og det fantes ikke ord for hva som skjedde.

Den forsiktige "krafsinga" i trusa mi eskalerte fort til ganske voldsomme ting som ingen burde oppleve. Mye av dette skjedde i palasset, på toppen av denne bygda. Men det skjedde fæle ting andre steder også. (Får skrive om det senere.) Familien min reiste ganske ofte på besøk hit. Det var liksom så greit. Mamma fikk treffe søstera si. Pappa var en skikkelig handyman og måtte fikse alt mulig for onkelen min, både hjemme og i bedriften. (Onkel utnytta pappas godhet og arbeidskraft) Guttene lekte med broren min og onkelen min syns det var festlig å "leke" med meg. Sett utenfra, tror jeg at de fleste syntes at onkel var veldig snill med meg. Han dro meg ofte opp på fanget. Jeg gikk ofte med små korte kjoler. Da var det lett for han å ta handa si akkurat der han ville. Hver gang jeg strittet i mot, lo han bare og kilte meg. Ingen rundt skjønte noe av hva som skjedde.
Familiene våre hadde det selvfølgelig bra sammen. Men alle de øyeblikkene hvor onkel og jeg var alene - var øyeblikk som lagde kaos i meg. Tryggheten ble borte. Godheten forsvant. Gleden og latteren bleknet. Alt ble erstattet av utrygghet og en type redsel som det er vanskelig å beskrive, en redsel som festet seg innerst inne. Den utryggheten bestod av noe som det ikke var mulig å snakke om. Det var liksom noe diffust, ødeleggende og skamfullt. Jeg kjente på en følelse av skam helt fra jeg var liten. Jeg visste instinktivt at det som skjedde var feil. For det var ingen av alle de andre onklene mine som gjorde sånn. Jeg syns det var ekkelt at noen tok på tissen min. Ingen gjorde sånn. Eller?? Jeg ble på en måte "dradd" mot plaskebassenget i hagen. Det var noe befriende med å avkjøle føttene der. Men onkel kom snikende inn på meg. Hans trygge fang ble utrygt. Hans glatte kontorhender ble fæle og vonde. Samtidig ble de grove, "stubbete" arbeidshendene til pappa de beste og tryggeste hendene som fantes.
Den gule fine sommerkjolen jeg hadde ble den styggeste kjolen som fantes. Jeg syns egentlig at den var så fin. Knall gul med to oransje striper nederst rundt kanten. DEN kjolen hadde jeg på meg første gang han ødela tryggheten min. Jeg hata å ha den på meg etterpå...
Disse overgrepene eskalerte som sagt i omfang. Jeg begynte å bygge murer. Murer for å beskytte meg. Dette visste jeg ikke som femåring, men dette har jeg lært i løpet av de siste årene av mitt liv.