Jeg syns det er rart at fortida TAR meg. Rart at jeg på en måte blir dradd tilbake i tid, føler meg plutselig liten og kjenner virkelig på de følelsene jeg hadde som liten jente. I neste øyeblikk kjenner jeg på de følelsene jeg har nå. Såååå lang tid etterpå. Hadde ikke forventa at livet mitt skulle bli sånn - liksom satt på vent. Vet også at dette er noe jeg MÅ igjennom for å bli meg selv igjen. Eller bli meg selv? Hvem er jeg egentlig? Kan ikke bli sånn jeg var før det begynte. Jeg er voksen og den gangen var jeg jo bare et lite barn. Men jeg må finne meg selv likevel. Men hvordan??
Målet mitt er at det som skjedde med onkel Egon IKKE skal bli en del av fremtiden. Det skal ikke prege meg sånn at andre ting blir uviktige. Tenk om jeg engang klarer å hjelpe andre til å ikke bære på alt alene! Ikke bære på alt i så mange år som jeg har gjort.
Tilbake til lille Matilde, fem år, med en kort gul sommerkjole. Det er skremmende hvor fort ting kan snu. Snu fra å være lykkelig uvitende, til å bli sååå redd og innesluttet som hun ble. Jeg lurer på om onkel Egon noengang tenkte over hva han påførte den lille niesa si.
I kjelleren i palasset var det som tidligere beskrevet - ei gang bak garasjen. Den førte inn til den leiligheten familien hennes brukte. Der var det ikke trygt å gå. I alle fall ikke for Matilde. Uansett hvor Matilde gikk - klarte HAN å lure seg etter henne. Noen ganger klarte han å komme seg ned i gangen før Matilde kom. Hun ble vettskremt av å treffe han i der. Redselen lyste ut av øynene hennes. Tror nesten av onkelen ble tent av redselen hennes. Begge dørene kunne låses fra innsiden av gangen - både den døra som gikk inn til leiligheten og den som førte inn til husdelen. Det passa bra for onkelen. Da var det absolutt ingen som kunne komme inn å ta de på "fersken". Dette førte til at Matilde begynte å løpe ut på bare sokkene, rundt hele huset og bort til døra til leiligheten. Hun fikk selvfølgelig ikke lov til å løpe ute på sokkene. Noen ganger var det snø og slaps ute. Da fikk hun kjeft fordi hun løp ut uten sko. Det gjorde ingenting for Matilde. Hun var bare glad hvis hun kunne slippe unna armene til onkel Egon. Heller litt kjeft enn alt hun måtte gjøre i den skumle gangen.
Det hele ble en merkelig vond vane. Går det egentlig an å venne seg til overgrep? Ja, faktisk. Men kroppen blir på en måte likegyldig til det som skjer. Jeg visste hva som var i vente når vi skulle treffes. Visste hva jeg måtte igjennom.
Kunne ikke si nei.
Kunne ikke si ifra.
Kunne ikke stoppe det.
Jeg har også mange minner fra hytta ved sjøen i nærheten av palasset, ei hytte på fjellet, ei hytte ved havet der jeg bor og i huset til mormor... Kort sagt, det var INGEN ganger hvor jeg fikk være i fred når han var i nærheten. Kun hjemme i vårt hus. Der turte han ikke røre meg. Ikke før den kvelden alt var over.
Må hoppe over noen sider i dagboka fra 2015. Det blir for voldsomt, for kvalmende. Ingen er tjent med å lese det.
Nå i 2015 har jeg begynt å arbeide meg gjennom deler av overgrepene. MEN...
Det var også et rom i kjelleren i palasset. Et rom som jeg ikke orker å gå inn i - enda. Jeg vet egentlig hva som skjedde der, men jeg orker ikke å gå inn i de tingene. Det blir for voldsomt liksom. Jeg skal klare det, bare ikke i dag.
Samtidig som jeg tenker på dette lytter jeg til sangen, "Et rom i huset" av Sigvart Dagsland. Skulle tro at han har skrevet den sangen til meg.
"Det er et rom i huset som jeg aldri går til, det er et sted i hjertet som jeg aldri når til
Det er en sang i rommet som jeg sjelden hører, jeg kan bare ane tonen bak en dør.... "
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar