Årene etter 1976

Dette blir på en måte en fortsettelse til det jeg skrev på lørdag. Hendelsene i årene fra 1976 ligger gjemt som i en tåke, med en iboende visshet om hva som kom til å skje - hver eneste gang vi skulle treffe onkel Egon. I palasset der alt starta, på onkels hytte ved sjøen og på fjellet i hos mormor osv.  Det var fryktelig. Men ifra og håpe at noen så oss gikk jeg over til å håpe at ingen så oss... Det var så skittent, så skamfullt, så ekkelt, så nedverdigende. Tenk om noen visste? Tenk om noen så hva jeg holdt på med? Hva ville folk syns om meg?

Vi var sjelden på overnattingstur på hytta vår, eller rettere sagt - på hytta til storfamilien. Den var liksom for nærme hjemmet vårt. Men vi hadde ofte båtturer for å treffe familiene som kom på besøk hele sommeren, hvert år. Det var en fin måte å holde kontakt med hele storfamilien.

MEN noen ganger når onkel Egon og tante var der med guttene sine - MÅTTE jeg være der på overnatting. Jeg skriver MÅTTE, for jeg hadde ikke noe valg. Onkel Egon klarte å overbevise mamma om at det var koselig for tante å ha ei jente på hytta. Jeg var selvfølgelig lydig, kunne ikke protestere. Mamma visste ikke hva som skjedde. Hun ante ikke noen ting. Alt hadde vært annerledes hvis jeg hadde tørt å si hva som virkelig skjedde...

I hytta var det tre soverom med køyesenger i første etasje. På loftet var det et soverom i den ene enden, og ei TV-stue i andre enden. Mellom disse rommene var det bare et gardin/forheng. Guttene sov nede på det ene rommet. De to andre rommene stod alltid klare til neste familie som skulle komme. Tante og onkel lå bak gardinet. Jeg lå på sofaen ved TV. Klarte ikke å sove, for jeg visste hva som ville skje. Visste hvorfor han absolutt skulle ha meg på hytta. Det var overhodet ikke for tantes del. Onkel måtte alltid ut på do om natta. Da måtte han forbi der jeg lå. Han gikk alltid naken, og kom alltid innom min sofa før han gikk tilbake til tante. Jeg husker at kroppen min ble helt stiv og jeg skalv av redsel. Turte nesten ikke å puste. Det skjedde motbydelige ting der. Vil ikke gå i detalj. Jeg var allerede drilla på å være stille som ei mus. MÅTTE ikke lage lyd, for da kunne tante våkne. Jeg er overbevist om at hun visste hva som skjedde. Jeg er overbevist om at hun både så og hørte oss. Hvorfor kan jeg si det? For det første var det bare et gardin som skilte oss, for det andre var det veldig lytt i hytta. Hun må ha hørt at han gikk ut, og ho må ha hørt at han kom inn igjen - uten å komme inn til henne. Jeg husker også at gardinet mellom rommene blafra, jeg vet at hun så på... Hun nekter på at hun vet noe. Det er mitt ord mot hennes, men jeg er likefullt overbevist. Vet at det er fullt mulig for partneren til overgriper - å fortrenge det de har sett. Tror dette er tilfelle her.

Noe som er ille å tenke på er at noe av dette motbydelige var godt på en vond måte. Kroppen min reagerte jo på stimuli. Men jeg var bare et barn, skulle ikke kjenne på denslags, skulle ikke vært utsatt for sånne ting... Dette var med på å forsterke følelsen av skam og skyld... Jeg følte meg så enormt skitten. Følte meg så annerledes. Klarte liksom ikke helt å være et vanlig barn som gledet seg over de små tingene i livet. Men igjen må jeg si at jeg er evig takknemlig. Takknemlig for at jeg hele tiden ble regna med i vennegjengen og særlig av de to nærmeste venninnene mine. Uten dem vet jeg rett og slett ikke om jeg hadde klart meg så bra. Vi var i et sunt og godt miljø. Jeg tror at hvis jeg ikke hadde vært i det miljøet - kunne jeg lett sklidd helt ut.
Gode venner og en trygg familie var redningen for meg. Likevel er det noen spørsmål som går igjen mange ganger i dagbøkene mine.
Hvorfor var det ingen som så smerten i øynene mine, smerten i ansiktet mitt? Hvorfor var det ikke ett eneste menneske som så hva som skjedde? Hvorfor var det sånn? Hvordan er det i det hele tatt mulig? Hvorfor?

Det er skremmende å tenke på hvor mange barn som har det sånn i dag. Hva skal til for å klare å fange opp barn som trenger å bli sett, som trenger å bli forstått, som trenger å fortelle, som trenger noen som virkelig lytter, som trenger å bli trodd, som trenger noen som virkelig bryr seg?????
Min jobb er å dele mine opplevelser, for å gi et ærlig i innblikk i hvordan det var å oppleve dette som barn og hvordan disse opplevelsene har påvirket meg videre i livet. Selv om vi er forskjellige - tror jeg at det er mange som reagerer på lignende måte som meg.
Din jobb er å dele og være med å få andre til være obs!!!