Jeg sitter her og leser i dagboka mi. Ser at jeg har skrevet utrolig mye sommeren 2015. Mener å huske at det var da flashbackene raste som sterkest inni meg. Følte det rulla en konstant film over netthinna mi. En grov barnepornofilm hvor jeg var hovedfiguren, men filmen var fra min virkelighet!! Det var på den tida jeg ble overbevist om at Modum var det rette for meg. Heldigvis.
Jeg vil dele litt fra dagboka i dag også. Syns det er greit å vise hvor kaotisk tankene kan bli når du gjenopplever sånne alvorlige traumer. Dette er sikkert gjenkjennbart for andre som har lignende opplevelser.
17.juni 2015
Det er en nydelig ettermiddag med sol fra knallblå himmel. I dag MÅTTE jeg bare ned til sjøen igjen. Tok med meg hunden min. Det var så godt med litt selskap av en som forstår meg. Jeg er tankefull, men ikke veldig lei meg. Jeg tenker mer med skrekk og gru på alle de barna som opplever seksuelle overgrep nå, og alle de voksne som har opplevelser fra tidligere. Skjønner hvor ille andre kan ha det siden kroppen min husker.
Jeg tenker fremdeles at det er veldig rart at jeg var 1,5 år eldre - enn minstejenta mi er nå - før det tok slutt. Ho er nesten like lang som meg, stor jente. Hvorfor gjorde jeg ikke noe motstand før? Var jeg feig? Var det redselen min som lamma meg?
Tenker på hva, hvem, hvordan jeg hadde vært uten mine opplevelser. Har mange "hva hvis" spørsmål. Tåpelige tanker - for fortida kan jeg ikke gjøre noe med. Den er over. Fremtiden derimot - kan jeg gjøre noe med. På en måte velger jeg hva jeg vil ta med meg videre. Jeg har ikke valgt hvordan jeg vil ha det nå. Akkurat nå har fortida valgt meg. Det føles i alle fall sånn. Kunsten er å komme seg videre. Men hvordan skal jeg klare det?
Tror nå at jeg må prate, sette ord på det vanskelige som har skjedd. Det er ikke lett - siden jeg ikke vil SI ordene HØYT. Det blir på en måte for nært, for fælt, for flaut... Ingen klarer å skjønne hvordan jeg har det, før jeg begynner å prate... Men jeg kan jo ikke forlange at andre skal høre de samme triste tingene om igjen og om igjen. Eller kan jeg det? Jeg vet av erfaring at det er det rette for meg. Det var i hvert fall godt for meg å prate om mine opplevelser etter bilulykka, derfor tror jeg at det er rett for meg å prate om dette også...
En parallell - når jentene mine leser HØYT på lekser til prøver - husker de bedre. Hvis jeg sier ordene HØYT - når de kanskje inn til meg - sånn at jeg skjønner fullt og helt hva jeg faktisk har opplevd. En del av meg vil ikke høre, vil ikke skjønne. Men en annen del av meg vil forstå og vite alt så fort som mulig for å bli "ferdig" med det.
Jeg har leste litt om hvordan man snakker med barn om overgrep, men hvordan snakker man med en 47 år gammel dame som ikke vil si ordene høyt? Mannen min sier "Det er jo bare å si det!" Men det er ikke bare å si det. Ikke enda. Det velter liksom hele spekteret av følelser, skam, skyldfølelse, familiens følelser, familien utad.... Føler jeg har et digert lass på ryggen. Et lass som jeg ikke klarer å legge av meg. Det henger fast - har liksom grodd fast. Kanskje det er derfor det er så smertefullt og ta det av. Det blir nesten som en stor skorpe på et sår. Hvis man begynner å klore i den ytre kanten - blør det og blir kanskje betent!!!
I dag er det mange rare tanker som fyker hit og dit. Det er utrolig beroligende å ligge her på brygga sammen med den deilige hunden. Det er så godt å lytte til stillheten, lytte til lyden av sjø og sommer. Jeg får liksom energi av stillhet. Merker at stillhet fyller meg på en god måte. God fordi det følger en trygghet med. Roen fra sjøen som legger seg flatt etter vindkulene. Krusninger på sjøen som viser at det er liv. Sjøen er stadig i bevegelse. Den gir ikke opp etter en storm eller to - den roer seg og er bare til. Bildebruk igjen!
Det ser så deilig ut å være sånn som hunden min. Bare være til - å bli elska som han er. Kanskje jeg må øve på å bare være til.
Dette var hentet fra dagboka i juni 2015
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar