Store spørsmål og uttrykksterapi

Håper det ikke irriterer noen at jeg skriver så mange spørsmål. Selv om jeg har arbeidet meg grundige igjennom alle barne og ungdomsårene mine, sitter jeg igjen med mange spørsmål som det ikke er lett å svare på. Jeg tror at andre som er eller har vært i lignende situasjoner tenker det samme. Tenker at de har de samme spørsmålene - med sin egen vri.

Hva er det som får en oppegående mann som har alt, til å forgripe seg på det groveste på ei lita uskyldig jente? Var onkel Egon et offer for en overgriper? Gikk han selv i en liten shorts og frista en voksen da han var liten? Opplevde han noe traumatisk som gjorde at dette var en måte å få utløp for sine forkvaklede seksuelle opplevelser? Dette er noen av de spørsmålene jeg aldri kommer til å få svar på. Overgriperen er død. Noen ganger kunne jeg ønske at han levde. Jeg kunne ønske han kunne gi meg svar på hvorfor. Kunne ønske han kunne fått den straffen han fortjente. Men i neste øyeblikk tenker jeg at jeg har blitt skånet for å sitte i en rettsal for å forsvare meg, mens jeg kjente på ubehaget av øynene, fliret, lukten, alt... Vet ikke helt hva som er best egentlig.

Noen ganger tenker jeg på hvem jeg hadde vært hvis jeg hadde vært spart for 11 lange år med overgrep. Det er også et spørsmål uten svar. Heldigvis blir jeg ikke lenge i sånne tankerekker. Det har liksom ingen hensikt. Jeg er den jeg er med mine gode og mindre gode sider.
Jeg er ikke bitter, men jeg kunne nok fort blitt det. Tror at jeg alltid har prøvd å gjør det beste ut av situasjonen. Har nok glemt meg selv av og til. Mista troen på meg selv, tilliten til meg selv.

Terapeuten min på Modum gjorde alt han kunne for å hjelpe meg i gang med bygging av selvbilde og selvtilliten. Nå er jeg bevisst på hver dag å tenke på minst en positiv ting i livet mitt. I starten var det vanskelig, men nå er lett å finne mange. Da tenker jeg på sånne som;
Glad at jeg kan klare å stå opp av senga om morraen (det er faktisk ikke en selvfølge lengre)
Glad at jeg kan klare å kle meg selv
Glad jeg kan synge i kor
Glad jeg har en mann som er glad i meg og at jeg har verdens beste barn (helt sant)

Noe som ikke er fullt så lett å finne er positive ting om meg selv. Janteloven henger nok litt igjen i meg, men jeg har øvd på dette også. Terapeuten min utfordra meg til å skrive ned tre positive ting om meg selv i forkant av hver time. Det var ikke lett. Men det var for å hjelpe med å bygge opp selvbilde mitt.
Jeg er ei god mor
Jeg er ei god kone
Omsorgsfull
God venninne..

Mange ganger har vi alle sammen godt av å ta ei runde i oss selv og finne frem litt positivitet både til oss selv og til de rundt oss.

Jeg lærte mye forskjellig på Modum. Har tidligere nevnt hesteterapi som jeg syns var fantastisk. Vi hadde også uttrykksterapi. Noen er veldig kreative - jeg er absolutt ikke en av de. Første uka satt vi åtte stykk rundt et bord. Fikk hvert sitt A2 ark (de er store) og fargestifter. Fikk tema og oppgave. Jeg lukka øynene og tenkte på hva jeg kunne klare å tegne. Med øynene lukka hørte jeg lyden av farger som føyk rundt på arkene rundt meg. Etter en stund åpnet jeg de forsiktig og så at alle de sju andre var igang og tegnet på hele det store arket!! Jeg fikk nesten panikk, men bare nesten. Det ble nesten litt komisk. Jeg klarte ikke å tegne ei eneste strek. Øverst i høyre hjørnet hadde jeg skrevet navnet mitt og temaet med små bokstaver. Resten av arket var hvitt. Snakk om å føle seg mislykket. Terapeutene må ha vært borti en sånn en som meg før. De holdt opp arket mitt og sa at dette var også et uttrykk. 😅 Jeg har aldri vært flink til å tegne, eller sette ord på følelser. Har lært litt mer om det de siste årene. Min måte å uttrykke følelser har vært via musikk. Vi har forskjellige egenskaper. Viktig å finne vår egen måte å uttrykke oss på.