Skoletiden

Den forskremte jenta begynte etterhvert på skolen - ett år for tidlig. Hun hadde bursdag tidlig i januar, kunne lese, skrive og regne litt. Det var praktisk på alle vis. Det eneste negative var at hun gjemte seg inni seg og av og til under pulten. Hun lærte fagene ganske greit og kunne egentlig svare på det hun ble spurt om i timene - men det var bare så vanskelig å si noe høyt i timen. Matilde var så forknytt og innesluttet. Ingen spurte henne om det var noe galt, om det var noe hun tenkte på, om...
Det ble bare konstatert at hun var umoden fordi hun begynte ett år for tidlig på skolen!! Dette fulgte henne gjennom hele skoletiden. Men hvordan er det mulig å være en av de flinkeste - faglig - i klassen, og samtidig være umoden?
Heldigvis hadde Matilde gode venner i klassen. Hun ble regnet med selv om hun var stille. Hun hadde et nettverk av gode venner. De ga ikke opp fordi om hun forandret seg.

Onkel Egon bodde ikke på samme sted som Matilde - heldigvis. Men familiene var ofte sammen. Pappaen til Matilda var en sånn pappa som kunne alt, som fiksa det meste. Dette visste onkel Egon og han trengte ofte hjelp av Matildes pappa til å fikse ting. Da reiste vi alltid dit sammen - hele familien. Vi tilbrakte også veldig mange ferier sammen. Både i ei hytte i nærheten av Matildes hjemsted, hytte på fjellet, hos mormor og morfar til Matilde det var mange muligheter. Matilda var   ALLTID redd når han var i nærheten. Han klarte ALLTID å få lurt seg til noen minutter sammen med henne alene. Noen smertefulle minutter hvor hun ble utnyttet på det groveste. Minutter hvor Matilde forsvant mer og mer inn i seg selv.

De gangene familien skulle kjøre hjem til eiendommen til onkel Egon, måtte de også kjøre forbi avkjørselen til ei av de andre tantene og onklene. Hun satt for det meste og trallet og sang i bilen sammen med mamma, pappa og storebror. Matilde satt også å fulgte med på veien og på skiltene langs veien. Hun hadde et stort ønske om at de heller skulle reise til tante Angel og familien. Hver gang de kjørte forbi skiltet som viste veien til tante Angel - VISSTE hun hva som skulle skje. Hva som ventet henne. Skuldrene sank sammen, sangen stilnet og hun bygget murer. Bygget murer for å beskytte seg, for å klare å overleve. Kroppens måte å beskytte seg på..
En gang de stoppet hos tante Angel, onkel og to fettere - spurte Matilde tante om det gikk an å gifte seg med en fetter. Hun tenkte at hun kunne slippe unna onkel hvis hun giftet seg med en av guttene hos tante Angel. Da gikk hun i sjette klasse. Tanta satte seg ned å forklarte hva som var uheldig hvis søskenbarn fikk barn sammen. Hun tenkte ikke over at det var en grunn til at Matilde spurte om dette. Hun har senere sagt til Matilde at hun skulle ha skjønt, skulle ha spurt hva som lå bak. Men igjen - ingen av de voksne så noen ting.... Skjønte noe.

På skolen bestemte hun seg, kanskje ubevisst, at hun skulle vise at hun KUNNE ting. Faglig var hun sterk. Hun elska musikk. Spilte et instrument. Var dyktig. Rømte inn i musikken. Rømte inn i bøker. Hun kunne ha rømt inn i andre ting som er usunne, ødeleggende for kropp og sinn. Istedenfor ble bøker og musikk en slags redning. Hun og en kompis spilte sammen. Det var et av  høydepunktene  i ungdomstida. Der kunne hun være seg selv. Prestere uten at noen hysja på henne. Lykke!!