Modum april 2016

Egoistisk? Var jeg egoistisk fordi jeg vurderte å reise fra mann og barn for å ta imot hjelp? Hjelp jeg skulle hatt for mange år siden? Svaret er innlysende nå i 2019. Men i prosessen med å bestemme om Modum var riktig for meg - var det en slags følelse av egoisme - som fikk meg til å nøle.
Var det rett av meg å bruke såååå mye tid kun på meg selv?

Det er dessverre lang venteliste på å komme inn på Modum. Men jeg fikk plass på utrednings-opphold etter noen få måneder. Utredningen varte i to uker. De ukene var viktige for veien videre i hva slags behandling som var riktig for akkurat meg. Det var med blandede følelser jeg reiste, men da jeg kom frem, kjente jeg at det var veldig viktig for meg å få plass der. Følte nesten at jeg skulle opp til eksamen. Skulle ikke prestere noe faglig, men det var nok min ekstremt dårlige selvtillit som slo inn på ett eller annet vis. Trenger ikke utbrodere det nærmere.

Ei uke etter dette oppholdet fikk jeg brev om at de hadde plass til meg et par uker senere.... Rakk nesten ikke å tenke. Det gikk så fort. Var takknemlig, redd, usikker, glad.. Alt på engang.
Men følelsen av å svikte den lille jenta mi var nesten uutholdelig. Lille? Ho var 15,5 år!! Ikke akkurat liten, men for meg var ho den lille jenta mi. Ja, jeg er håpløs hønemor. Har alltid vært det. Spesielt for jentene mine. Nok om det.

Jeg reiste til Modum 13.april 2016. Skulle være der 7 uker. Uten å reise hjem. Føltes uvirkelig. Føltes så lenge. Jeg kunne reise hjem på helgeperm hvis jeg ville, men det var langt hjem og den fysiske helsa mi var ikke bra. Men 7-8 uker på traume-avdelingen på Modum!! 😱
Deretter skulle jeg være hjemme seks måneder, for så å komme tilbake til 7- 8 nye uker. De seks månedene hjemme var en del av opplegget. Fikk ulike ting å jobbe med hjemme. Ulike utfordringer. Viktige måneder før neste steg i behandlingen.

Det ble noen fantastisk gode og vanskelige uker. Selvmotsigende ord, men det var sånn det var for meg. Jeg er fryktelig sta. Bestemte meg for at når jeg først skulle være der så lenge - ville jeg gjøre alt jeg kunne for å finne ut hvordan jeg kunne komme meg videre i livet. Vi som var der - levde i ei boble. Ei boble med behandling i fokus. Behandlerne mine var noen fantastiske mennesker. På forunderlig vis pusha de meg videre - små musesteg hver dag. Undervisning, egenterapi, uttrykksterapi, stemmebruk, hesteterapi...

Hesteterapi!! De som kjenner meg vet at for meg er hester store og skremmende dyr. Har alltid vært redd for dyr. Har aldri følt noen nærhet til dyr. Derfor ble tanken på hesteterapi veldig rar. Jeg var til og med blitt plassert på hestegruppa!!! Men tro det eller ei...

H E S T E T E R A P I   E R   M A G I S K

I første time var det med redsel, jeg beveget meg til hestene sammen med terapeuten. Det stod fire hester på rekke og rad. Skulle gå rolig bort til de og kjenne etter hva jeg merka med de forskjellige dyrene. To av de snudde hodet bort fra meg. De avviste meg... De to andre bøyde seg forsiktig inn mot meg. En av de gav meg en "klem". Jeg følte jeg ble dratt inn mot hesten. Klarer ikke å beskrive følelsen. Den godtok meg liksom akkurat sånn jeg var. Det må oppleves. Det var veldig nært...

Jeg brukte viljen min, staheten min og magefølelsen min for alt det var verdt. Målet mitt på Modum var å bli hel. Terapeutene mine syns det var et hårete mål, litt stort. Men jeg stod på mitt. Jeg ville bli hel. Jeg ville heles. Jeg ville gjøre alt jeg kunne for å kunne stå oppreist med god samvittighet. Jeg ville være den mammaen ungene mine fortjente å ha. Jeg ville være den ektefellen mannen min fortjente. Og det viktigste - jeg ville ikke at de vonde opplevelsene fra barndommen skulle prege fremtiden min. Ville bygge opp selvtilliten og selvbilde mitt.

Det ble noen tøffe, men veldig viktige uker for min helings-prosess. Er ikke i tvil om at det var riktig for meg å være der. Jeg er heller ikke i tvil om at jeg vil anbefale det for andre som har lignende opplevelser. Veldig takknemlig!!!