14.sept 2014

Parallellt med bearbeiding av alle disse årene med seksuelle overgrep, fikk jeg også en snikende, ødeleggende sykdom. Den brøt ut høsten 2009 og var utgangspunktet for å reise på rehabiliteringssenteret i 2013. Der skulle jeg lære å leve med sykdom. Det er en utfordrende ting i seg selv. I stedet for å komme hjem fra dette oppholdet med godt mot - kom jeg hjem med et virvar av følelser. Det ble liksom dobbelt belastende å forholde seg til to så store ting på en gang. På Rikshospitalet fikk jeg beskjed om å skille mellom disse to. Jeg vet at den fysiske og psykiske helsa henger sammen, men i mitt tilfelle er det to parallelle ting.

Husker at jeg tenkte at - hvis jeg hadde vært alene - hadde det bare gått ut over meg og ingen andre. Men i neste øyeblikk tenkte jeg at jeg var utrolig heldig som hadde familie og venner rundt meg, som virkelig brydde seg om meg. Jeg kjente og kjenner fortsatt på en stor takknemlighet.

Det var vanskelig å erkjenne at jeg var avhengig av hjelp for å komme meg videre. Jeg fikk hjelp god hjelp. Men det tok tid før jeg klarte å sortere tankene mine. Her er litt av de rotet tankene mine fra høsten 14.

4.sept 2014
Ligger på brygga og skriver. Hører på måker, bølger, båter - lyder som er veldig beroligende for meg. Det er en ny dag, nye frustrasjoner, nye bekymringer, nye muligheter... Det sies at man ikke skal bekymre seg for morgendagen, men jeg klarer ikke å la det være. Har mange "hva hvis". Har mange tanker rundt hjemmesituasjonen. Om hva som er hovedgrunnen til alle problemene.

Hvis jeg hadde vært helt frisk - hadde alt vært annerledes da? Ja, selvfølgelig hadde det vært det. Det hadde vært mye mindre frustrasjon og irritasjon oss imellom. Alt går utover mannen min.

Hvis jeg ikke hadde opplevd alt jeg opplevde i barne- og ungdomsårene mine - hadde ting vært annerledes? Svaret er selvfølgelig ja på dette også. Da hadde jeg sluppet å la tankene mine vandre tilbake til de mørke årene av livet mitt. Jeg kunne ha vært litt mer tilstede hjemme. Kunne sett ungene mine og mannen min på en helt annen måte. Vet at jeg har vært ei god mor, men akkurat nå føler jeg meg som verdens værste mor. Er så redd for at mine ting skal ødelegge for fjortenåringen min. Redd for at hun skal trekke seg bort fra meg. Redd for at jeg ikke skal klare å være den mammaen hun trenger og fortjener.

Jeg har mange tanker om min egen fremtid. Hvordan blir helsa mi, kroppen min...
Men på toppen eller på bunnen har jeg alle tanker fra fortida mi som preger hjertet mitt. Jeg kjenner at det har roet seg litt, men ikke nok. Har så lyst til å bare glemme alt om onkel Egon og heller konsentrere meg om minstejenta mi. Hun fortjener min fulle oppmerksomhet, men jeg vet ikke alltid om hun vil ha den. Vet ikke om hun kjenner at jeg føler meg så skitten... Rar tanke, men den er der.

Så er det foreldrene mine. Jeg syns det er så forferdelig at de lider på grunn av mine opplevelser. Kunne ønske de kunne skru av en bryter som heter Egon - begrave det som hendte - nyte livet og ha det bra. Begynner nesten å angre på at jeg fortalte noe til de. Det å fortelle - har hjulpet meg masse - samtidig som det har ødelagt for foreldrene mine - på en måte. Det er vondt. Liker ikke tanken på alle som lider på grunn av mine opplevelser og min situasjon.

Egentlig kan jeg ikke noe for at jeg har opplevd det jeg har opplevd, eller for at jeg har fått en merkelig sykdom. Jeg føler med så skamfull. Jeg var jo på en måte med på det. Vet det ikke var min skyld, men kjenner likevel på en stor skyldfølelse...