torsdag 17. oktober 2019

Dagbok august 2015

Fortsetter med dagbok fra 2015.

Jeg klarte å stoppe!  Jeg klarte å stoppe DET!  JEG klarte å stoppe det!  JEG!!!
Hvorfor gjorde jeg det ikke før? Det var jo så lett...

Fire dager før jeg ble 16 år, feira pappa 50 års dagen sin. Det var nyttårsaften. Huset var fullt av feststemte mennesker. Alle tantene og onklene mine var på plass, pluss mange venner til foreldrene mine. Flere av gjestene skulle overnatte - hele nyttårshelgen. Gjett hvem som MÅTTE ha mitt rom? Det var liksom det beste rommet, fordi min seng kunne trekkes ut å bli dobbelseng. Du gjettet riktig. Det var selvfølgelig onkel Egon med fru som skulle ligge der. Han måtte alltid ha det beste. Eller var det bare det at han ville ha MIN seng? Jeg måtte ligge på sofaen i stua - noe som i utgangspunktet var greit nok.

Jeg hjalp mamma med alt som skulle gjøres. Vi bakte masse kaker og dekket alle bordene i stua. Alt var vakkert pynta til bursdag/nyttårsfest. Alt så perfekt ut. Til og med været var strålende - kaldt, stille og stjerneklart.

Jeg skulle på nyttårsfest med vennene mine. Ei venninne kom innom meg, for vi skulle kjøres av pappa. Vi hadde pyntet oss og var klare til å gå. Huset vårt var som sagt fullt av folk - mange av mannfolkene stod utenfor og prata. Da venninna mi og jeg kom ut for å gå til bilen - fikk vi mange koselige kommentarer. Men onkel Egon grep tak i meg - tulla liksom med meg - og klarte å få ei hand innenfor jakka mi og klemte til rundt det ene brystet mitt mens han lo. Det var vondt, men jeg knep munnen sammen og prøvde å dra meg vekk fra grepet hans. De andre oppfatta ikke hva som skjedde, trodde som sagt bare at han tøysa. Han gav meg en "liksomklem", mens han viska: "Jeg skal bare bort å hilse på venninna di også før dere går!"

DA VÅKNA JEG. Jeg visste hvordan han ville hilse. Tankene mine for rundt i hodet mitt og jeg ønsket av hele mitt hjerte å beskytte venninna mi. I redsel for at han skulle røre henne - kjørte jeg den syltynne, spisse albuen min så hardt jeg kunne rett inn i brystkassa på han. Jeg sa ikke et ord. Bare stirra på han, med hat i blikket. De som stod rundt fikk ikke med seg hva som egentlig skjedde. De trodde sikkert at jeg var irritert for at han tulla med meg, men de skulle ha visst...
Tro det eller ei, men dette var slutten. Slutten på alt. Slutten på elleve lange år med overgrep.

E L L E V E  Å R!!!

Tror nok at både han og jeg skjønte at nok er nok. Tror at han skjønte at nå ville jeg gjøre motstand. Tror han ble redd for hva som ville skje hvis jeg sa noe til de andre. På pappas 50 års dag. Fire dager før jeg ble 16 var det over.

Den natta sov jeg i stua. Neste morgen våkna jeg med en ubehagelig følelse at noen så på meg. Jeg hørte "dameskravling" og lyden av oppvask fra kjøkkenet. Jeg åpna øynene. Der satt HAN - på andre sida av bordet - med hodet hvilende i hendene. Han rista sakte på hodet, mens han stirra på meg. Min første tanke var at jeg må sjekke om dyna mi dekker kroppen min. Deretter stirra jeg tilbake på ham med et  "hvis blikk kan drepe"-blikk. Jeg stirra han hardt inn i øynene!
Jeg vant! Det var over!

Jeg var selvfølgelig veldig glad, men jeg ble om mulig enda mer usikker. Ble veldig i tvil. Er det virkelig over? Kommer han til å prøve seg igjen? Det var liksom for lett. Bare en albue i brystkassa!! Kunne det være så enkelt? Det var ikke for å beskytte meg selv, men for å beskytte venninna mi. Dette ble en oppvekker. Jeg SÅ i blikket til onkelen min at jeg endelig hadde seiret, at jeg endelig fikk tilbake livet mitt. Et liv fylt av skyld og skam, men uten flere overgrep.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar