Dagbok 8. Juni 2015

Det er mandag. Sola skinner fra nesten skyfri himmel. Høsten er godt i gang med flotte fargenyanser på trærne. Det var rim på taket til naboen. Deilig å ligge inne i varmen under et godt teppe, med kaffekoppen i nærheten.
I dag tenker jeg å skrive fra dagboka igjen.

8. Juni 2015
Sitter på brygga og dingler med beina. Det er tidlig morgen, helt stille, ingen båter på sjøen, ingen vind. Det er ingen krusninger på sjøen. Bare lyden av stille vann.
Likevel er det i bevegelse - nesten usynlig, men du kan se det hvis du ser godt etter. Jeg prøver å ta en tanke av gangen - la den drive videre på sjøen - med strømmen.
Har alltid syntes at havet er fascinerende. Er nesten avhengig av å se sjøen og de ulike måtene den opptrer på sammen med de ulike vindstyrkene. Det er liksom min egenterapi.

I dag er jeg bare trist - innvendig. Utvendig holder jeg maska, men inni meg gråter jeg. Men jeg vil ikke være en trist person. Er lei meg for mange ting. Er lei meg for hvordan mine opplevelser påvirker de rundt meg og hvordan det påvirker meg selv.

Tenker og grubler på tro også. Hvordan troa mi har vært og hvordan den er akkurat nå. Troa mi har alltid vært min trygghet. Men den har fått seg en kraftig knekk - igjen. Hvor var Gud når overgrepene skjedde? Er det mulig å tro at Gud er tilstede i sånne situasjoner uten å gripe inn? Har stilt det samme spørsmålet før, etter bilulykka. Det er vanskelig å tro når jeg ser tilbake på de tingene, men samtidig føler jeg på en måte at jeg blir båret nå som da. Nok om det.

Hva med meg selv? Hva med selvtilliten min? Hva med selvbilde mitt? Kan egentlig tråkke på selvbilde mitt med full tyngde. Føler at jeg ikke strekker til som mor. Kunne ønske jeg kunne klare å gjøre forskjellige aktiviteter med ungdommene mine uten å tenke på begrensninger med kroppen. Føler at jeg ikke strekker til som ektefelle, datter, venn.... i det hele tatt. Jeg strekker ikke til!!!

Kroppen min forfaller, ikke bare på grunn av sykdom. Vekta øker pga lite aktivitet og mye medisiner. Ikke noe vakkert syn, men det må jeg også bare akseptere. Klarer ikke å gå ned i vekt. For å klare det må jeg spise så godt som ingenting. Det har jeg i alle fall ikke overskudd til å gjøre akkurat nå.

Mine gode sider. Har jeg noen igjen? Jo, jeg kan vaske klær, jeg kan lage mat, jeg kan bake, jeg kan gå veldig korte turer, jeg elsker familien min, jeg kan synge, jeg kan jobbe i hagen - i hvert fall litt...  Hvor finner jeg meg selv? Kanskje i de gode øyeblikkene sammen med familien min og med gode venner som gir meg god energi. Andre gode egenskaper er vanskelig å finne. De er der sikkert, men jeg vet ikke hvor. Har ei venninne som sier at jeg utstråler en fredfull ro! Kanskje jeg kan tro på det. Føler meg sååå mislykket på alle områder i livet - men det er i dag. Kanskje dagen i morgen blir bedre.

Nå kjenner jeg en fred i tristheten min. Sola varmer, fuglene kvitrer, sjøen klukker i stadig mer bevegelse, båtene durer forbi, hører hyl av ivrige barnestemmer som bader i det kalde vannet, måkene skriker. Det er rett og slett lyd av sommer. Det er noen deilige lyder. Livet er egentlig herlig. Jeg vil ikke være trist mer i dag. Skal prøve hardt. Tror jeg...

Året er fremdeles 2015