onsdag 30. oktober 2019

Modum mai 2016

Våren 2016 var jeg, som tidligere nevnt, på Modum i ca 7 uker. Nest siste uke var det pårørende-uke. Jeg grudde meg til mannen min skulle komme. Jeg var inne i behandlingsbobla. Tenkte at han umulig kunne skjønne hva dette var. Jeg følte meg langt nede psykisk og hadde mer enn nok med meg selv. Men jeg er veldig glad for at han kom og at han holdt ut. Det var noen rare, gode, vanskelige, umulige dager. Jeg var lukket samtidig som jeg ville at han skulle skjønne. Det var så  vanskelig å SI ordene høyt. Vi hadde timer hos terapeutene både sammen og alene.
Han ville så gjerne forstå, ville vite. Nest siste dag gav jeg han dagbøkene mine og ba han om å lese. Jeg gikk en annen vei. Orka ikke å se han i øynene når han leste alt jeg hadde vært igjennom. Kroppen min skalv. Kjente på ny en redsel. Redsel for hva han ville synes om meg når han virkelig fikk se hva jeg hadde gjort, hva kroppen min har vært igjennom. Der var uutholdelig å vente på at han skulle bli ferdig. Det var mye lesestoff så det tok sin tid. Jeg holdt på å gå i spinn. Begynte å tvile på meg selv. Var det rett å la han få innblikk i min voldsomme og mørke fortid... ? Ville han respektere meg som den jeg var - med mine mørke opplevelser? Ville han forstå hvor vanskelig dette var???

Jeg har skrevet før at han leste, gråt og forsto. Han forstod virkelig hva som rørte seg inni meg. Forsto på en ny måte. Han ønska å vite. Jeg har aldri vært flink til å sette ord på følelser med å si ordene høyt. Men jeg kan skrive. Det at han fikk lese ordene jeg hadde skrevet gjorde mye med forståelsen hans. Det gjorde mye med meg også. Jeg kjente på en ny måte at når man deler og blir møtt på en god måte - skaper det nye bånd. Nye bånd av forståelse, nærhet..
Da jeg kom hjem fant jeg et slags dikt over senga mi. Det var utrolig rørende. (Deler det etterpå.)
Det var en viktig bit i min helingsprosess at min aller nærmeste fikk litt undervisning om hva traumebehandling er. Viktig at jeg våget å ta han med inn i bobla mi. Viktig at jeg våget å være  ærlig og vise litt av min sårbarhet.

Etter dette oppholdet skulle jeg være hjemme seks måneder før det var ei ny runde med ca sju uker på Modum. I disse månedene ble vi oppfordret til å jobbe videre med de tingene vi hadde lært og oppfordret til å pushe oss fremover. Som den pliktoppfyllende, sta jenta jeg var, var det nettopp dette jeg gjorde. Jeg jobba meg gjennom bit for bit. Det ble ei tøff men god tid. Mannen min heia på meg på en helt annen måte enn før. For meg var det så viktig at de jeg hadde rundt meg ble tatt med i prosessen.
Jeg kjente virkelig at selvtilliten begynte å vokse, kjente at jeg gjorde noe riktig. Kjente med verdifull. Brukte magefølelsen for alt den var verd.

Det er et veldig skamfullt tema. Jeg ville ikke ødelegge for noen andre, men på en måte ødelegger jeg for noen i storfamilien med å være så åpen. Jeg kan ikke ta hensyn til akkurat det. Det er så viktig å få frem sannheten, sannheten om hva som skjedde, sannheten om hvordan det påvirker hele livet for barn som har sånne opplevelser.
Storfamilien fikk vite. Fikk vite hva som hadde skjedd. Alle trodde meg. Men ingen turte å snakke om det - med meg. Likevel kjente jeg at det var viktig og riktig å dele med de også.

I slutten av november skulle jeg inn til Modum igjen. Jeg hadde bestemt meg for å ringe til kona til overgriper før jeg reiste til Modum. Jeg utsatte og utsatte. Til slutt tok jeg mot til meg. Jeg var alene hjemme. Lå på sofaen. Tasta inn nummeret til henne. Fjerna det. Tasta det inn på nytt. Kasta fra meg mobilen. Det ble for sterkt. Pulsen var skyhøy, kroppen skalv, følte jeg måtte spy. Jeg begynte å tvile på meg selv. Kunne jeg stole på magefølelse min? Jeg tok sats og ringte...
Det er den vanskeligste, rareste, beste og værste telefonsamtalen jeg noen gang har hatt. Jeg ble umiddelbart møtt med at hun trodde meg - samtidig som hun ikke skjønte det helt  Hun nekta for at hun visste det fra før. Men jeg vet at hun vet - helt innerst inne. Tror hun har fortrengt det. Dette var uansett en ubeskrivelig viktig del av helingsprosessen min.
Etter den samtalen lå jeg på sofaen, tårene trilla, mens pulsen gradvis roa seg ned til normalen igjen. Jeg følte jeg hadde løpt maraton eller noe sånn. Jeg var helt utladet. Utladet men letta.
Nå var jeg klar for Modum igjen. Klar for nye uker i november 2016.

Det har virkelig vært en kamp. En stor kamp om å finne meg selv. Det er vanskelig når man står midt oppi det, men det er en enorm lettelse å klare å kjempe seg tilbake til livet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar