Dagbok 4.juni 2015

I dag tilbringer jeg dagen på sykehuset. Greit å ha flere sjekker på samme dag når jeg først tar turen inn dit. I pausa kan jeg skrive litt mer om det som skjedde. Hva som skjedde i palasset på toppen av bygda.

Utdrag fra dagboka 4. Juni 2015:

Matilde ble åtte år i 1976. De siste årene var fylt med redsel og vonde tanker. Det skjedde en slags  forandring i henne da hun var åtte år. Overgrepene ble verre da. Mye verre. Matilde visste fremdeles ikke hva som egentlig skjedde. Hun hadde ikke ordene for hva det var. Det eneste hun visste var at det ikke kom til å gå over av seg selv. Kroppen hennes ble på en måte likegyldig. Hun VISSTE at det ikke var noen vei utenom. Det var mindre vondt hvis hun ikke gjorde motstand, men det var like vondt inni henne. Inni den innerste delen av hjertet hennes.

Matilde eller jeg, bygde skall på skall - mur på mur... Kun for å beskytte meg selv. Jeg tror nok at skallet eller muren var ganske skjørt i starten. Men etterhvert som årene gikk, ble skallet/muren tykkere og tykkere. Det ble så tykt og sterkt at det ble vanskelig å knuse det. Men nå i 2015 slår det sprekker. Når det nå skjer - må det rives ned, helt ned. Jeg blir på en måte stående "naken" tilbake. Livet blir uvirkelig. Alt annet falmer, blir på en måte uviktig. Jeg føler meg sååå egoistisk. Egoistisk pga ting som skjedde fra jeg var fem år til fire dager før jeg ble seksten år. Det er hele barne og ungdomstida... Ganske sprøtt. Og helt utrolig at jeg har klart meg såpass bra tross alt.

Den seksuelle lavalderen er 16år. Jeg var utlært på alle tenkelige og utenkelige måter før jeg var 16år. Fikk avslutta alle de tingene før jeg ble "lovlig".

Samtidig som jeg ble misbrukt på det groveste, fortsatte jeg å være så flink som mulig på skolen. Være så snill som mulig. Men jeg følte meg så skitten. Fikk ikke vaska meg godt nok. Dusja flere ganger til dagen. Fant ett nytt yndlingsplagg. Selebukse. Ei knall grønn selebukse. Det ble litt mer kronglete for onkel enn når jeg gikk med de små kjolene som nesten ikke rakk ned forbi trusa.

Hvem er jeg egentlig? Hvor er jeg egentlig? Hvorfor er jeg blitt den jeg er? Hvor finner jeg egentlig meg selv? Store spørsmål som jeg syns det er vanskelig å svare på. Hvorfor? Jo, fordi livet mitt ikke ble helt som planlagt.

Jeg er mor. Det er en stor prestasjon seg selv. Men som forelder har jeg forskjellige ønsker for ungene mine. Jeg håper at alt går bra med de. Håper at de "skikker seg vel" - som det heter. Håper de får gode venner, gode relasjoner til de de omgås med. Håper de får en grei jobb som de trives med, at de finner kjærligheten, blir gift og kanskje får barn osv... Mange gode ønsker.

Men JEG da - oppi det hele. Jeg har/har hatt alt det som jeg ønsker for ungene mine, men likevel er livet mitt totalt kaos akkurat nå. Jeg har en grei fasade utad. Det betyr at folk ikke ser hva jeg står i nå. Ingen ser hvordan jeg egentlig har det. Det er veldig få som vet hva jeg har i bagasjen min. Veldig få som vet hvorfor jeg ble nettopp den jeg er. Som liten var jeg ei utadvendt og snill jente som var høyt elsket. Litt for høyt elsket av onkel Egon. Et lett bytte for en slu og utspekulert mann. Det var lett for han å starte et misbruk av min kropp, min tillit, mitt ALT.  Jeg husker at jeg var veldig redd for den mannen, redd for hva han var i stand til å gjøre, redd for hans "tordnende vesen", redd for kontorhendene, redd for den ekle latteren hans, redd når han holdt den ene hånda over munnen min for at jeg skulle tie stille, i det hele tatt - redd for hele han.

Det er ingen tvil om at han truet meg til stillhet. Husker ikke HVA han truet med, annet enn at han holdt for munnen min. Jeg vet jeg prøvde å hyle de første gangene, men han holdt handa over munnen. Det var vanskelig å puste. Hadde ikke ord for hva han gjorde med meg. Ingen ord for hva det gjorde med meg som menneske.
Jeg har fundert litt på følgende ting. HVIS jeg hadde hatt ord da jeg var liten - hvis jeg hadde turt å si noe - ville jeg blitt hørt? Ville jeg blitt trodd? Hadde noen tatt tak i det og sjekket hva som var i veien med onkelen min? Hadde han blitt straffet? Eller hadde de sagt at jeg måtte slutte å si sånn?
Dette får jeg aldri svar på, men jeg SKAL bli hel engang - tror jeg...