Tanker i april

 I dag tenker jeg på flere ting.

For det første kjenner jeg at sola begynner å varme bittelitt. Det betyr at det snart er sommer. 

Jeg sitter på brygga og føler på sommerstemning. 

Måkene skriker, 

sjøen er i stadig bevegelse, 

en kajakk padler rolig forbi, 

noen båter tøffer sakte gjennom sundet, 

himmelen er blå, 

sola sender et håp om varmere dager.. 

Stort bedre enn dette blir det ikke🌞🌞🌞

Det andre jeg tenker på er at nå er min gode venninne ML, ferdig med samtaleopplegget til boka mi🙏, "Jenta som ble stille...". Vi har fått tre skoler med på utprøving av dette👍.

Trenger flere skoler/grupper etterhvert. Passer også til voksne.

Ønsket mitt er å gi håp til ungdommer som står midt oppi lignende ting som jeg har opplevd. 

Håpet mitt er å gi håp. 

Tenk om en, to, tre ungdommer får mot til å fortelle hva de bærer på...

Tenk om de kan bli trodd og få hjelp på et tidlig tidspunkt - i stedet for å bære alene så lenge som jeg gjorde.

Det tredje jeg tenker på er at jeg kunne ønske at helsa mi var litt bedre enn det den er. Men dette kan jeg ikke gjøre noe med. Eller det kan kan gjøre er å gjøre det beste ut av det. 

Derfor sitter jeg nå på brygga og sluker D-vitaminer fra sola🤩, nyter stillheten, luktene og lydene fra sjøen.

Livet er egentlig ganske bra - tross alt☺️

Vår i lufta

 Vår i lufta.

Nå er det vår. Snøen smelter, sola varmer i kinnene, 

snøklokkene kikker opp av jorda, fuglene kvitrer og jeg har det bra.

Denne helgen har vært helt spesiell på en god måte. 

Jeg ønsket å få oppmerksomhet rundt temaet, seksuelle overgrep. 

Det har jeg fått med intervju i Fædrelandsvennen og Vårt land på lørdag.

Jeg har nådd noen av målene mine. 

Boka mi er ute. Boka 

som beskriver noen vonde år av mitt liv, 

som beskriver alle spekter av følelser, 

som gir håp - håp om bedre tider.

De siste dagene har jeg fått mange meldinger fra fjern og nær. 

Noen sier boka kom i rette tid. 

Andre takker for at jeg har skrevet noe som treffer de i hjertet.

Det varmer å se at ordene mine kan bli til hjelp for andre.

Jeg har vært knust, men nå er jeg oppreist 

- med noen arr etter alle sårene.

Vårlig hilsen fra Marte, jenta i den gule kjolen.

Ruskevær

Jeg er ikke spesielt glad i ruskevær. Iallfall ikke når det er sommer. 

I dag er en sånn dag. 

Vinden uler i ventilene i vinduene. 

Regnet pisker mot ruten. 

Det regner sidelengs. 

Det oppleves egentlig som en skikkelig "høststorm".

Det positive med regnet er at jeg ikke trenger å vanne blomstene.

Det vil si - de blomstene som overlever vinden og regnet...

Nå nærmer det seg et nytt skoleår. 

Minstejenta flytter for å studere. 

Hun reiste faktisk i dag.

Kanskje ruskeværet ute er et symbol på ruskeværet inni meg... 

Det er vanskelig å gi slipp, 

innvendige tårer - 

samtidig som det er sånn det skal være. 

Kanskje det er ekstra vanskelig å gi slipp 

på henne 

fordi hun minner så mye om meg selv. 

Har tidligere skrevet i bloggen at - 

minstejenta mi ble 16 år den høsten jeg gjenoppleve alt fra den gang jeg selv ble 16... 

Tror det må være det som gjør at mammahjertet svulmer over av følelser akkurat nå. 

Gode følelser, 

følelser av savn som kommer, 

følelser med bekymringer, 

følelser fulle av stolthet...

Derfor tåler jeg litt ruskevær både utenfor og innvendig i dag.

Egentlig er det bra. 

Det betyr at jeg bryr meg

At jeg bryr meg om

At jeg vil det beste for barna mine

Ruskevær er egentlig bra. 

Tror jeg.

Indre ro

I dag ligger jeg på brygga og føler på en enorm takknemlighet. 

Føler meg heldig. 

Føler meg velsignet. 

I dag er det ca 7 år og 3 måneder siden de første flashbackene begynte og ta over livet mitt fullstendig - både dag og natt. 

Det er på en måte lenge siden det var over -

samtidig som det er kjempekort. 

Tenker på hvor mye jeg faktisk har gjort siden den gang. 

Tenker på hvor forferdelig det var å gå igjennom alt. 

Tenker på hvor utrolig godt det er i etterkant.

Tenker på hvor umulig det virket på forhånd.

Tenker på hvor glad jeg er for at jeg turte å be om hjelp.

Tenker på hvor godt det er å vite at det hjalp.

Jeg ligger som sagt på brygga. 

Kroppen sliter litt med smerter og sånn, 

men innvendig kjenner jeg på en ro. 

En ro som jeg ønsker å dele med andre.

En ro som bare ER der uansett dagsform.

En ro som vil meg det beste.

En ro som jeg unner deg å ha.

Ønsker deg en fantastisk dag med en god indre ro😍

Bade i trygghet

Vet jeg har nevnt før - en av mine store sorger er å at jeg ikke kan spille tverrfløyte lengre.

Fingrene mine vil ikke lystre meg. 

Forrige søndag fikk jeg en utfordring. 

Den gikk ut på å spille panfløyta sammen med utfordreren på piano. 

Jeg har veldig lyst til det. 

Men så er det den derre rare stemmen som sier at jeg ikke kommer til å fikse det, ikke mestre det, ikke få det til...

Utfordreren min kom med noen ord som har brent seg fast i meg:

«Hvis du spiller panfløyte - kan du bade i min trygghet.»

Jeg har tenkt og grubla på dette. 

Hva vil det si å bade i trygghet?

Først syns jeg det hørtes litt flåsete ut.

Men jeg vet at han mente det.

I stedet for å stå i utfordringen alene - 

ville han fylle rommet med klavertoner som kunne være min trygghet. 

Så trygt at jeg kunne bade i tryggheten.

Kan ikke få det tryggere enn det..

Dette drar jeg over i andre sammenhenger også. 

Hvis du står midt oppi noe tragisk, traumatisk eller utfordrende på ett eller annet vis.. Tenk hvor deilig det er å da kunne bade i tryggheten til noen du kunne stole på!!!

Jeg kjenner ei nydelig, lita jente som nettopp har fått leukemi. Det er en veldig stor omveltning for hele familien. Tryggheten blir plutselig erstattet av noe skremmende og uhåndterlig. 

Mitt ønske er at familien til denne lille jenta kan kjenne på en trygghet større enn noe annet.

Og at de virkelig kan kjenne at de kan bade i trygghet. 

Virkelig kjenne at de ikke er alene. 

Kjenne at de klarer å stå i det sammen.

Hovedfokuset i bloggen min er seksuelle overgrep. 

Men jeg skriver også om andre ting.

Kanskje du kan kjenne deg igjen i det jeg deler. 

Kjenne at du ikke er alene.

Alle trenger trygghet.

Tenk om du kan gi et medmenneske en trygghet som er så stor at vedkommende kjenner seg badet i trygghet!!!

Torneroser

Jeg har vært litt fraværende i det siste. 

Det skyldes at jeg ikke har vært i form. 

Jeg har egentlig vært ganske dårlig, men nå kommer jeg meg. 

Litt mer for hver dag. 

Fryder meg over det fine vært og alt som vokser og gror i hagen.

Roser er røde

Fioler er blå 

Druer er søte 

Du er likeså

Tror det var sånn en av reglene fra minnebøkene fra barneskolen var.

Jeg elsker roser. Sterkt ord å si at man elsker en ting, men det gjør jeg.

I dag har jeg klart å komme meg ut i hagen for å klippe rosene. 

De må stelles med for at de skal bli fine. 

Litt fælt å klippe de. 

Noen klippes helt ned. 

Noen skal bare stusses litt. 

Noen har fæle torner

Andre har nesten ingen torner

Den fæleste rosebusken i hagen har tett i tett med lange torner.

Det er nesten umulig å ta i de greinene. 

Men de har de vakreste rosene som finnes. 

Tett i tett med små roser med tette roseblader. 

Fargen er vakker, dyp rosa.

Denne rosebusken har stått på samme sted siden bestemor bodde her.

Det er kanskje derfor det er den fineste i mine øyne.

Bestemor var fantastisk god. En trygg favn å komme til. Ho var smilende, med åpne armer og et åpent hjem. Hun hadde lun humor og gav meg skikkelig gode bamseklemmer.

Hun elsket hagen sin. Synet som møtte deg når du kom hit til huset hennes på denne årstiden - var en krokbøyd kropp, med hendene i jorda og baken i været.

Livet er en dans på roser. 

Man har noen gode dager man kan nyte synet av en vakker blomst. 

Men man må også ta med de verste tornene i livets rosedans.

Vi er som roser som trenger godt stell. 

Ikke for at man skal dulles med hver dag. 

Men sånn innimellom.

Du skjønner poenget?

Ønsker deg en nydelig dag der du er.

Stell godt med hverandre, selv om det er noen utfordringer av og til.

Gjøre så godt vi kan

For første gang på veldig lenge, kjennes dagene fryktelig tunge.

Jeg er ikke deprimert eller noe sånn. 

Syns bare at alt er veldig absurd. 

Vi påvirkes av koronakrisen enten vi er syke eller friske. 

Livet tar oss på nye måter. 

Jeg lengter tilbake til hverdagen igjen. 

Hvordan kan jeg si det? 

Jeg er jo bare hjemme...

Mannen min er på jobb.

Jeg er jo så heldig at jeg fremdeles har besøk av ei av døtrene mine. 

Venter fremdeles på bilsvar - fordi de måtte ha ny uttalelse fra nevrologen min. 

Ting tar tid. Nå tar det enda lengre tid. 

Utrolig hvor egoistisk jeg er!!!

Det er skremmende å tenke på hvor mange som dør av dette nye viruset hver dag. 

Mange mister jobben. 

Mange blir permittert. 

Mange familier sliter skikkelig nå når de må forholde seg til hverandre hele døgnet. 

Mange barn har det verre enn vanlig. 

Mange som i utgangspunktet er ensomme, blir enda mer ensomme.

Mange er isolerte.

Osv...

Derfor ønsker jeg meg tilbake til hverdagen igjen. 

En hverdag hvor barn kommer seg på skolen og andre aktiviteter.

En hverdag der eksamener kan gjennomføres på vanlig måte. 

En hverdag hor alle kan uttrette sin egen jobb. 

En hverdag hvor vi kan gi og ta imot alle de klemmene vi ønsker og behøver. 

En hverdag hvor vi kan sitte sammen med hele familien. 

En hverdag hvor vi kan drikke kaffe sammen med besteforeldre.

En hverdag hvor generasjoner kan møtes uten frykt.

En hverdag hvor vi kan treffes på butikker og kafeer.

...

Og her sitter jeg og surmuler over mine egne ting. 

Surmuler over at livet er satt på vent.

På vent for hvem?

Livet er satt på vent for alle. 

Klarer du 

og klarer jeg 

å løfte nesa opp fra eget liv 

å se at vi har det ganske bra tross alt. 

Det vi kan fortsette å gjøre er å ta alle forholdsregler som blir gitt oss for å være med å begrense smitte...

Gjøre så godt vi kan...

Gjør du så godt du kan?