Fluktmønster

Rømme fra tankene om overgrep. Var det mulig? Vet det høres utrolig ut - at det faktisk gikk an. Det ble en slags fornektelse av opplevelsene. Det ble nesten som om jeg levde ved siden av meg selv. Tenkte at det ikke hadde skjedd meg. Ville leve et så normalt liv som mulig... Det var sånn en stor hemmelighet at det måtte gjemmes og glemmes.

Tror jeg har prøvd å fortrenge helt fra jeg var rundt åtte år. Da holdt onkel Egon rundt meg og klarte å overbevise foreldrene mine om at han skulle passe på meg. Jeg hylte - helt til jeg ikke kunne se bilen mer. Da stilnet gråten. Da starta en ny tid. En tid med stillhet. En tid med likegyldighet. En tid når til og med foreldrene mine ikke klarte å gjennomskue Egon for å kunne hjelpe meg.  Det var ikke noen vits i å hyle mer. Flukten fra overgrep skjedde inni meg. Jeg ble hard. Muren jeg hadde bygget inni meg, ble hard og ugjennomtrengelig.
Jeg skrev i går at jeg rømte fra tanken på overgrep. Dette gjorde jeg for å overleve.

En av dere lurte på hva jeg gjorde etter at jeg ble 16.
Jeg begynte på videregående på musikklinja. Der var det ingen som kjente meg fra før. Jeg kunne på en måte begynne på nytt, men det var vanskelig å bruke stemmen der også. Men jeg kunne flykte inn i musikken på heltid. Derfor ble det noen gode år - helt til ett par måneder før russetiden. Da smalt det. Bilen jeg satt i ble knust. Har nevnt før at det var ei dødsulykke. Jeg ble slengt ut av ei lukka takluke. Overlevde. Men brukte mye tid hos fysioterapeut for å lære å gå skikkelig. Den ene foten var veldig forvridd, men virket. Hadde også kraftig hjernerystelse og store problemer med korttidshukommelsen. Skal ikke si så mye mer om akkurat dette! Men det snudde opp ned på livet mitt - igjen.

Jeg brukte det neste året på å komme meg ordentlig på beina, samtidig som jeg nektet å snakke om hvordan jeg hadde det. Det burde jeg gjort. Det var ganske voldsomt å miste to gode venner da jeg var 18 år og jeg selv overlevde. Men jeg gjorde som jeg hadde gjort før. Brukte tida på å gjemme og glemme. Jeg brukte samme verktøy som jeg hadde brukt før. Jeg klarte meg rimelig bra. Bygga murer rundt denne opplevelsen også. Jeg klistret et smil i ansiktet mitt og lot som om jeg hadde det bra.

Har også snakka om den store svarte bibelen til onkelen min. På tross av at jeg mislikte den store bibelen hans - gikk jeg to år på bibelskole, på musikklinja - selvfølgelig. Der var det heller ingen som kjente meg. Ingen visste om overgrepene. Ingen visste om ulykka. De visste i alle fall ikke noe om hvor voldsom den ulykka var.
Jeg kunne starte på nytt - igjen. Det var en befrielse. Jeg kunne på en måte finne meg selv. Var småforelska, hadde kjæreste. Det var vanskelig, men jeg lot som om jeg syns det var ok. Prøvde å leve så normalt som mulig. Fikk gode venner. Noen kommenterte at jeg ikke smilte med øynene- selv om jeg smilte det meste av tiden. De skulle ha visst hvorfor!! Jeg holdt meg opptatt med fløytespill, rangling, lesing, venner og ellers alt som var gøy.

Min observante tante som bodde i nærheten av bibelskolen - gjennomskua meg. Det var både godt og skummelt. Hun så at jeg sleit og hadde det vondt inni meg. (Det er den samme tanta som var min trygge favn da jeg var liten.) Hun fiksa en time til meg et sted for trafikkskadde. Hun kom på bibelskolen og hentet meg, kjørte meg til døren, var med inn på venterommet, ventet på meg mens jeg satt på kontoret hos en psykolog som hadde peiling på følelser etter trafikkulykker. Det tante ikke visste - var at jeg satt der inne og sa ingenting - i alle fall de første timene. Hun var tålmodig. Kom faktisk og hentet meg til hver time, hun var redd jeg ikke ville gå dit på egenhånd. Etterhvert fant jeg ut at jeg måtte få ut noe av det som jeg hadde inni meg. Jeg begynte å skrive. Lå på rommet mitt på gulvet med penn og papir. Jeg skreiv og skreiv. Tårene silte, jeg var redd, hadde så mange følelser inni. Turte ikke slippe alt løs, men fikk ut noe. For å gjøre en lang historie kort - etter dette klarte jeg å overbevise psykolog og tante om at det var over. Jeg hadde fått ut det jeg trengte. Nå hadde jeg det helt topp - liksom. De godtok det - jeg la lokk på det igjen. Ville ikke innrømme at dette var et stort problem. Jeg var en mester til å skjule ting, mester til å få omgivelsene mine til å tro at jeg hadde det bra.

Akkurat nå føler jeg at jeg skriver en selvbiografi. Dette har jo ikke noe med overgrep å gjøre. Men det er ganske interessant å se at jeg gjorde akkurat det samme - som jeg hadde gjort i alle tidligere år. Jeg gjemte og glemte. Det var min måte å fortrenge både overgrep og ulykka.
Det jeg ikke visste da, var at kroppen husker.

Rømme og glemme

En ting jeg tror er felles for overgrepsofre er behovet for å rømmer inn i noe. Man finner på en måte noe som stjeler så mye av oppmerksomheten at man kan tillater seg å glemme - et lite øyeblikk. Glemme hvor forferdelig situasjonen er. Glemme de vonde tingene.
Noen rømmer inn i bøker, i musikken eller i kunsten.
Noen rømmer.
Andre rømmer inn i alkohol og andre rusmidler.

Jeg føler meg veldig heldig som fant noen sunne interesser å rømme inn i. Har tidligere nevnt musikk. Tverrfløyte var og er et av de vakreste instrumentet jeg vet om. Det MÅTTE jeg bare spille. Jeg øvde i hver ledige stund. Det varte i ganske mange år.

Det er noen år siden sist jeg kunne spille på fløyta. Sykdommen går utover finmotorikken i fingrene. Dette er en av de små sorgene som livet byr på. Sorgene over ting jeg ikke klarer lengre. Kriblingen i halsen går utover sangstemmen.
Siden musikk har vært en betydelig del av livet - er dette vondt. Heldigvis har jeg tre sangglade barn. Herlig å høre på de.

Når en dør lukkes må jeg se meg rundt etter en ny dør, en ny åpning. Kan ikke la sorgene knekke meg. Dette gjelder for flere enn meg. Men for meg blir det viktigere for hvert år som går å prøve å finne muligheter i alt det umulige. Hvis jeg skal henge meg opp i de tingene som ikke fungerer - blir det nesten som om jeg gir opp. Det har jeg ikke tenkt å gjøre.

Selv om stemmebåndene er knudrete - fortsetter jeg å synge i kor - i alle fall litt til.
Selv om jeg ikke klarer å konsentrere meg så godt lengre - leser jeg bøker. Må bare lese første kapittel flere ganger så jeg kommer meg inn i handlingene😅
Ting tar bare litt lengre tid enn før.

Av og til tenker jeg på at jeg like gjerne kunne rømt inn i rusmidler av ymse slag. Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg hadde gode venner rundt meg. Jeg er overbevist om at det hindra meg fra nettopp dette.

Denne kampen min har vart i mange år i flere omganger. Først var det de 11 årene hvor overgrepene skjedde fysisk med kroppen min. Deretter hadde jeg ett par år som jeg lurte på om det virkelig var over, samtidig som jeg prøvde å gjemme og glemme. Har også kjempa bevisst og ubevisst for å skjule det jeg var med på i alle de påfølgende årene. Den neste voldsomme kampen ang overgrepene har vært de siste seks årene.
Det er en deilig følelse å kjenne at akkurat denne kampen er over.

Hvis du som har opplevd noe traumatisk lurer på om du orker å få hjelp til å bearbeide. Ikke nøl. Det er en vond kamp, men det er en viktig kamp. Det er verd det!!

Bilder

I dag er det en sykehusdag. Det er i seg selv litt kjedelig, men jeg prøver å gjøre det beste ut av det. Mens radioaktiviteten virker i kroppen, sitter jeg i kantina og koser meg med kaffe, bok, blogg og julesanger på ørene. Tenker at dette skal bli en bra dag likevel.

Til søndag er det advent, ventetid, komme... Jeg håper at denne adventstiden skal være fylt av glede, julesanger og julefred. Ser frem til at svigermor skal komme og fylle huset med duften av julebakst. Ser frem til at ungene skal komme hjem på juleferie og fylle huset med lyder av musikk. Ser frem til at julen skal komme og fylle huset med en velsignet julefred.

De siste årene har egentlig forsvunnet i tanker om hva som skjedde. Tanker om hvordan livet kunne vært uten alle overgrep.
Nå ønsker jeg å ha gode tanker om bedre tider. Tider uten oppgulp fra fortidens ondskap. Tider fylt av glede.

Tenker på hvor ulike vi alle er, samtidig som vi er ganske like.
Alle har en baggasje med seg i livet. Noen har lite, andre har mer. Det er så utrolig viktig å respektere hverandre akkurat sånn som vi er. Respektere at andre oppfører seg på en annen måte en oss.Vi kan ikke vite hva andre har med seg i bagasjen. Vi kan ikke vite hvor tung andres baggasje er, fordi det er lett å late som om man bærer lett - helt til det blir en umulighet. Håper du skjønner bildet?😅

Litt flere bilder :
En sykehusprest sa engang til meg at når du planter er tre er det lett å flytte det treet etter ei uke. Da kan du dra det opp uten at røttene har festet seg.
Venter du et år, må du bruke litt kraft. Det er vanskeligere, men ikke umulig.
Venter du derimot 15 år er - det nesten umulig. Du må ha hjelp til å grave rundt røttene - må hogge av noen røtter - det gjør vondt. Når treet da blir flyttet, slår det forhåpentligvis nye røtter og blomstrer etter hvert opp igjen med nye skudd, nytt håp...

En annen mann sa at han så for seg livet som en stor kommode med mange skuffer i.
Noen er store og inneholder store gleder.
Noen skuffer er for de mindre gledene.
Andre skuffer er for de store vonde opplevelsene. De fleste skuffer er det lett å lukke igjen - lette å åpne når du vil.
Noen skuffer er kanskje så vonde å få lukket at det vonde tyter ut. Disse skuffene er også en del av kommoden. Får du ryddet i de skuffene - kan du lukke igjen etterpå. Da vet du at det ligger der, men du trenger ikke å se oppi der hele tiden. Du kan ta det frem når du vil. Åpne skuffen når du føler for det.

Et annet bilde er fra havet. Jeg ser for meg at vi har hver vår båt. For at båten skal ligge stabilt på vannet MÅ vi ha med ballast. Det som er viktig med ballasten er at den er jevnt fordelt i båten, at den ligger stabilt og stødig der den skal være. Da tåler båten vår ganske mye uvær - mye bølger og sjø.
Hvis ballasten blir ustødig - kan det være fare på ferde. Derfor er det viktig å ta en opprydding i båten/livet av og til.
Noen ganger er det noen store utstødige ting i båten som det er greit å kaste over bord, for at det skal bli litt lettere å flyte. Deler av den ustødige ballasten kan være så tung at vi er nødt til å få hjelp for å flytte på den, eller fjerne den.
Noen ganger er det deilig å ligge i en båt som ligger helt i ro. Deilig å bare være til.
Andre ganger er det greit å ha årer å ro med. Mister man årene kan man risikere å flyte avgårde til steder man ikke vil...

Dette bilde kan dras i alle retninger. Jeg syns båt og sjø er et fint bilde. Det er liksom mitt viktige bilde. Kanskje det har med at jeg er født og oppvokst ved havet. Lyden av stillheten med sjøen er den beste som finnes - syns jeg. Dette har jeg nevnt før.
Jeg tror det er viktig at vi alle sammen finner et bilde som passer for oss.
Jeg tror også at det er viktig å finne sitt sted hvor vi kan oppleve en god stillhet.
En stillhet hvor vi bare kan være til.

Sannhet frigjør

Det er mange ting som det er fristende for meg å skrive om her i denne bloggen.
Det er mange ting som jeg har skrevet mellom linjene, som jeg egentlig har lyst til å rope ut høyt.
Det er mange ting som jeg kunne ønske at lokalsamfunnet til Egon visste.
Det er mange ganger jeg har hatt lyst til å skrive ett innlegg i lokalavisa der han bodde - kun for å sverte ettermælet hans.

Vonde tanker.
Tanker som kan føre til bitterhet, og jeg vil ikke være bitter.
Det er et bevisst valg - å velge bort bitterhet.
Disse tankene kan fremdeles dukke opp i hodet mitt. Jeg vet at jeg aldri kommer til å gjøre noe med det, men tankene er som de er.

Heldigvis har jeg en rimelig sunn fornuft som får meg til å la det være.
Det har liksom ikke noen hensikt.
Det er liksom ikke noe poeng å utbrodere enkelt episodene.

Grunnen til at jeg tar med dette handler rett og slett om at livet går i bølgedaler. Akkurat nå er jeg på en plass i livet hvor jeg har det bra. Selv om jeg har det bra - kan tankene fremdeles vandre innom vonde ting. Sånn er det å være menneske.

Noen av dere har skrevet melding til meg om hva dere selv har opplevd. Jeg setter stor pris på tilliten dere viser meg. Det er så bra. Det er så utrolig viktig å fortelle. Viktig å sette ord på vonde ting. Viktig å få ut gørra som ligger å gnager. Jeg kan være en medvandrer. Det kan alle være.

Hvis du trenger profesjonell hjelp og vil ha den hjelpen fort - kan du kontakte SMSO der du bor.
SMSO = Senter mot seksuelle overgrep. (Eller fastlegen.)
Viktig for meg å si det!!!

Å vise sårbarhet er en styrke!!

For meg var det viktig å ha noen andre enn familien å prate med. Både fordi det er en voldsom ting å oppleve overgrep over så mange år. Men også fordi det fort kan bli for mye for de aller nærmeste - hvis de skal høre det samme om igjen og om igjen. Hensynet til familien min - ufarliggjorde tanken på å gå til psykolog.

Jeg har delt historien min med både mann og barn. Ungene mine har fått vite - i små porsjoner. Det er kraftig kost å fordøye alt, men de takler det på hvert sitt vis. Minstejenta mi var tretten år da alt kom opp til overflaten. Jeg kunne ikke - eller ville ikke - fortelle alt da. Men jeg tror at de alle sammen vet det meste nå.

Åpenhet er viktig - uansett hvor ille det er. Sannhet gjør fri, selv om det er smertefullt.
Tror at det hadde vært vanskeligere for ungene mine, hvis de ikke fikk vite sannheten. Da tror jeg tankene deres hadde "løpt i spinn".
Jeg skriver unger, men de er jo blitt ganske voksne etterhvert.


JEG ER STERK
fordi jeg kjenner mine svakheter
JEG LEVER
fordi jeg er en kjemper
JEG ER FULL AV VISDOM
fordi jeg virkelig har ett levd liv
JEG KAN LE
fordi jeg vet hva det vil si å være trist

Godt og vondt

Å dele min historie på denne måten har vært både godt og vondt. Det er på mange måter en kamp, men det har vært og er en god kamp. Tanken på at det er skamfullt suser innom hodet av og til, men jeg minner meg på at det ikke er min skam. Den er fullt og helt onkelen min sin, men det er jeg som må bære den. Den blir lettere å bære jo mer den kommer frem i lyset.
Skammen blir nesten som ett troll som sprekker når det kommer ut i lyset.

Nå som voksen - er jeg i stand til å fortelle.
Nå har jeg ordene for alt.
Nå er det ingen som holder hånda over munnen min og ber meg tie stille.
Nå tar jeg mine egne valg.
Nå velger jeg å dele, selv om det er ganske utleverende - det som Egon gjorde.

Det er godt å dele - fordi jeg har en visshet om at mange trenger å lese ordene som beskriver et vanskelige tema. Det er godt å vite at man ikke er alene.

Det er vondt å dele fordi det drar frem de vonde følelsene jeg har hatt under bearbeidinga og vonde følelser jeg hadde som liten jente. Det koster å dele.

Til de av dere som har vært redd for at jeg skulle bli dradd ned i dypet, ned i mørket - jeg klarer meg ganske bra. Jeg har avgrensa skrivetiden til en time - de dagene jeg har skrevet. Da går jeg på en måte inn i ei boble mens jeg skriver. Etterpå legger jeg fra meg iPaden og min historie i ei skuff og lukker igjen. Det er veldig godt å kunne kjenne at jeg har kontroll over livet mitt på en helt annen måte nå enn før.

De fleste har minner fra sitt eget "barndommens paradis". Gode minner fra ei tid hvor det ikke finnes en eneste bekymring. Jeg har også det.

Mitt sterkeste gode minne har jeg nevnt før. Det er de grove arbeidshendene til pappa. Hendene som var fulle av rekestubber. Hendene som luktet av salt og havet.

Mitt sterkeste minne av mamma er tryggheten. Hun var alltid tilstedet og holdt familien samlet.

Stedene som var mine bardomsparadis er blitt ødelagt av overgrep. Stedene er der de største tillitsbruddene skjedde.

Måten jeg kan ta disse tilbake på - er å huske lukten fra tida før overgrepene startet. Det høres kanskje rart ut, men lukt er en større sans enn vi tenker over til vanlig. Det er ganske utrolig at det er mulig å huske lukter fra mange år tilbake i tid. Jeg prøver å glemme vonde lukter å heller huske de gode luktene.
Gode lukter - som lukten av helt ny honning fra biene til morfar, eller lukten av alle potetene som ble høstet hos mormor og morfar, eller lukten av nyslått gress, eller lukten av sjø og vind....

Mitt råd nå er:
La de vonde minnene seile av gårde.
Skap gode minner sammen med de du er glad i.
Ta vare på de gode minnene.

Dagbok 1. Januar 2017 lettere forvirret

1.januar 2017

Lettet eller forvirret?
Lettere forvirret?
Er det det jeg er?
Føler jeg at jeg er lettet?
Men hva er jeg lettet over?
Lettet over at jeg kom meg igjennom jula og nyttårsaften? (Rart å skrive det.)
Lettet over at jeg skal tilbake til Modum i dag?
Lettet over at jeg endelig føler sorg og tristhet over det som JEG opplevde da jeg var liten?
Lettet over at jeg erkjenner at jeg trengte noen da jeg var liten?
Lettet over erkjennelsen min nå, i 2017, over at jeg var ensom og uendelig redd og hadde behov for omsorg.
Lettet over behovet for tårer, behov for klemmer, behov for å bli sett, bli hørt, bli tatt vare på?

Det var mange ord, men de føles egentlig rett for meg. Jeg er nok lettere forvirret.
Tror at jeg ble lettet over at sorgen jeg bærer på, er lettere å bære enn jeg trodde...

Men av og til kjenner jeg at jeg brister innvendig. Føler at jeg er/har ett stort åpent sår m ei skorpe som ikke vil gro. Den skrapes av gang på gang...har liksom ikke landet helt enda. Men vet at jeg må ta god t vare på meg selv - så vil sårene gro - sakte men sikkert. De etterlater seg sikkert arr, men det syns jeg går helt bra.

Frustrasjon, irritasjon, sinne, maktesløshet, utmatta, søvnløshet, uro, tomhet.... Disse ordene forklarer mye av tankene mine akkurat nå. Jeg vet at jeg har det rimelig bra. Vet at jeg egentlig ikke har noe å klage på akkurat nå, men likevel skjer det... Uroen

Det skifter fort mellom mang ulike følelser. Klarer nesten ikke å holde følge med mitt eget følelsesliv. Men følelser er viktig og en nødvendighet. Særlig for en som meg som har skrudd helt av i mange år.

Terapeuten min på Modum poengterte at jeg hele tiden kommer med kompromisser til meg selv. Jeg gir meg ikke lov til å snakke om noen negative følelser uten å poengtere at jeg egentlig har det ganske bra. Han har selvfølgelig rett i det også... - som så mye annet. Skjønner ikke åssen han klarer å vri rundt ting som er negative til noe helt annet. Han er god til å se ting fra forskjellige sider. Jeg har mye å lære fra han. Håper at noen av de gode poengene hans har klart å komme seg inn i hjernen min.

Jeg har fått en utfordring. Fikk beskjed om å sortere litt i tankegangen. Fikk beskjed om å skrive ned må-er og burde-r... Hvor vanskelig er vel ikke det? Jeg hadde tenkt å begynne med det for lenge siden, men stoppa pga at det var så vanskelig. Selv om det er vanskelig har det fått meg til å tenke mer over hva som er viktig i hverdagen.
Kanskje det er hele poenget med utfordringen?
Jeg MÅ selvfølgelig gjøre mange ting, men når det kommer til ting som jeg BØR, eller rettere sagt FØLER AT JEG BØR - da må jeg stoppe opp å tenke på hvor viktig/uviktig den tingen er. Ordet BURDE er ganske likt BYRDE.  Jeg tror at hvis det hele tiden er mange ting som vi føler at vi burde gjøre - blir det til byrder!!!

Skyld og skam.

Jeg tør påstå at følelsene av skyld og skam er de sterkeste følelsene som finnes. Bare de som har kjent det på kroppen - vet hvor sterke disse følelsene kan være. Dette er min påstand, men jeg vet hva jeg snakker om.

Når barn blir manipulert på det sterkeste til å tro at det er barnets skyld til at seksuelle overgrep eller andre typer overgrep skjer - oppstår det en enorm følelse av skam i tillegg til skyldfølelsen. De følelsene borer seg langt inn i sjelen og fester seg der. Derfor er det så utrolig vanskelig å snu på akkurat disse følelsene.

Definisjon på skam:
Skam er en sterk ubehagelig følelse av å ha vist en nedverdigende side av seg selv og dermed avslørt seg selv som et mislykket, udugelig eller umoralsk individ.
Skam er nær knyttet til selvfølelsen, og får en til å føle seg liten, med ønske om å skjule seg, synke i jorden

Definisjon på skyldfølelse:
skyldfølelse er en kognitiv eller følelsesmessig opplevelse som oppstår når en person oppfatter eller tror, det være seg reelt eller ikke, at han eller hun har brutt en eller annen standard, og har en vesentlig grad av ansvar for at denne overtredelsen har skjedd

Definisjon på skyld:
skyld innebærer at noen i juridisk forstand må kunne klandres for sin opptreden
skyld har flere grader

Les definisjonene en gang til og kjenn etter hvor altomfattende disse følelsene må kjennes når du er et lite barn. Det er så voldsomt at det går ikke an å sette seg inn i det. Men prøv likevel.
Som barn vet du ikke at det er skam og skyld du føler...

Da jeg var liten, skjønte jeg fort at det Egon og jeg gjorde var feil. Men jeg ante ikke hva det var. Visste bare at dette vonde måtte bare skjules...

Nå i 2019 skjønner jeg fullt og helt at all skyld ligger hos Egon. Det var han som valgte å utføre alle overgrepene. Jeg var et offer.
Jeg skjønner også at skammen er Egons. Men jeg kan ikke si at jeg fullt og helt kjenner at skammen er Egons. Men jeg skjønner det.

Når jeg har bært på disse store følelsene - alene i alle år - tar det sin tid før de visner og forsvinner helt. Kjenner at all hjelpen jeg har fått har hjulpet meg til å plassere ting der de hører hjemme.

Det snakkes for lite om seksuelle overgrep. Jeg oppfatter at det fremdeles er tabubelagt å snakke om dette - men vi er blitt flinkere til det.
Jeg tror at hvis vi tør å prate om seksuelle overgrep - blir det lettere for barn og ungdom som opplever dette nå -  til å tørre å åpne seg. Men skammen som de føler gjør at det er utrolig vanskelig.

Det som jeg har skrevet om i dag, er hovedgrunnen til at jeg deler av mine vonde opplevelser.
Tenk om du og jeg kan redde et barn, en ungdom eller en voksen til å komme frem fra "muren" som de gjemmer seg i fordi skammen og skylden har tatt overhånd!

Vi kan gjøre en forskjell.

Dagbok 18.desember 2016

Ligger i senga mi på Modum. Klokka er 2.35. Jeg får ikke sove. Tenker på alt og ingenting.
Heavy tema denne uka. Jeg kom langt ned i dypet.
Spørsmålet er nå - kom jeg meg langt nok ned i det eller bør jeg prøve en gang til? Aller helst håper jeg at det er over nå. Håper at jeg har fått kontakt nok med det jeg behøver, fra barndommen min. Aller helst vil jeg komme meg videre gjennom denne driten av en fortid.

Har likevel en redsel for at det ikke er nok.
Tenk om jeg lurer meg selv! Lurer meg selv til å tro jeg er kommet lengre enn jeg er!
Tenk om jeg legger lokket på for tidlig!
Tenk om jeg får en sånn skikkelig nedtur neste år også!
Vet det er tullete å tenke sånn. Unnskyldningen min er at det er midt på natta...

Det er snart jul. Kalenderen viser 18. Desember. Reiser hjem lille julaften. Sprøtt at jeg skal være her helt frem til da. Har brukt hele adventstiden her. Nå har jeg bare lyst til å komme meg hjem til familien min og flate ut. Få mange klemmer, gi mange klemmer, bare være til - sammen med familien min. DET trenger jeg nå.
Fem netter til - her på Modum. Da kommer mannen min og henter meg.
Men jeg kan ikke se så utslitt ut når jeg kommer hjem! Eller kan jeg det? Har vært her i mange uker og ser ut som om jeg ikke har sovet noenting...

Jeg tenker mye på noen jeg har blitt kjent med her. Tenker på hvor heldig jeg er tross alt.
Jeg har noen å reise hjem til.
Noen som elsker meg akkurat som jeg er.
Det er det ikke alle som har. Ikke alle skal hjem på juleferie. Ikke alle har noen. De har ingen som står der klar til å ta imot de. Ingen som står klare med en klem.

Jeg klarer liksom ikke å ikke bry meg.

En del av meg har bare lyst til å være her i juleferien. Være her for de som er ensomme. Men det kan jeg ikke. Jeg vil og må hjem til min gode familie...

Har jeg FOR MYE omsorg?
Kanskje jeg må sluke den i meg og spare all omsorg til jeg kommer hjem?
Eller kanskje jeg må snu litt på det og gi meg selv all den omsorgen i stedet?
Men åssen gjør jeg det?
I allefall ikke med å ligge sånn våken gjennom hele natten. Jeg hører på god rolig julemusikk, strikker, hekler, pjoner, er sosial på stua, tar sol når noen kan kjøre... Gjør stort sett det jeg har lyst til, men det er ikke nok.
Jeg kjenner at jeg har så lyst til å bety en forskjell for noen. Kjenner at jeg har lyst til å hjelpe noen.

Klokka går. Tankene suser rundt i hodet. Får fortsatt ikke sove. Klokka er nå 5.06. !!!
Hva jeg har gjort i mellomtiden? Jo, jeg har lest alt jeg har skrevet på I-paden min. Det var ganske interresant. Klarte ikke å stoppe, men nå MÅ jeg sovne snart, ellers kan jeg like godt ta en dusj og stå opp igjen.....

Fortsatt er temaet skyld og skam. Det er fælt å forholde meg til de to ordene. Men en del av meg begynner å skjønne at skylda er Egons og skammen er Egons. Jeg har trodd hele livet at de to følelsene var mine...
Tar nok litt tid før det setter seg fast helt inni hjerterota mi - at jeg ikke trenger å bære skylda og skammen mer.

Tøffe Matilde

I går skrev jeg om sinne mitt i fra 2016. Det var på tide at jeg ble sint. Men jeg er ikke en person som er langsint, så det gikk fort over. Det ble viktig for meg at ikke sinne mitt skulle gå over i bitterhet. Jobbet bevisst for at det ikke skulle skje.

I løpet av ukene på Modum - fikk jeg kontakt med mange ulike følelser. Følelseskrana mi har vært avskrudd i mange år. Det er viktige å få kontakt med de ulike følelsene for å være et helt menneske. Viktig å ta seg selv på alvor i alle livets situasjoner.

Jeg tenker tilbake med vemmelse og hat på Egon. Stakkars lille Matilde. Kunne ønske jeg kunne bruke all den kjærligheten jeg er fylt med til å holde rundt henne, trøste henne - selv om hun var utrøstelig, øst ut med gode ord og gitt et stort løfte om å hjelpe henne ut av det helvete som hun levde under. Lovt henne å få tatt knekken på Egon, sånn at han kunne fått den straffen som han fortjente.
Noe sånt hadde jeg fortjent som barn!!!!

Jeg følte meg så skitten. Kunne ikke få dusjet meg rein nok. Trodde jeg kunne vaske meg ren, men det gikk ikke an, samme hvor hardt jeg skrubbet. Det var skummelt, så redselsfullt, så trist, så ensomt, så skitten. De rundt meg må ha brukt ørepropper og skylapper!! Egon var ikke akkurat stille. Det var derimot jeg... Husker følelsen av tomhet.

Nå i 2016 virker det grotesk å gjøre sånn mot et lite barn. Får vondt, strammer meg alle veier.
Jeg ser tilbake på Matilde som prøvde hele tiden å være snill, gjøre bare gode ting. Ikke drakk hun, ikke røyka hun, ikke gikk hun i tvilsomme miljøer, hun kom hjem på tida, var høflig og gjorde som hun ble fortalt. Men ingen folk rundt henne var synske og så hva som skjedde.

Det er vondt å tenke på den enorme redselen, den enorme skuffelsen jeg kjente inni meg.Jeg følte meg verdiløs.

Tilbake til mitt tilbakeblikk på Matilde.
Det er beundringsverdig at du står oppreist, tross alt. Nå er det på tide å ta livet tilbake. Leve livet sammen med den herlige familien din som du har vært med å skape. Tenk at du har klart å føde tre herlige unger. Du står støtt selv om livet rystes rundt deg. Jeg er stolt av hva du får til. Jeg vet at du klarer å bli hel!!! Jeg vet at du var sterk nok til å verne om ditt aller innerste, selv om kroppen ble brukt, misbrukt på det groveste. Du tok vare på hjertet ditt. Du overlevde. Du har klart deg ganske bra gjennom livet.

I barneårene og tenårene hadde du veldig mye hodeverk.En plass måtte det få utløp, en ufarlig plass som ble tatt på alvor av foreldrene dine. Du ble grundig sjekket, men hodet ditt var helt OK, sikkert barnemigrene, ble det sagt. Det var nok riktig, men det var en grunn til at du fikk det..

Jeg syns på mange måter at Matilde har fått nok av vonde ting nå.

November 2019
Alle opplevelsene har satt uslettelige spor i meg. Men jeg trenger ikke medlidenhet. Jeg har klart meg bra. Jeg syns det er kjempeviktig å beholde humøret. Det er kjempeviktig å prøve å se positivt på livet tross alt. Det er viktig å fokusere på de gode tingene. Godt å rette meg opp litt i ryggen og stå oppreist inni meg.

Sinne og tro 1. Desember 2016

1.desember
Nå er jeg tilbake på Modum etter et hjemmeopphold på seks måneder. Har vært her i ei uke nå. Tida har gått fort, men det føles som om jeg har vært her kjempelenge. Godt å være tilbake, godt å treffe terapeutene mine igjen, fint å lage litt ekstra dill til jul, mange koselige ting ...

Samtidig er det litt vanskelig å forholde meg til de andre. Noen har tatt musesteg i løpet av de seks månedene vi har vært hjemme, mens andre har kommet kjempelangt. Jeg er i den siste kategorien og syns at det er vanskelig. Vanskelig å fortelle de andre om alt som har blitt bedre. Vanskelig å si alt jeg har utfordra meg til å gjøre. Det blir på en rar måte litt selvskryt. Men jeg valgt å si noe om dette i gruppa i dag. Sa noe om hvor flott noen ting i livet har blitt etter at jeg utfordra meg til å gjøre mange ulike ting. Jeg fant ut at jeg har like stor rett som de andre til å fortelle åssen livet er. Alt er ikke rosenrødt hos meg heller, men det er bra å fokusere på det som er positivt. Det blir mye lettere å ta tak i de negative tingene da. Ser at det nytter å gjøre noe - selv om det er vanskelig og utfordrende. Tror det er bra for de andre også - å høre at det nytter.


Det neste jeg tenker på i dag er en helt annen ting. Har nevnt før at jeg sliter med troa mi.
Dette blir rart, men jeg prøver;

GUD!!!
Jeg er så sint på deg, Gud, fordi DU ikke var der da jeg trengte deg som mest. Hvorfor kunne ikke DU stoppe Egon når han gjorde alt det han gjorde mot meg? Hvorfor måtte jeg gå igjennom det gang på gang på gang på gang... uten at noen grep inn? Jeg er oppriktig sint på deg, Gud, når DU på en måte godkjente at min kropp måtte oppleve grove seksuelle overgrep over sååååå mange år - uten at DU satte en stopper for det! Jeg vet inni meg at DU ikke godkjente det, men det føles på en måte sånn...
Sånn - nå fikk jeg sagt det til deg. Jeg er sint på deg, Gud! Tror du tåler å høre det!

Jeg kan bare snakke for meg selv, men det er ufattelig mange mennesker som har opplevd det samme som meg, og som sikkert har samme tankegang som meg. Jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste som er sint på deg, Gud. Men jeg må fokusere på meg og mine problem.


Jeg har alltid sagt at jeg ikke blir sint, men det blir jeg.. Jeg innser det nå. Mandag var jeg på forelesning som handla om hvor det blir av sinne?
Alle er sint - men det er forskjellig grad av det. Og det er forskjellige måter å uttrykke det på. Min måte er kanskje staheten min og min irritasjon. Har aldri tenkt over før at disse to tingene har med sinne å gjøre.
Sta? Jo, jeg er kjempesta. Har alltid hørt at det er bra at jeg er sta hvis jeg bruker staheten til noe bra. Jeg har brukt den til å overleve alle de vanskelige situasjonene. Det er bra. Men det neste steget blir å bruke staheten til å komme meg fremover, videre i livet.

Jeg klarer å skrive at jeg er sint, men sliter med å si det høyt til noen. Det ble en stor overgang å si det direkte til Gud!!!.

Men tilbake til Gud. Jeg valgte å ha en samtale med presten i dag. Hun mente at kanskje veien å gå frem mot en sterkere tro, er å få kontakt med sinne mitt som er rettet mot Gud på en eller annen måte... Hun har kanskje rett i det. Og det er da staheten min kommer inn i bildet. Staheten min har nok verna om meg hele livet, verna meg på en sånn måte at det har overskygget det meste. Alle de grusomme, ekle handlingene som Egon gjorde mot meg uten å bli stoppa, setter igang tankene om HVOR vår allmektige Far var. Hvorfor? Hvor allmektig er han når han ikke kunne sette en stopper. Jeg var bare en liten unge som etterhvert ble ganske voksen......

På samme måte som jeg er sint på Gud i forhold til overgrepene, må jeg tilstå at jeg er sint på Gud i forhold til ulykka. To år og tre måneder etter at jeg får stoppa Egon i overgrepene, skjedde det umulige igjen. Bilulykke, dødsulykke. Først var jeg sint for at jeg ikke var død, var så sint for at jeg overlevde. Var sint da noen fortalt at det var en mening med at jeg overlevde. Det er noe stort tull. Hvorfor kunne ikke Gud bare holdt foten sin på bremsa? Hvorfor kunne vi ikke overleve - alle fire istedenfor to? Jeg var sint på at utdannelsen min gikk skeis, at alle planene mine ble snudd på hodet. Jeg var sint på at jeg ble syk og ufør. Jeg har mange frustrasjoner. Ser at de har vært mitt uttrykk for sinne. Når jeg skriver at jeg var sint - føles det helt rett. Jeg var virkelig sint.

Livet er ikke enkelt, men jeg har mitt liv.
Hvorfor hendte alt dette meg?
Eller hvorfor skulle det IKKE hende meg...?

Dagbok 26.mai på Modum

24.mai 2016
Etter seks uker her på Modum - åpnet "krana" seg for alvor!! Snørr og tårer etterfulgt av noen høye hulk og høylytte gisp etter luft. Dette skjedde mens jeg var i en samtale med den ene terapeuten min. Puh!! Det var tøft. Liker ikke å vise andre at jeg griner. Liker ikke å lage så høye og ukontrollerte lyder. Men det var en nødvendighet.

Jeg kjenner på så mye som det er vanskelig å sette ord på.
En ordløs sorg
En bunnløs sorg
En uforklarlig sorg
En absurd sorg

Det er så vondt.
Vondt å sørge på så mange forskjellige måter.
Vondt å miste kontrollen.
Vondt å kjenne at jeg ikke syns det er helt greit.

Men hun, terapeuten, syns det var bra at jeg endelig klarte å gi slipp, at jeg klarte å grine og at jeg klarte å miste litt av stålkontrollen min.
Etter en time fulgte hun meg til rommet, pakka teppet godt rundt meg og ba meg grine videre hvis jeg klarte det og hvis jeg hadde behov for det. Hun ba meg om å få det ut, gi slipp... Hun skulle komme inn igjen etter en time.

En time senere kom hun inn på rommet mitt og vekket meg. Jeg lå sammenkrøllet i fosterstilling under teppet. Der holdt jeg godt rundt bamsen til dattera mi. Jeg sov dypt - helt utmattet..

Det var vondt men samtidig - ufattelig godt. Har ikke følt meg fullt så trist etterpå. Kjenner følelsene begynner å piple ut fra gjemmestedet sitt. De er bare litt vanskelige å håndtere. Vanskelig fordi jeg må gi slipp på kontrollen, litt etter litt.

Et sted på Modum som jeg har blitt veldig glad i er Olavskirken. Jeg gikk en tur dit etter at alt dette nye, rare, tårevåte, utmattende øyeblikket var over. Var helt alene. Satte meg med flygelet. Måtte prøve meg litt frem. Jeg spilte en sang som betyr mye for meg. Jeg turte til og med å synge - uten å binde meg. Brydde meg ikke om at noen kom inn.

Sangen heter "Allting i min hand".

Jag ær hos dig
nær problemen tar all din tid
nær ditt liv verkar meningsløst
då ær jag dær
Jag er hos dig
fast du inte kan tro det nu
fast du inte har mærkt mig æn
så finns jag dær

Och jag har allting i min hand
din framtid har jag stakat ut
Jag vet ju allt vad du behøver
dag før dag.
Var inte redd, jag ælskar deg!
Du kan lita på mitt ord
och du ska se att jag ska leda
steg før steg.

Var inte redd
nær du inte kan somna om
nær du tenker på næsta dag,
du har jo mig
Var inte redd
fast æn andra kan glømma dig
fast du kænner dig værdeløs,
jag tror på dig

Och jag har allting i min hand
din framtid har jag stakat ut
Jag vet ju allt vad du behøver
dag før dag.
Var inte redd, jag ælskar deg!
Du kan lita på mitt ord
och du ska se att jag ska leda
steg før steg.

Tænk vilken dag
nær vi møts efter færdens slut
och du ser att den væg du gått,
var din væg till mig
Då ska du se att i din væv
går en tråd genom allt
och førstå att jag har allting
i min hand

Och jag har allting i min hand
din framtid har jag stakat ut
Jag vet ju allt vad du behøver
dag før dag.
Var inte redd, jag ælskar deg!
Du kan lita på mitt ord
och du ska se att jag ska leda
steg før steg.

Tenk om...

Lurer på om JEG klarer å se andre, virkelig SE. Vet jeg har en god magefølelse på mange ting. Klarer å sense ting, men klarer jeg å SE andre som har lignende opplevelser?

Vi er utrolig ulike som mennesker. Har ulike måter å reagere på. Ulike måter å verne oss på. Siden vi er så veldig forskjellig, blir det utrolig vanskelig å se barn og ungdommer som har brukt mye tid på å skjule hva som skjer. Vet av egen erfaring at det blir veldig viktig å skjule det...
Det brukes så mye masker, bygges så mange murer for å verne om seg og sine. Selv om jeg har opplevd det jeg har - er sannheten at det er enormt vanskelig å gjennomskue hva som skjer. Jeg håper at hvis vi prøver å ha åpne øyer og åpent sinn om at overgrep skjer, kan vi forhåpentligvis se og oppdage ett barn, en ungdom eller en voksen som trenger å bli sett.

Jeg klandrer ikke foreldrene mine, men det er utrolig rart å vite at de ikke hadde peiling på hva som foregikk.

Mitt lydighetsbilde fra barndommen er ekstremt. Skjønner egentlig ikke hvorfor det ble sånn. Jeg godtok liksom alt som ble fortalt meg.

Høre på de voksne
De voksne har alltid rett
Gjøre det du får beskjed om
Være snill
Være lydig

Gode ting egentlig. Men ikke den om at de voksne alltid har rett, og at du må gjøre det du får beskjed om. Det ble skjebnesvangert for meg!!

Tror også at jeg var ganske liten da jeg skjønte at det var viktig å holde fasaden utad. Jeg oppførte meg eksemplarisk i håp om å bli sett. Jeg ble virkelig sett hjemme, men den mørke hemmeligheten ble gjemt i musikken og bøkene. Jeg spilte tverrfløyte og øvde mange timer hver dag. Deilig å flyte av sted på tonene. Sveve inn i musikkens verden. Ble etterhvert ganske flink. Var kjempestolt da jeg som 10-åring fikk være eksamenseleven til læreren min på musikkonservatoriet. Jeg var en enkel elev, gjorde akkurat som jeg ble fortalt. Eksamenen ble veldig bra. Nok om det.

Har mange ganger lurt på hvordan overgrep kan skje så ubemerket. Jeg har kommet frem til at det er skammen og følelsen av skyld som er grunnen. Et barn føler fort at det er barnets egen skyld. De er liksom med på det som skjer. Da blir det en umulighet å fortelle.

Tenk om noen hadde klart å snakke høyt om dette uhørte tabubelagte temaet til barn og unge.
Tenk om det kunne vært et fokus på skam og skyld.
Tenk om det kunne vært et høylytt fokus på at det ALDRI er barnets skyld.
Tenk om det kunne vært et høylytt fokus på at det ALDRI er barnets skam selv om de føler at de er med på det.
Tenk om det var ditt barn som opplevde dette fæle. En umulig tanke, men likevel - tenk om.

Frustrerte tanker om tanter

I et av de tidligere innleggene fortalte jeg hvor vanskelig det var for meg å ringe til enka til Egon. Det var vanskelig, men utrolig viktig. Magefølelsen min har hele tiden drevet meg fremover. Den har vært med å pushe meg til å gjøre stadig nye ting. Ting som kanskje virker små sett utenfra, men som har vært viktig for meg i min prosess.

Men tilbake til tanta mi som er enka etter Egon.

Dagbok 7.okt 2016
Jeg fortalte foreldrene mine at jeg hadde ringt til tante. Mamma likte ikke at jeg hadde gjort det. Hun syns jeg burde ha spart henne - spart tanta mi for å få vite om denne fæle hemmeligheten - spart henne for å få vite hva mannen hennes har gjort mot meg. . .

Så kommer det vanskelige. I går ringte mamma til tante. Tante var helt knust og skjønner ingenting. Hun skjønner ikke åssen det kunne være mulig for Egon å begå overgrep - siden vi alltid var sammen som familie. Liksom!! Men alle vet vel at det ikke skal så mange minutter til for å...  Ja,  du vet.
Jeg måtte jo være en annen plass å leke. Han måtte plutselig på do eller noe annet, dilta etter meg, klassa, sugla etter meg, dro meg med inn i rommet, eller i ganga bak garasjen i palasset... Det var ikke vanskelig for han å gjøre det han ville med meg. Ikke vanskelig å finne tidspunkter til dette.
Jeg tror ikke at tante VIL skjønne. Jeg VET at hun innerst inne VET at noe skjedde, men det er ikke sikkert at hun VET omfanget av det. Jeg vet også at det er fullt mulig for konene til overgripere å fortrenge ting som har skjedd - for å verne seg selv.
Kjenner at jeg blir frustrert over at tanta mi skal spares. Frustrert er et forsiktig ord! Hva skal HUN spares for? Hvorfor skal HUN spares? Hun er voksen. Hun vet. Hvorfor skal dette dysses å ikke snakkes om?

En annen ting som kom frem var at mamma hadde snakka med ei av de andre søstrene sine. Den tanta hadde sagt en gang i sommer at hun lurte på hva som var min hensikt med å dra frem alt dette nå, så mange år etterpå..
HUN TRODDE AT JEG VAR UTE ETTER PENGER!!!
Snakk om dårlig tante. Det har ikke vært i min tanke. For der første er Egon død, for det andre har jeg ingen bevis annet enn det jeg sier, skriver, følelsene mine, kroppen min... Det er jo umulig å få  penger ut av dette. For det tredje er saken forelda. Jeg er ikke ute etter penger i det hele tatt. Hvordan kan noen få seg til å si noe sånt? Det er utrolig sårende. Jeg ser at jeg er ekstra sårbar akkurat nå, men likevel..?

Min hensikt er å komme gjennom dette og bli hel og få fortida mi på avstand så den ikke skal påvirke meg i fremtiden. Jeg skjønner at dette er noe som ikke kan glemmes av meg. Det er for voldsomt. Det er en del av min bagasje, men den skal bli litt lettere å bære... Det vet jeg at jeg skal klare.

Kjenner meg utrolig sliten og urolig i dag. Føler meg elendig som menneske. Er med mannen min på shopping. Skal prøve å få tankene over på noe annet, men jeg måtte bare skrive litt nå mens han tømmer tilhengeren for søppel. Skal prøve å være tilstede sammen med han etterpå.

Er bare såååå lei meg for at mamma sår tvil om mine hensikter. Hun er min mor - det er vel derfor det vondt å høre på henne. Tirsdag kveld kjente jeg på en lettelse over å ha snakka med tante. Kjente at jeg var modig. Kjente meg stolt over at jeg klarte det. Nå, fredag, tre dager etter - kjenner jeg på en sorg over at jeg ødelegger for tante, mamma, pappa, storfamilien min... Føler meg mislykka. Er jeg så forferdelig? Mannen min prøver å få meg til å tenke på hva som kjennes best ut for meg her og nå. Men jeg føler meg egoistisk for at jeg ikke tenker på følgene det får for andre.. Har egentlig lyst til å fortelle hele verden hva den tosken har gjort mot meg, og sannsynligvis mot andre... Men sånn gjør ikke snille jenter.
Jeg føler at jeg setter mamma i et dårlig lys. Det er ikke meningen. Hun har omsorg for søstrene sine. Jeg skjønner det. Men hva med meg?

Nei - Matilde - rett opp hodet litt, frem med brystet, kjenn at du er god nok som du er, vær stolt av hva du klarer, kjenn på de gode følelsene som kom etter at du fortalte .... 👍.

Hvordan det føltes å lese dagbøkene mine i 2016

I dag vil dele litt av kampen det var for meg å lese og forholde meg til det jeg selv hadde skrevet i dagbøkene mine fra 2013...

1.juli 2016
Jeg har lest litt i dagbøkene mine fra 2013/14. Det var en utrolig sterk opplevelse. Mannen min skjønner ikke hvorfor det blir så uvirkelig for meg. Det er jo jeg som har skrevet med mine egne ord. Jeg prøvde å forklare han at det blir så sterkt å se alt svart på hvitt - og vite at det er mitt liv det dreier seg om.
Det var MEG som var den lille jenta som jeg selv har skrevet om.
Det var MEG som ble klådd på både her og der.
Det var MEG som ble utsatt for ubeskrivelig, seksuell krenkelse på det groveste - og det værste av alt - det var MEG som var et lite uskyldig barn...
Det hadde selvfølgelig vært vondt å lese om det samme hadde skjedd med en voksen, men det at jeg var LITEN, gjør det hele veldig mye verre...

Det som er bra med det jeg har lest - er at jeg virker veldig oppegående i tankegangen om hva som er rett å gjøre. Jeg nevner "være tilstede her og nå" flere ganger. DET var jo mye av fokuset på Modum, men jeg var klar over at det var viktig FØR jeg kom til Modum.

Merker at jeg har skrevet både i fortid og i nåtid på en gang. Og jeg skifter mellom og skrive jeg og skrive Matilde. Tror at jeg ubevisst har gjort disse tingene for å distansere meg fra de værste grufulle hendelsene.

Syns jeg er veldig modig som har lest alt i dag. ALT er det jeg har skrevet i bøkene. Hadde ikke trodd jeg hadde klart det, men det gjorde jeg. Ble nok litt skumlesing, for det er sååå vanskelig, men som sagt - jeg klarte det. Litt dumt å kjenne seg så kvalm som jeg gjør nå. Men sånn er det. Tårene slippes ikke ut, så da setter det seg vel i magen på et vis. Skal lese det en gang til. Kanskje jeg skal lese det høyt.. Da går det kanskje mer opp for meg at det er MEG SELV det gjelder... Jeg kjenner at det er riktig for meg å lese hva jeg faktisk har skrevet.

2.aug 2016
I dag er det tirsdag. Været er omtrent sånn som det har vært i hele sommer. Sol, regn, vind og atter vind. Putene blir tatt ut i møblene. Sitter litt ute. Deretter er det bare å kaste inn alle putene. Fryser litt i vinden. Nå gav jeg opp. Ligger inne i skibbua med dyna godt over meg. Får frost i meg av å sitte ute i vinden - selv om sola er til stede akkurat nå. Senga her er ikke særlig god, men det er så herlig å være ved sjøen. Jeg nyyyyter følelsen av å sitte på brygga med kaffekoppen i hånden og vente på krabbefiskerne mine. DET er livet.

I går var jeg på ABUP...  Behandleren min der skjønner at jeg har veldig behov for å lese det jeg har skrevet. Jeg klarer det ikke helt, men jeg føler at det er noe jeg MÅ - for min del. Prøvde å skumme igjennom det for en måned siden. Men det nådde ikke helt inn... Tror jeg vil brenne alle bøkene etterpå. Men er litt usikker på akkurat det. Hun på ABUP foreslo at vi kunne lese noe av det HØYT SAMMEN neste gang...
Skummelt.
Skummelt fordi jeg kjenner på kvalme og avmakt av å lese. Har nemlig prøvd. Skal prøve igjen. Skummelt fordi de fæle tingene blir sagt høyt i et rom sammen med andre...
Jeg SKAL gjennomføre det og jeg skal skrive ned hva jeg føler og hvor/hvordan jeg føler det på kroppen min.

Jeg er så sliten, sliten både i hodet og kroppen. I helga hadde vi besøk av noen som har ei datter på fire og et halvt år. Det vekka masse minner i meg. Hun var så tillitsfull og sprudlende.
Kjenner på kvalme i forhold til hvor lett bytte barn er. Hvordan kan voksne menn få seg til å utnytte den barnlige tilliten på den måten. Kjente i helga at det var vanskelig å forholde meg til denne jenta. Jeg vandret nok tilbake i tid og kjente igjen den lille jenta som JEG var - som ble utnytta av en tosk. En ekkel mann som trodde han kunne gjøre som han ville. Kjente igjen følelsen av å bli fanget. Fanget i et nett. Ingen mulighet for å slippe unna...
Mens jeg skriver nå kjenner jeg at kvalmen står helt opp i halsen. Knytter seg liksom i brystet og i halsen...
Ser rundt i rommet.
Vet at det ikke er nå det skjer.
Vet at han er død og begravet.
Vet at alt er trygt nå.
Vet at jeg er fri...

Utdrag fra dagboka et par dager i mai 2016

Vi har hatt undervisning om følelser... Det finnes mange ulike spektere av følelser. En følelse jeg husker masse av fra jeg var liten, er redsel. Jeg mener selv at jeg ikke er redd for så veldig mye, men jeg "møter meg selv i døra" både tidt og ofte. Det viser hvor avstengt jeg har vært for å få kontakt med følelsene. Men tilbake til redsel.

Jeg kjenner på redsel over:
Hva andre tenker om meg
Hva andre tenker når jeg går med krykker, sitter i rullestol...
Hva andre tenker om ting jeg sier
Ikke strekke til
Ikke være god nok
Ikke være fin nok
Ikke være tynn nok
Ikke være frisk nok
Ikke synge fint nok
Ikke være usynlig nok

Dette er jo bare tull egentlig. Ingen andre har noe med hvorfor jeg er som jeg er. Jeg ER GOD NOK som jeg er. Jeg bør nok begynne å høre på hva mannen min sier om meg. Jeg bør begynne å ta til meg fine ting som blir sagt om meg til meg... Jeg ser at jeg er med på å trykke meg selv ned. Jeg ser tydeligere og tydeligere at jeg er den største kritikeren min!

Utmattelse er vel også en følelse. Ble helt utslått etter timen med behandleren min. Syns det er så vanskelig å sette ord på hva jeg føler. Vil så gjerne, men min utilstrekkelighet slo inn over meg. Klarte ikke å prestere. Tror det går litt bedre nå når jeg har fått timen litt på avstand. Syns at behandleren min er god til å trykke på de rette knappene. Syns han er god til å sette igang tankevirksomheten min. Håper at jeg får noen utfordringer som jeg kan jobbe med de månedene som jeg skal være hjemme før neste opphold.

Det er ganske spennende det som skjer med kroppen min. For noe skjer. Det er jeg helt overbevist om. Jeg jobber veldig med er å ta imot gode ord. En annen ting er å bli litt mer synlig. En tredje ting er å slippe folk innpå meg. En fjerde ting er å ta imot hjelp fra andre. Det innebærer også å spørre om hjelp. Det er vanskelig, men jeg øver.

Jeg skal fortsette å jobbe for livet. Jeg skal gå fra å være en overlever til å leve. Jeg skal elske min neste SOM MEG SELV. Det betyr at jeg først må elske meg selv. Akkurat som oksygenmasken på flyene. Hvis noe skjer og man får bruk for oksygen i fly, MÅ man først sette maska på seg selv FØR man hjelper andre.

Har nettopp vært på gudstjeneste i Olavskirken på Modum. Det er ei helt spesiell kirke. Den er sekskanta og alt er trehvitt. Fremme i kika er det et stort vindu fra gulv til tak. Der ser man rett ut i naturen. Det er et sånt bygg som føles fredfullt ut når man går inn der.

Det var en helt spesiell kveld. Messe for verdighet og håp - to viktige ord/begreper. Det var en fantastisk og fredfull opplevelse. Jeg syns det er godt for min egen del og bli minna om at jeg er verdig, født verdig, har ikke mista min verdighet - selv om jeg har mista mye gjennom mange år med overgrep. Det igjen blir på en måte en påminnelse om at jeg er meg selv en eller annen plass inni meg. Kanskje det ikke er så vanskelig like vel å finne ut hvem jeg egentlig er? Jeg har troa mi selv om den har fått en knekk. Jeg tror at jeg har med en Gud å gjøre som vil meg vel. Det overskygges bare av mange - hvor var han? og hvorfor passa han ikke på meg? Men jeg vet at han er der og at han er nærmere enn jeg tror akkurat nå.
Mot slutten av gudstjenesten i kveld fikk vi ta hver vår perle. Et symbol på at vi er verdige, ønsket, han bryr seg om oss hver enkelt... En flott verdig opplevelse med masse håp...
Vet det finnes sånn messe hjemme i domkirka. Tror det er en plass for meg der.
Det er håp for meg!

Byggmester

Hvordan bygge murer? Hvorfor bygge murer? Hva var poenget med det?

Det er vanskelig å forklare hvordan et barn klarer å bygge murer. Vanskelig å forklare hvordan voksne klarer det samme. Men i min situasjonen var alt helt fastlåst. Jeg følte at ingen KUNNE forstå eller VILLE  forstå hva jeg gikk igjennom. Redselen min overgikk alt. Den gjorde at jeg trakk meg mer og mer inn i meg selv. De usynlige murerne jeg bygget, ble tykkere for hver ekkel opplevelse jeg hadde.

Det var murer som gjorde meg sterkere - samtidig som de gjorde meg svakere.
Sterkere - på en sånn måte at jeg klarte å gjennomføre de tingene han ba meg om - uten å lage lyd og uten å felle ei tåre.
Svakere- på en sånn måte at jeg ble revet ned innvendig. Jeg ble tråkka på uten at jeg visste hvorfor, uten at jeg skjønte hvorfor.
Derfor bygget jeg murer for å beskytte meg på en sånn måte at jeg følte jeg kunne fungere. Det førte i mitt tilfelle til at likegyldigheten min vokste frem. Kanskje den også var med på å beskytte meg?

Når man bygger usynlige murer er det ikke bare i høyden man bygger. Jeg ser for meg at jeg bygget muren min tykkere og tykkere, nesten som en borg som tilslutt ble ugjennomtrengelig. Siden jeg var en god byggmester klarte jeg å fortrenge mange ting når alt var over.
Og siden jeg klarte å fortrenge - har jeg klart å leve et ganske normalt og godt liv etterpå. Jeg har i ettertid fått høre at smilet mitt ikke nådde øynene. Har hatt et godt liv men ser at jeg har brukt mange forskjellige masker i ulike settinger....

I 2013 da trykkokeren eksploderte ble det et hull i muren min. Et hull der alt gørr fra barne og ungdomsårene rant ut i ei smørje av grufulle opplevelser. Det hullet var det umulig å tette.

Jobben jeg har gjort etterpå - er å sortere alt som rant ut. Samtidig som jeg sorterte, måtte jeg plukke fra hverandre muren stein for stein, lag for lag. En kjempestor jobb.
Jeg stod nesten naken tilbake. Føltes i alle fall sånn. Alt det vonde ble plutselig synlig. Kunne ikke gjemme det bort lengre. All skammen og skylden var overveldende.

Jeg er veldig takknemlig for all hjelpen jeg har fått på veien til frihet.
Det var en kjempeviktig jobb.

Det ble et kort innlegg i dag med mye bildebruk. Bildebruken er kun for å prøve å forklare hvordan det føles å ha sånn stor hemmelighet som måtte skjules for alle, og hvordan det føles å slippe alt fri, for å BLI fri selv.

Skjønner?

Vis at du bryr deg

I dag skal jeg ikke skrive så mye. Vet at det er mye å fordøye for deg som leser bloggen min. Det er sterke inntrykk. Vil bare gjenta som jeg har skrevet før at jeg føler meg gjennomarbeidet. Det koster likevel å dele. Jeg får tilbakemeldinger fra fjern og nær om at det er godt jeg setter ord på disse vanskelige tingene.

Det er nettopp det som er målet mitt -
at mine ord kanskje kan være med på å frigjøre andre fra skyldfølelse og skam,
at mine ord kan hjelpe noen til å se nødvendigheten av å gå igjennom bearbeidingsprosessen,
at mine ord kan vise at det går an å ha et bra liv tross alt,
at mine ord kan bryte ned litt av murene rundt et stort tabu,
at mine ord kan hjelpe noen til å få øynene opp å SE at det skjer i dag og,
at mine ord kan føre til at et barn blir reddet.

Ingen snakker om seksuelle overgrep. Det blir liksom for voldsomt. Stol på magefølelsen.
Vis at du bryr deg, at du virkelig bryr deg. Åpenhet rundt dette temaet er viktig!

Ønsker deg en god søndag.

Brev til Egon 1. Oktober 2016

Oktober 2016 skrev jeg brev til min døde onkel. Dette er også noe jeg gjorde som en del av veien min mot å heles som menneske. Gjengir deler av brevet her. Måtte utelate noe for alt egner seg ikke på trykk...

Brev til Egon....
Åssen begynner man egentlig på et brev til en person som har ødelagt så mye?
Jeg kan ikke skrive: Kjære onkel Egon. Du var ingen kjær onkel. Vil ikke kalle deg onkel engang. Derfor blir det bare - brev til Egon.

Det har nettopp blitt 1. Oktober. Høsten er igang. Jeg kjenner at det er vanskelig å gå rett på sak, rett på hva som er poenget med å skrive brev til deg. Men jeg skal prøve - selv om det er rart å skrive til deg nå - fem år etter at du døde.

Visste du hva du gjorde?
Visste du at det du gjorde har ødelagt så utrolig mye for meg?
Ødelagt mye av barne og ungdomsårene mine.
Ødelagt for mannen min og meg i ekteskapet.
Ødelagt for mamma og pappa - to som egentlig satte deg høyt.

Hvis du ikke "husker" eller skjønner hva jeg mener - kan jeg like godt fortelle deg det. Det første ekle minnet mitt om det som skjedde, har jeg fra palasset ditt ved bassengkanten. Jeg var ca fem år, og jeg gikk i en kort gul kjole med oransje striper rundt den nederste kanten.
Ei tillitsfull lita jente. En utspekulert gammel mann.
DU var den gamle mannen. JEG var den lille jenta.
Visste du allerede da at jeg var ei jente som du kunne bruke akkurat som du ville?
Visste du at jeg ikke kom til å fortelle?
Visste du at du hadde meg på kroken?
Var det planlagt?
Tenkte du noen gang over hva det gjorde med meg?
Visste du hvor ødeleggende dette var?
Visste du at du ødela noe i meg - noe døde i meg - litt mer for hver gang det skjedde?

Når jeg nå ligger å skriver, kjenner jeg kvalmen slå inn over meg, brekker meg, men tror jeg skal unngå å spy. Har ikke lyst til å gi deg min oppmerksomhet nå. Du er jo død og begravd for lenge siden. Men jeg kjenner jeg må gjøre dette for MIN skyld.

Tilbake til fortida.
Husker du at jeg fortsatt var et barn første gang du voldtok meg?
Husker du at jeg fortsatt var et barn alle de andre gangene du fortsatte å voldta meg?
Jeg var et barn hele tiden mens du holdt på. Et barn! Jeg tror ikke du tenkte i det hele tatt. Tror du bare hadde en tanke i hodet ditt - din egen tilfredsstillelse.
Du kan umulig ha tenkt på meg.
Du kan umulig ha tenkt på konsekvensene det ville få for meg. Det er direkte uhyggelig å tenke på hvor redd du klarte å få meg til å bli. En ting var redselen for deg, men vissheten om at jeg ikke kunne slippe unna - var nesten enda verre. Jeg var redd for at noen skulle skjønne hva vi to holdt på med - samtidig som jeg ønsket at noen skulle skjønne. Jeg skjønte at det var galt - selv om jeg ikke visste hva det var vi gjorde. Jeg var redd for å ikke bli trodd hvis jeg skulle prøvde å si noe. Hva hadde jeg å komme med - mot deg som var så stor - og som alle så opp til.
Har skjønt i ettertid at det siste der ikke stemmer.

Kjenner på en ny kvalmebølge. Er litt usikker på om det er lurt å skrive til deg.
Tror ikke at du noengang skjønte alvoret.
Tror ikke at du noen gang skjønte at det du gjorde mot meg var ulovlig.
Tror ikke at du noen gang skjønte at du heller skulle ha sittet i fengsel enn å vært dø.
Hvordan kan jeg si det?
Hvis du hadde levd og hvis du hadde sittet i fengsel - hadde det vært en mulighet for deg til å tenke over alt du gjorde. Men det er vel like greit at du er død - så slipper jeg å høre at du ikke skjønner hva jeg prater om. Jeg slipper å forsvare meg. Slipper å se deg.

Du var SYK Egon. Ingen normale oppegående menn driver med alvorlige seksuelle overgrep mot ei lita jente i såååå lang tid. Eller rettere sagt. De gjør ikke sånn i det hele tatt. Fra 5 til 16 år. Elleve lange år. Fra barn, gjennom puberteten, til ei hengslete og lang jente på 16 år.

Nå er det litt mindre enn to måneder til minstejenta mi er like gammel som jeg var da det ble slutt på alle sexlekene dine med meg. Vanskelig å tenke på. Mitt største ønske som mor er at jeg skal beskytte henne og de andre to ungene mine mot sånne som deg..

Visste du at det ikke var bare meg du utnytta?
Visste du at du utnytta pappas arbeidskraft? Du hadde ti tommeltotter og kontorfingre. Pappa hadde arbeidsnever og fiksa det meste for de som trenge hjelp.
Du benytta deg av snillheten hans.
Du benytta deg av arbeidskraften hans.
Du trengte hjelp til alt mulig.
Det var billig for deg å få gratis hjelp av pappa..
Du visste at hvis han skulle hjelpe deg med noe - kom hele familien vår. Mamma ville treffe søstera si. Broren min ville treffe guttene dine. Siden du gav pappa ulike prosjekter han kunne gjøre for deg - hadde du meg helt for deg selv.
Visste du at jeg er veldig glad for at pappa takka nei til å få fast jobb hos deg?
Visste du at jeg er så takknemlig for at pappa takka nei til å flytte med oss til der du bodde - da du ville gi han nytt hus og hjem.

Du fikk meg til å gjøre mange ekle ting. Orker ikke å beskrive det, for jeg blir så kvalm.
Visste du konsekvensene av hva du gjorde?

Kjenner på ei ny kvalmebølge. Vil ikke spy. Orker det ikke. Kjenner også på et intenst hat. Du er den personen jeg misliker sterkest av alle.

Vet du at jeg - 32 år etter at det var over - må gå i behandling - for å komme meg videre i livet?
Vet du at du IKKE klarte å knekke meg?
Vet du at jeg er veldig sta - noe som gjør at jeg SKAL klare å glemme DEG!!
Det du gjorde mot meg - kommer alltid til å være med meg,
men det ekle fliret ditt vil jeg glemme,
fingrene dine vil forsvinne,
den ekle latteren din vil viskes ut - etterhvert...
Du er ikke verd å huskes.
Tror nok at jeg aldri kommer til å tilgi deg for det du gjorde.
Det er rett og slett utilgivelig!!!

Nå orker jeg ikke skrive mer til deg. Jeg klarte å stille deg mange spørsmål. Spørsmål som jeg aldri kommer til å få svar på. Men jeg klarte å skrive. Det blir ingen kjærlig hilsen på slutten av dette brevet. Blir heller et lettelsens sukk, for at jeg klarte å få ut litt frustrasjon.

Ferdig.

Dagbok 11. Mai 2016 del 2 Modum

Fortsetter med dagboka fra 11.mai 2016 på Modum. Deler dette med dere for å vise hvor mange forskjellige kamper jeg måtte igjennom for å komme dit jeg er nå i 2019. Vet det er gjenkjennbart for andre. Derfor føler jeg det er viktig å skrive om det.

Mai 2016
Det er målsettingsøkt. Klarer ikke å lande på hva jeg skal jobbe konkret med denne uka. Har flere ting jeg tenker på.
Jeg MÅ øve på å bli mer synlig. Må på en måte ta mer plass og ikke bare ta hensyn til alle rundt meg. Høres litt rart ut, men JEG har også en plass jeg må fylle. En plass som er bare min - ingen andre kan ta den.
En annen ting jeg må øve på er å ta imot hjelp. Akkurat det er ganske vanskelig. Jeg vil liksom ikke være til bry for andre. Rullestolen blir en veldig konkret ting. Har med meg rullestolen uten motor. Det betyr at jeg MÅ ha hjelp hvis jeg skal ut av dette bygget. Jeg Må la andre få kjøre meg uten at jeg må trippelsjekke om det er greit for de som kjører meg.
Den tredje tingen jeg må gjøre - er å rette meg litt opp i ryggen og ta imot go'ord med hjertet - uten å tøyse de bort.
Mange hårreisende mål for meg. Mål som kanskje er en selvfølge for andre. Jeg må også begynne å ta meg selv på alvor. Med det mener jeg at jeg må slippe taket i alt som stresser meg. Ting som jeg mener skal VÆRE perfekt og ting jeg føler jeg må SI perfekt. Tror det kan bli godt for meg å miste litt av kontrollen. Da er jeg ikke kontrollfrik lengre. Det er kanskje det som er meningen.

Alle disse tingene gjenspeiler hva jeg syns om meg selv. De handler i bunn og grunn om selvbilde mitt og selvtilliten min. Føler den forsvant da trykkokeren min eksploderte for tre år siden. Nå er kunsten å samle sammen alle disse tingene, bygge stein på stein for å få selvbilde og selvtilliten min tilbake.

I dag innrømmet jeg for terapeuten min at jeg har med meg bamse!! Ja, jeg er 48 år og har med meg bamse! Det er ikke en hvilken som helst bamse. Det er minstejenta mi sin Elefantus. En nydelig, passe stor, grå elefant. Dette er favorittbamsen hennes fra da hun var liten. Føler jeg har en liten bit av henne med meg hit til Modum. Jeg finner faktisk trøst i den. Godt å holde rundt den om natta. Barnslig? Absolutt ikke. Den er viktig for meg. Og jeg trenger den. Faktisk er det flere på min alder som har med seg bamse her. Og det er helt greit.

Håpet lever fortsatt og det er bra. Håpet om å leve - ikke bare overleve.

2019
Noen av dere som leser bloggen min syns kanskje at det er rart at jeg er så åpen om hva jeg føler, og åpen om hva jeg gjorde med følelsene mine. Men hele poenget er å vise at det har vært en vanskelig prosess. Det er vanskelig - men utrolig viktig for veien frem mot å heles. Heles som menneske.

Det å ta imot hjelp kan virke som en selvfølge helt til man virkelig trenger det selv. Da blir det en kamp. Kamp for å overbevise seg selv om at det var riktig og viktig. Det kan ofte være lettere å ta imot hjelp hvis man prøver å tenke at det er en venn/venninne som trenger hjelp. Det er i alle fall en god pekepinn for meg. Tenker jeg at jeg ville anbefalt hjelp til andre - blir det lettere for meg å ta imot hjelp fra andre.

Da jeg stod mitt oppi prosessen om å komme meg videre - husker jeg at jeg hadde et ønske om å lese et eller annet om hvordan andre hadde kommet seg videre. Lese om hvordan andre hadde funnet seg selv.

Håper dere fortsetter å dele bloggen. Noen trenger den. Noen trenger å se at det er verd den harde reisen. Noen trenger å fange håpet. Håpet om frihet.

Dagbok 11. Mai 2016 Modum

I dag har jeg gjort noe som er helt vilt - til å være meg. Først ble samtalen med terapeuten min, her på Modum,  kjempe skummel. Jeg var så skamfull. Grunnen til det - er at jeg gav han alle dagbøkene mine forrige time. I dag turte jeg ikke se han i øynene.
Hvorfor i alle dager skulle han lese bøkene mine? Hvorfor i alle dager ville jeg nedverdige meg så mye?
For det første er han en mann.
For det andre står det ganske mange private, intime detaljer i de bøkene.
Da blir det dobbeltskamfullt. Men han har altså lest. Jeg prøvde å glemme at jeg hadde gitt han bøkene - helt til jeg kom inn på kontoret hans og så bøkene mine ligge på den ene enden av bordet. Jeg kjente at jeg skulle hatt ei luke i gulvet som jeg bare kunne ha sunket igjennom. Møtte blikket hans et kort sekund. Det fantes ikke forakt der! Måtte løfte blikket å se en gang til. De øynene var fortsatt like vennlige, like fulle av forståelse som før. Var DET mulig? Kunne han være like vennlig etter å ha lest alt som var sååå fælt?

Det gode blikket hans gjorde noe med meg. Faktisk kjentes det bra å vite at han vet hva som skjer inni hodet mitt, bra at han vet hvorfor det er så kaotisk inni meg. Tror at han får et bedre bilde av hva som egentlig har skjedd og at han får et bedre utgangspunkt å jobbe med. Kjenner på en dyp takknemlighet for at han har tatt seg tid til å lese alt. Han måtte bruke helga, fritida si til det...

Det som er helt vilt - er at det var jeg som spurte om han ville lese. Jeg klarte ikke å si ordene høyt, tenkte det kunne være lettere å si de hvis han hjalp meg... I bøkene har skrevet helt uten filter. Jeg har ikke lest igjennom det etterpå. Derfor er det ganske sprøtt at jeg syns det er greit at en ukjent mann leser om mine mørke opplevelser.

Temaet denne uka er følelser. Derfor passer det godt at terapeuten får litt drahjelp av de skrevne ordene mine. Følelser er et viktig tema. Det er godt å kunne sette ord på følelser. Jeg har vanligvis stålkontroll. Det er liksom ikke aktuelt for meg å grine, men i dag satt jeg på kontoret hans og kjempa mot tårene som rant og rant. Jeg vil ikke å gi slipp på kontrollen, er så redd for at jeg ikke skal stoppe å grine hvis jeg først kommer igang. Er redd for å lage lyd. Redd for å lage sånne hulkelyder mens folk ser på. Men som sagt - tårene mine rant inne på kontoret. Det var en god følelse. En annen ting er at jeg må snart begynne å godta, akseptere og stole på meg selv. Jeg er faktisk bra nok. Jeg er til å stole på og andre stoler på meg. Derfor kan jeg stole på meg selv også.

Hesteterapien i dag var god. Jeg hadde ei fin stund med Rudar, fjordingen. En stor nydelig flott hest som bare vil meg vel. Jeg holdt et godt tak over manen på hesten, mens vi gikk. Beina mine er ustødige, jeg kjenner ikke noe i føttene når jeg går. Derfor var det godt å kjenne på bevegelsen til hesten. Godt å finne roen sammen med denne nydelige store skapningen. Etterpå stod han bare der og gned mulen sin forsiktig inn i mot meg. Ikke hverdagskost for meg å få en klem av en hest. Jeg som i utganspunktet er livredd for dyr!!! 😅 Kroppen er vond, men det gjør ikke noe.

Selv om jeg kjente på en ro i kroppen når vi var med hestene - har jeg en veldig uro i kroppen nå. Klarer ikke være alene på rommet. Derfor ligger jeg på stua og skriver i dag. Det er ei dame til her inne. En herlig nordlending som det er godt å være stille sammen med. Trenger ikke å si så mye - bare være til.

Jeg kjenner meg ganske stolt over mitt store steg på å slippe litt kontroll. Jeg klarte å gi fra meg de skrevne ordene mine. Klarte å se terapeuten i øynene etterpå. Klarte å se at han ikke viste avsky for meg etter å ha lest alt. Jeg klarte å vise en veldig sårbar side. Og kjente meg akseptert likevel. Gode følelser å ha med meg videre.

Matilde

Matilde var redd. Redd for at hun ikke var som andre. Redd for at andre skulle se ned på henne. Redd for at det vistes utenpå - hvordan hun hadde det inni seg. Redd for at noen skulle se. Redd for at noen skulle forstå.

I utgangspunktet ønsket hun at noen skulle se, skjønne og forstå.. Hun husker ikke nøyaktig når dette forandra seg. Det eneste hun husker er at hun tanken på å dele dette ufyselige med noen - ble for stor for henne. Det var så kaotisk å ha så blandede tanker i hodet på en gang. Ønske om å bli sett, ønske om å ikke bli sett, redsel for begge deler..

Alle disse tankene ble etterhvert erstattet med likegyldighet. Det høres kanskje rart ut. Men likegyldighet til egen kropp ble på mange måter redningen for Matilde. I det øyeblikket hun klarte å ta inn over seg en altomfattende likegyldighet til det som skjedde - ble det ikke så ille. Overgrepene var fremdeles ekstreme, men hun lot det bare skje og lukka øynene.

Matilde kjente at det var lettere å tro at alt var greit - når hun lot som om det var det. Hun hata den lange, tynne kroppen sin som på en eller annen måte vekka et sykt begjær hos onkel Egon. Hun hata onkelen sin. Hun mista troen på at hun kunne forandre noe. Mista troen på seg selv. Skjønte ikke hvordan noe kunne endres. Ønsket om å være usynlig var stort. Dette ønsket fortsatte å øke. Hun tenkte at hvis hun kunne bli usynlig var det ingen som skjønte.

Se for deg ei jente som er fem, seks, sju.... , femten, seksten år. Det er helt sykt. Det er faktisk alle de viktige barne- og ungdomsårene. Først et lite barn. Deretter utviklingen, forandringen som skjer med kropp og sinn. Det er umulig for meg å sette meg inn i hva som skjer i hodet til en overgriper og umulig for meg å skjønne hvordan noen kan forgripe seg på et uskyldig barn. Og det er dobbelt umulig å forstå at en oppegående mann med en stor svart Bibel i den ene hånda - kan få seg til å gjøre alle de tingene som han gjorde mot meg. Tror ikke du har fantasi til å skjønne alt som skjedde.

Tilbake til Matilde. Sommeren da hun var tretten var vanskelig - av mange grunner. Hun hadde ikke lyst å være med på familietur til onkel Egon. Men hun måtte. Hun var for liten til å være hjemme alene. Det var koseligere å reise som familie. Det var ikke noe alternativ å bli hjemme. Foreldrene hennes gjorde det de trodde var det beste for familien. Men de skulle ha visst...

Favorittfargen på Matildes klær var svart. Hun likte ikke de rød jakkene og genserne som mammaen kjøpte. Hvis hun kunne gå i grått og svart - var hun fornøyd. Hun skjønte nok ubevisst at mørke klær gjorde henne mer usynlig.

Da hun mange år senere kom til Modum, spurte terapeuten hvilken farge det var på klærne i skapet på rommet hennes. ALLE plaggene hun hadde med seg til Modum var grå eller svarte... Da gav han henne en utfordring. Den gikk ut på at når hun kom hjem - skulle hun kjøpe et plagg med en glad farge på... Hun tok poenget. Farger gjenspeiler hvem du er. Matilde tok utfordringen, kjøpte klær med ulike farger, syns det var vanskelig i starten å bruke de. Men det var ganske god følelse å kunne ha på seg fargeglade klær. Fremdeles trives hun best i svart, men forskjellen er at det ikke er et problem å ha på seg klær med farger.

Det er mange ting vi alle gjør ubevisst. Noen ting er det en grunn til. Andre ting er bare sånn. For Matilde har det vært mange gode opplevelser med å utforske både farger og samspillet med dyr. Begge disse tingene gjør noe med deg som menneske. Bevisstgjøringen på dette har ført til at Matilde er en bedre utgave av seg selv.

Dagbok oktober 2015

I dag vil jeg skrive om ekteskap og tro.
Det er fremdeles september 2015. Jeg lurer veldig på hvordan mannen min og meg skal komme oss videre sammen i ekteskapet. Det er så altoverskyggende å gå igjennom dette vanskelige. Føler jeg blir revet i to. Jeg hadde ikke noe valg når trykkokeren eksploderte for to og et halvt år siden. Jeg MÅTTE ta på alvor alt gørret som kom. Jeg MÅTTE gå gjennom alt fra fortida -  for å kunne møte fremtiden på en god måte. Det virker som om fortida mi holder på å ødelegge meg og de jeg bor med. Det går utover mannen min og mitt forhold til han. Jeg syns det er helt utrolig at han ikke skjønner hvordan jeg har det. Samtidig så ser jeg at han ikke har en sjanse til å skjønne noe - siden jeg ikke sier noe og siden jeg ikke klarer å utdype tankene mine. Jeg trenger aksept og forståelse, men jeg klarer ikke å forklare hvorfor jeg trenger det og hvordan jeg trenger det. Kaotisk, vanskelig og umulig!!! Jeg har likevel en indre overbevisning om at vi skal klare dette også. Vi er sta begge to. Stahet er bra hvis det brukes på en god måte!!!

Det nærmer seg konfirmasjonen til minstejenta. Jeg vet at jeg må ta på seg ei maske eller to for å klare å gjennomføre den, men det vil gå bra det også. Jeg er veldig god til å organisere, det er mannen min også. Sammen har vi stålkontroll. Derfor vet jeg at den gode jenta mi skal få en flott og god konfirmasjonsfeiring. Hun fortjener det aller beste.

Vi har det vanligvis veldig bra sammen som familie. Mannen min og jeg er utrolig ulike, men sammen utfyller vi hverandre. Lurer på om onkelen min noen gang tenkte på følgene overgrepene ville få for meg!! Tenkte han noen gang på følgene det ville få for livet mitt, for følelsene mine?Egentlig er det onkelen min jeg burde være sint på. Men jeg tror jeg lar mye gå utover mannen min. Jeg elsker han - men likevel - det er så vanskelig...

 Dette er kanskje litt utleverende, men mannen min vet om at jeg deler dette i dag... Livet er ikke en dans på roser hele tiden. Rosene har torner. de må vi også ta med...

11. Oktober 2015
Lettelse, godhet, senka skuldre. I går natt fikk vi snakka leeeeenge sammen. En samtale som jeg har grudd meg til lenge, men det ble en god prat. På tross av alle ulikhetene våre og våre forskjellige utgangspunkt ble det en velsigna god prat. Jeg er heeelt utladet og på felgen nå. Det tar på kreftene og sette ord på ufyselige, vanskelige ting - når de tingene gjelder meg og påvirkningen mellom oss to. Jeg må gi mannen min en sjanse til å vise hvordan han takler å ta imot alle opplysninger. Han viste en enorm raushet i går. En raushet som jeg ikke visste han hadde. Han har mange tusen spørsmål, men han ønsker å vise meg respekt. En respekt på at jeg kan svare på de spørsmålene jeg vil - etterhvert som jeg klarer det. Kanskje spørsmålene blir besvart etterhvert. Ting tar tid. Han viste forståelse for at det er vanskelig, men han klarer ikke å skjønne det. Ikke helt. Ikke enda. Tror ikke jeg skjønner det selv heller - enda!!!

Hva med troa mi da? Nå i oktober 2015 er den også veldig kaotisk. Egentlig er det rart å tenke på at jeg har beholdt min kristne tro. Grunnen til at det er rart er onkel Egon og den store svarte Bibelen. Den byr meg imot med tanke på at han leste fra den og ti minutter senere forgrep han seg på meg.
Heldigvis vil jeg ikke at han skal få ta ifra meg troa mi også. Den er min trygghet selv om den er fylt med mye tvil. Den grunnleggende troa er der, viser meg at jeg blir båret tross alt. Jeg klarer ikke å lese i bibelen akkurat nå, men klamrer meg til Herren likevel. "Fotsporene i sanden" blir på en måte min "lille bibel" akkurat nå. Det ble skrevet av Mary Stevenson i 1936.

Deler den som eget bilde.

Dagbok 13.september 2015

Utdrag fra dagboka 13.september 2015. Det blir utdrag, for det er ikke alt som egner seg på trykk!!

Det er lenge siden jeg har skrevet nå. Tankene virvler rundt oppi hodet mitt. Det er ikke lett å få tak i de, men jeg vil så gjerne skrive. Skulle hatt en tankefanger - hvis det finnes.
I går var jeg på ABUP hos behandleren min. Det var utfordrende og tøft. Hun pusher meg. Det er ekstremt vanskelig å få kontakt med følelsene fra tiden - fra tiden før jeg var 16 år. Det er så opprivende, men jeg skjønner poenget. Fortrengte følelser er vonde! Min påstand, men jeg tror den er sann.

Hvem var han, onkel overgriper, egentlig? Jo, han var en inngifta onkel. Var det noen som kjente til den pedofile sida hans? Han delte av overskuddet og gav penger til prosjekter som handla om barn. Gjorde han noe med de? Hvor mange har han egentlig skada bak ryggen på lokalsamfunnet der han bodde, der han støtta med pengegaver osv...? Jeg lurer på mange ting. Tåpelig å bruke tid å krefter på dette, men tankene klarer jeg ikke å styre. I alle fall ikke i dag.

Jeg gikk inn på Google, måtte bare lese hva som stod om han der. Der står bare en beskrivelse av et glansbilde av en god mann😡. Det står ingenting om at han var glad i småjenter - selvfølgelig gjør det ikke det. Det skulle stått ett ord der - pedofil!!!

Vet om ei som han prøvde seg på - to ganger. Hun flykta, ble rasende. Hun har også hatt det vanskelig i ettertid - selv om det "bare" var to ganger. To er to ganger for mye.. Men hun flykta, jeg frøs til is og trodde ikke at jeg kunne slippe unna. To klassiske, forskjellige reaksjoner på samme opplevelse.
Jeg grubler mye på hva som gjorde at jeg ikke gjorde motstand, hvorfor jeg ikke sa ifra til noen.
😡😡Måtte hoppe over noen sier i dagboka...

Å ha kontakt med følelsene fra den gang er forvirrende. Av og til lurer jeg på om jeg innbød til at det skulle skje, eller om det bare ble sånn. La jeg opp til noe som pirret han? Hvis jeg tenker sånn - blir skyldfølelsen enda større enn den allerede er. Det var jo faktisk han som styrte alt.

Er dets rart at jeg ble ei innadvent sammensunket, lang, tynn jente som syns at kroppen hennes var den styggeste som fantes i hele verden? Det eneste jeg fiksa var skolen. Jeg fikk veldig gode karakterer, men i de gamle karakterbøkene mine står det " Matilde er litt for stille i timene!!" Hvorfor? Jo, jeg hadde en ekkel hemmelighet som ingen måtte få vite noe om.

Kjenner fremdeles at det er viktig for meg å være flink til noe. Men hva kan jeg egentlig nå? Jeg er syk, ufør, kan ikke jobbe, kan ikke spille de instrumentene jeg kunne før, fingrene vil ikke det jeg vil... Det blir liksom sorg på sorg...  Vet jeg må prøve å snu tankegangen. Jeg ER ei god mor, får bekreftelse på det fra ungene, jeg er praktisk anlagt og klarer å holde huset sånn noenlunde i orden, jeg klarer å få unna klesvasken.... Det er liksom sånne vanlige ting, men jeg fikser det fortsatt... Jeg er ei god venninne, jeg er ærlig, jeg er til å stole på. Ungene mine er mine stoltheter, diamantene mine.

Jeg ser at jeg fortsatt HAR mye og KAN mye. Disse tingene må jeg minne meg på hver dag. Da tror jeg kanskje at jeg kan klare å gjenkjenne følelsene fra fortida. Jeg MÅ kjenne på godfølelsen jeg har for de rundt meg, for å klare å ta tak i de vonde følelsene fra fortida.
Kjenner meg utladet, men ser viktigheten av at hun på ABUP pusher meg i riktig retning.

Dette var litt av de kaotiske tankene av sorg og  frustrasjon som jeg hadde 13. September i 2015.