Sannhet frigjør

Det er mange ting som det er fristende for meg å skrive om her i denne bloggen.
Det er mange ting som jeg har skrevet mellom linjene, som jeg egentlig har lyst til å rope ut høyt.
Det er mange ting som jeg kunne ønske at lokalsamfunnet til Egon visste.
Det er mange ganger jeg har hatt lyst til å skrive ett innlegg i lokalavisa der han bodde - kun for å sverte ettermælet hans.

Vonde tanker.
Tanker som kan føre til bitterhet, og jeg vil ikke være bitter.
Det er et bevisst valg - å velge bort bitterhet.
Disse tankene kan fremdeles dukke opp i hodet mitt. Jeg vet at jeg aldri kommer til å gjøre noe med det, men tankene er som de er.

Heldigvis har jeg en rimelig sunn fornuft som får meg til å la det være.
Det har liksom ikke noen hensikt.
Det er liksom ikke noe poeng å utbrodere enkelt episodene.

Grunnen til at jeg tar med dette handler rett og slett om at livet går i bølgedaler. Akkurat nå er jeg på en plass i livet hvor jeg har det bra. Selv om jeg har det bra - kan tankene fremdeles vandre innom vonde ting. Sånn er det å være menneske.

Noen av dere har skrevet melding til meg om hva dere selv har opplevd. Jeg setter stor pris på tilliten dere viser meg. Det er så bra. Det er så utrolig viktig å fortelle. Viktig å sette ord på vonde ting. Viktig å få ut gørra som ligger å gnager. Jeg kan være en medvandrer. Det kan alle være.

Hvis du trenger profesjonell hjelp og vil ha den hjelpen fort - kan du kontakte SMSO der du bor.
SMSO = Senter mot seksuelle overgrep. (Eller fastlegen.)
Viktig for meg å si det!!!

Å vise sårbarhet er en styrke!!

For meg var det viktig å ha noen andre enn familien å prate med. Både fordi det er en voldsom ting å oppleve overgrep over så mange år. Men også fordi det fort kan bli for mye for de aller nærmeste - hvis de skal høre det samme om igjen og om igjen. Hensynet til familien min - ufarliggjorde tanken på å gå til psykolog.

Jeg har delt historien min med både mann og barn. Ungene mine har fått vite - i små porsjoner. Det er kraftig kost å fordøye alt, men de takler det på hvert sitt vis. Minstejenta mi var tretten år da alt kom opp til overflaten. Jeg kunne ikke - eller ville ikke - fortelle alt da. Men jeg tror at de alle sammen vet det meste nå.

Åpenhet er viktig - uansett hvor ille det er. Sannhet gjør fri, selv om det er smertefullt.
Tror at det hadde vært vanskeligere for ungene mine, hvis de ikke fikk vite sannheten. Da tror jeg tankene deres hadde "løpt i spinn".
Jeg skriver unger, men de er jo blitt ganske voksne etterhvert.


JEG ER STERK
fordi jeg kjenner mine svakheter
JEG LEVER
fordi jeg er en kjemper
JEG ER FULL AV VISDOM
fordi jeg virkelig har ett levd liv
JEG KAN LE
fordi jeg vet hva det vil si å være trist