lørdag 9. november 2019

Brev til Egon 1. Oktober 2016

Oktober 2016 skrev jeg brev til min døde onkel. Dette er også noe jeg gjorde som en del av veien min mot å heles som menneske. Gjengir deler av brevet her. Måtte utelate noe for alt egner seg ikke på trykk...

Brev til Egon....
Åssen begynner man egentlig på et brev til en person som har ødelagt så mye?
Jeg kan ikke skrive: Kjære onkel Egon. Du var ingen kjær onkel. Vil ikke kalle deg onkel engang. Derfor blir det bare - brev til Egon.

Det har nettopp blitt 1. Oktober. Høsten er igang. Jeg kjenner at det er vanskelig å gå rett på sak, rett på hva som er poenget med å skrive brev til deg. Men jeg skal prøve - selv om det er rart å skrive til deg nå - fem år etter at du døde.

Visste du hva du gjorde?
Visste du at det du gjorde har ødelagt så utrolig mye for meg?
Ødelagt mye av barne og ungdomsårene mine.
Ødelagt for mannen min og meg i ekteskapet.
Ødelagt for mamma og pappa - to som egentlig satte deg høyt.

Hvis du ikke "husker" eller skjønner hva jeg mener - kan jeg like godt fortelle deg det. Det første ekle minnet mitt om det som skjedde, har jeg fra palasset ditt ved bassengkanten. Jeg var ca fem år, og jeg gikk i en kort gul kjole med oransje striper rundt den nederste kanten.
Ei tillitsfull lita jente. En utspekulert gammel mann.
DU var den gamle mannen. JEG var den lille jenta.
Visste du allerede da at jeg var ei jente som du kunne bruke akkurat som du ville?
Visste du at jeg ikke kom til å fortelle?
Visste du at du hadde meg på kroken?
Var det planlagt?
Tenkte du noen gang over hva det gjorde med meg?
Visste du hvor ødeleggende dette var?
Visste du at du ødela noe i meg - noe døde i meg - litt mer for hver gang det skjedde?

Når jeg nå ligger å skriver, kjenner jeg kvalmen slå inn over meg, brekker meg, men tror jeg skal unngå å spy. Har ikke lyst til å gi deg min oppmerksomhet nå. Du er jo død og begravd for lenge siden. Men jeg kjenner jeg må gjøre dette for MIN skyld.

Tilbake til fortida.
Husker du at jeg fortsatt var et barn første gang du voldtok meg?
Husker du at jeg fortsatt var et barn alle de andre gangene du fortsatte å voldta meg?
Jeg var et barn hele tiden mens du holdt på. Et barn! Jeg tror ikke du tenkte i det hele tatt. Tror du bare hadde en tanke i hodet ditt - din egen tilfredsstillelse.
Du kan umulig ha tenkt på meg.
Du kan umulig ha tenkt på konsekvensene det ville få for meg. Det er direkte uhyggelig å tenke på hvor redd du klarte å få meg til å bli. En ting var redselen for deg, men vissheten om at jeg ikke kunne slippe unna - var nesten enda verre. Jeg var redd for at noen skulle skjønne hva vi to holdt på med - samtidig som jeg ønsket at noen skulle skjønne. Jeg skjønte at det var galt - selv om jeg ikke visste hva det var vi gjorde. Jeg var redd for å ikke bli trodd hvis jeg skulle prøvde å si noe. Hva hadde jeg å komme med - mot deg som var så stor - og som alle så opp til.
Har skjønt i ettertid at det siste der ikke stemmer.

Kjenner på en ny kvalmebølge. Er litt usikker på om det er lurt å skrive til deg.
Tror ikke at du noengang skjønte alvoret.
Tror ikke at du noen gang skjønte at det du gjorde mot meg var ulovlig.
Tror ikke at du noen gang skjønte at du heller skulle ha sittet i fengsel enn å vært dø.
Hvordan kan jeg si det?
Hvis du hadde levd og hvis du hadde sittet i fengsel - hadde det vært en mulighet for deg til å tenke over alt du gjorde. Men det er vel like greit at du er død - så slipper jeg å høre at du ikke skjønner hva jeg prater om. Jeg slipper å forsvare meg. Slipper å se deg.

Du var SYK Egon. Ingen normale oppegående menn driver med alvorlige seksuelle overgrep mot ei lita jente i såååå lang tid. Eller rettere sagt. De gjør ikke sånn i det hele tatt. Fra 5 til 16 år. Elleve lange år. Fra barn, gjennom puberteten, til ei hengslete og lang jente på 16 år.

Nå er det litt mindre enn to måneder til minstejenta mi er like gammel som jeg var da det ble slutt på alle sexlekene dine med meg. Vanskelig å tenke på. Mitt største ønske som mor er at jeg skal beskytte henne og de andre to ungene mine mot sånne som deg..

Visste du at det ikke var bare meg du utnytta?
Visste du at du utnytta pappas arbeidskraft? Du hadde ti tommeltotter og kontorfingre. Pappa hadde arbeidsnever og fiksa det meste for de som trenge hjelp.
Du benytta deg av snillheten hans.
Du benytta deg av arbeidskraften hans.
Du trengte hjelp til alt mulig.
Det var billig for deg å få gratis hjelp av pappa..
Du visste at hvis han skulle hjelpe deg med noe - kom hele familien vår. Mamma ville treffe søstera si. Broren min ville treffe guttene dine. Siden du gav pappa ulike prosjekter han kunne gjøre for deg - hadde du meg helt for deg selv.
Visste du at jeg er veldig glad for at pappa takka nei til å få fast jobb hos deg?
Visste du at jeg er så takknemlig for at pappa takka nei til å flytte med oss til der du bodde - da du ville gi han nytt hus og hjem.

Du fikk meg til å gjøre mange ekle ting. Orker ikke å beskrive det, for jeg blir så kvalm.
Visste du konsekvensene av hva du gjorde?

Kjenner på ei ny kvalmebølge. Vil ikke spy. Orker det ikke. Kjenner også på et intenst hat. Du er den personen jeg misliker sterkest av alle.

Vet du at jeg - 32 år etter at det var over - må gå i behandling - for å komme meg videre i livet?
Vet du at du IKKE klarte å knekke meg?
Vet du at jeg er veldig sta - noe som gjør at jeg SKAL klare å glemme DEG!!
Det du gjorde mot meg - kommer alltid til å være med meg,
men det ekle fliret ditt vil jeg glemme,
fingrene dine vil forsvinne,
den ekle latteren din vil viskes ut - etterhvert...
Du er ikke verd å huskes.
Tror nok at jeg aldri kommer til å tilgi deg for det du gjorde.
Det er rett og slett utilgivelig!!!

Nå orker jeg ikke skrive mer til deg. Jeg klarte å stille deg mange spørsmål. Spørsmål som jeg aldri kommer til å få svar på. Men jeg klarte å skrive. Det blir ingen kjærlig hilsen på slutten av dette brevet. Blir heller et lettelsens sukk, for at jeg klarte å få ut litt frustrasjon.

Ferdig.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar