I dag har jeg gjort noe som er helt vilt - til å være meg. Først ble samtalen med terapeuten min, her på Modum, kjempe skummel. Jeg var så skamfull. Grunnen til det - er at jeg gav han alle dagbøkene mine forrige time. I dag turte jeg ikke se han i øynene.
Hvorfor i alle dager skulle han lese bøkene mine? Hvorfor i alle dager ville jeg nedverdige meg så mye?
For det første er han en mann.
For det andre står det ganske mange private, intime detaljer i de bøkene.
Da blir det dobbeltskamfullt. Men han har altså lest. Jeg prøvde å glemme at jeg hadde gitt han bøkene - helt til jeg kom inn på kontoret hans og så bøkene mine ligge på den ene enden av bordet. Jeg kjente at jeg skulle hatt ei luke i gulvet som jeg bare kunne ha sunket igjennom. Møtte blikket hans et kort sekund. Det fantes ikke forakt der! Måtte løfte blikket å se en gang til. De øynene var fortsatt like vennlige, like fulle av forståelse som før. Var DET mulig? Kunne han være like vennlig etter å ha lest alt som var sååå fælt?
Det gode blikket hans gjorde noe med meg. Faktisk kjentes det bra å vite at han vet hva som skjer inni hodet mitt, bra at han vet hvorfor det er så kaotisk inni meg. Tror at han får et bedre bilde av hva som egentlig har skjedd og at han får et bedre utgangspunkt å jobbe med. Kjenner på en dyp takknemlighet for at han har tatt seg tid til å lese alt. Han måtte bruke helga, fritida si til det...
Det som er helt vilt - er at det var jeg som spurte om han ville lese. Jeg klarte ikke å si ordene høyt, tenkte det kunne være lettere å si de hvis han hjalp meg... I bøkene har skrevet helt uten filter. Jeg har ikke lest igjennom det etterpå. Derfor er det ganske sprøtt at jeg syns det er greit at en ukjent mann leser om mine mørke opplevelser.
Temaet denne uka er følelser. Derfor passer det godt at terapeuten får litt drahjelp av de skrevne ordene mine. Følelser er et viktig tema. Det er godt å kunne sette ord på følelser. Jeg har vanligvis stålkontroll. Det er liksom ikke aktuelt for meg å grine, men i dag satt jeg på kontoret hans og kjempa mot tårene som rant og rant. Jeg vil ikke å gi slipp på kontrollen, er så redd for at jeg ikke skal stoppe å grine hvis jeg først kommer igang. Er redd for å lage lyd. Redd for å lage sånne hulkelyder mens folk ser på. Men som sagt - tårene mine rant inne på kontoret. Det var en god følelse. En annen ting er at jeg må snart begynne å godta, akseptere og stole på meg selv. Jeg er faktisk bra nok. Jeg er til å stole på og andre stoler på meg. Derfor kan jeg stole på meg selv også.
Hesteterapien i dag var god. Jeg hadde ei fin stund med Rudar, fjordingen. En stor nydelig flott hest som bare vil meg vel. Jeg holdt et godt tak over manen på hesten, mens vi gikk. Beina mine er ustødige, jeg kjenner ikke noe i føttene når jeg går. Derfor var det godt å kjenne på bevegelsen til hesten. Godt å finne roen sammen med denne nydelige store skapningen. Etterpå stod han bare der og gned mulen sin forsiktig inn i mot meg. Ikke hverdagskost for meg å få en klem av en hest. Jeg som i utganspunktet er livredd for dyr!!! 😅 Kroppen er vond, men det gjør ikke noe.
Selv om jeg kjente på en ro i kroppen når vi var med hestene - har jeg en veldig uro i kroppen nå. Klarer ikke være alene på rommet. Derfor ligger jeg på stua og skriver i dag. Det er ei dame til her inne. En herlig nordlending som det er godt å være stille sammen med. Trenger ikke å si så mye - bare være til.
Jeg kjenner meg ganske stolt over mitt store steg på å slippe litt kontroll. Jeg klarte å gi fra meg de skrevne ordene mine. Klarte å se terapeuten i øynene etterpå. Klarte å se at han ikke viste avsky for meg etter å ha lest alt. Jeg klarte å vise en veldig sårbar side. Og kjente meg akseptert likevel. Gode følelser å ha med meg videre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar