Det er fremdeles september 2015. Jeg lurer veldig på hvordan mannen min og meg skal komme oss videre sammen i ekteskapet. Det er så altoverskyggende å gå igjennom dette vanskelige. Føler jeg blir revet i to. Jeg hadde ikke noe valg når trykkokeren eksploderte for to og et halvt år siden. Jeg MÅTTE ta på alvor alt gørret som kom. Jeg MÅTTE gå gjennom alt fra fortida - for å kunne møte fremtiden på en god måte. Det virker som om fortida mi holder på å ødelegge meg og de jeg bor med. Det går utover mannen min og mitt forhold til han. Jeg syns det er helt utrolig at han ikke skjønner hvordan jeg har det. Samtidig så ser jeg at han ikke har en sjanse til å skjønne noe - siden jeg ikke sier noe og siden jeg ikke klarer å utdype tankene mine. Jeg trenger aksept og forståelse, men jeg klarer ikke å forklare hvorfor jeg trenger det og hvordan jeg trenger det. Kaotisk, vanskelig og umulig!!! Jeg har likevel en indre overbevisning om at vi skal klare dette også. Vi er sta begge to. Stahet er bra hvis det brukes på en god måte!!!
Det nærmer seg konfirmasjonen til minstejenta. Jeg vet at jeg må ta på seg ei maske eller to for å klare å gjennomføre den, men det vil gå bra det også. Jeg er veldig god til å organisere, det er mannen min også. Sammen har vi stålkontroll. Derfor vet jeg at den gode jenta mi skal få en flott og god konfirmasjonsfeiring. Hun fortjener det aller beste.
Vi har det vanligvis veldig bra sammen som familie. Mannen min og jeg er utrolig ulike, men sammen utfyller vi hverandre. Lurer på om onkelen min noen gang tenkte på følgene overgrepene ville få for meg!! Tenkte han noen gang på følgene det ville få for livet mitt, for følelsene mine?Egentlig er det onkelen min jeg burde være sint på. Men jeg tror jeg lar mye gå utover mannen min. Jeg elsker han - men likevel - det er så vanskelig...
Dette er kanskje litt utleverende, men mannen min vet om at jeg deler dette i dag... Livet er ikke en dans på roser hele tiden. Rosene har torner. de må vi også ta med...
11. Oktober 2015
Lettelse, godhet, senka skuldre. I går natt fikk vi snakka leeeeenge sammen. En samtale som jeg har grudd meg til lenge, men det ble en god prat. På tross av alle ulikhetene våre og våre forskjellige utgangspunkt ble det en velsigna god prat. Jeg er heeelt utladet og på felgen nå. Det tar på kreftene og sette ord på ufyselige, vanskelige ting - når de tingene gjelder meg og påvirkningen mellom oss to. Jeg må gi mannen min en sjanse til å vise hvordan han takler å ta imot alle opplysninger. Han viste en enorm raushet i går. En raushet som jeg ikke visste han hadde. Han har mange tusen spørsmål, men han ønsker å vise meg respekt. En respekt på at jeg kan svare på de spørsmålene jeg vil - etterhvert som jeg klarer det. Kanskje spørsmålene blir besvart etterhvert. Ting tar tid. Han viste forståelse for at det er vanskelig, men han klarer ikke å skjønne det. Ikke helt. Ikke enda. Tror ikke jeg skjønner det selv heller - enda!!!
Hva med troa mi da? Nå i oktober 2015 er den også veldig kaotisk. Egentlig er det rart å tenke på at jeg har beholdt min kristne tro. Grunnen til at det er rart er onkel Egon og den store svarte Bibelen. Den byr meg imot med tanke på at han leste fra den og ti minutter senere forgrep han seg på meg.
Heldigvis vil jeg ikke at han skal få ta ifra meg troa mi også. Den er min trygghet selv om den er fylt med mye tvil. Den grunnleggende troa er der, viser meg at jeg blir båret tross alt. Jeg klarer ikke å lese i bibelen akkurat nå, men klamrer meg til Herren likevel. "Fotsporene i sanden" blir på en måte min "lille bibel" akkurat nå. Det ble skrevet av Mary Stevenson i 1936.
Deler den som eget bilde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar