Rømme fra tankene om overgrep. Var det mulig? Vet det høres utrolig ut - at det faktisk gikk an. Det ble en slags fornektelse av opplevelsene. Det ble nesten som om jeg levde ved siden av meg selv. Tenkte at det ikke hadde skjedd meg. Ville leve et så normalt liv som mulig... Det var sånn en stor hemmelighet at det måtte gjemmes og glemmes.
Tror jeg har prøvd å fortrenge helt fra jeg var rundt åtte år. Da holdt onkel Egon rundt meg og klarte å overbevise foreldrene mine om at han skulle passe på meg. Jeg hylte - helt til jeg ikke kunne se bilen mer. Da stilnet gråten. Da starta en ny tid. En tid med stillhet. En tid med likegyldighet. En tid når til og med foreldrene mine ikke klarte å gjennomskue Egon for å kunne hjelpe meg. Det var ikke noen vits i å hyle mer. Flukten fra overgrep skjedde inni meg. Jeg ble hard. Muren jeg hadde bygget inni meg, ble hard og ugjennomtrengelig.
Jeg skrev i går at jeg rømte fra tanken på overgrep. Dette gjorde jeg for å overleve.
En av dere lurte på hva jeg gjorde etter at jeg ble 16.
Jeg begynte på videregående på musikklinja. Der var det ingen som kjente meg fra før. Jeg kunne på en måte begynne på nytt, men det var vanskelig å bruke stemmen der også. Men jeg kunne flykte inn i musikken på heltid. Derfor ble det noen gode år - helt til ett par måneder før russetiden. Da smalt det. Bilen jeg satt i ble knust. Har nevnt før at det var ei dødsulykke. Jeg ble slengt ut av ei lukka takluke. Overlevde. Men brukte mye tid hos fysioterapeut for å lære å gå skikkelig. Den ene foten var veldig forvridd, men virket. Hadde også kraftig hjernerystelse og store problemer med korttidshukommelsen. Skal ikke si så mye mer om akkurat dette! Men det snudde opp ned på livet mitt - igjen.
Jeg brukte det neste året på å komme meg ordentlig på beina, samtidig som jeg nektet å snakke om hvordan jeg hadde det. Det burde jeg gjort. Det var ganske voldsomt å miste to gode venner da jeg var 18 år og jeg selv overlevde. Men jeg gjorde som jeg hadde gjort før. Brukte tida på å gjemme og glemme. Jeg brukte samme verktøy som jeg hadde brukt før. Jeg klarte meg rimelig bra. Bygga murer rundt denne opplevelsen også. Jeg klistret et smil i ansiktet mitt og lot som om jeg hadde det bra.
Har også snakka om den store svarte bibelen til onkelen min. På tross av at jeg mislikte den store bibelen hans - gikk jeg to år på bibelskole, på musikklinja - selvfølgelig. Der var det heller ingen som kjente meg. Ingen visste om overgrepene. Ingen visste om ulykka. De visste i alle fall ikke noe om hvor voldsom den ulykka var.
Jeg kunne starte på nytt - igjen. Det var en befrielse. Jeg kunne på en måte finne meg selv. Var småforelska, hadde kjæreste. Det var vanskelig, men jeg lot som om jeg syns det var ok. Prøvde å leve så normalt som mulig. Fikk gode venner. Noen kommenterte at jeg ikke smilte med øynene- selv om jeg smilte det meste av tiden. De skulle ha visst hvorfor!! Jeg holdt meg opptatt med fløytespill, rangling, lesing, venner og ellers alt som var gøy.
Min observante tante som bodde i nærheten av bibelskolen - gjennomskua meg. Det var både godt og skummelt. Hun så at jeg sleit og hadde det vondt inni meg. (Det er den samme tanta som var min trygge favn da jeg var liten.) Hun fiksa en time til meg et sted for trafikkskadde. Hun kom på bibelskolen og hentet meg, kjørte meg til døren, var med inn på venterommet, ventet på meg mens jeg satt på kontoret hos en psykolog som hadde peiling på følelser etter trafikkulykker. Det tante ikke visste - var at jeg satt der inne og sa ingenting - i alle fall de første timene. Hun var tålmodig. Kom faktisk og hentet meg til hver time, hun var redd jeg ikke ville gå dit på egenhånd. Etterhvert fant jeg ut at jeg måtte få ut noe av det som jeg hadde inni meg. Jeg begynte å skrive. Lå på rommet mitt på gulvet med penn og papir. Jeg skreiv og skreiv. Tårene silte, jeg var redd, hadde så mange følelser inni. Turte ikke slippe alt løs, men fikk ut noe. For å gjøre en lang historie kort - etter dette klarte jeg å overbevise psykolog og tante om at det var over. Jeg hadde fått ut det jeg trengte. Nå hadde jeg det helt topp - liksom. De godtok det - jeg la lokk på det igjen. Ville ikke innrømme at dette var et stort problem. Jeg var en mester til å skjule ting, mester til å få omgivelsene mine til å tro at jeg hadde det bra.
Akkurat nå føler jeg at jeg skriver en selvbiografi. Dette har jo ikke noe med overgrep å gjøre. Men det er ganske interessant å se at jeg gjorde akkurat det samme - som jeg hadde gjort i alle tidligere år. Jeg gjemte og glemte. Det var min måte å fortrenge både overgrep og ulykka.
Det jeg ikke visste da, var at kroppen husker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar