mandag 2. desember 2019

Trigger

En ny dag på sykehuset er over. I dag er det immunbehandling. Håper på litt mer energi i kroppen. Jeg fortsetter skrivinga der jeg stoppa i går.

Etter to år på bibelskole, flytta jeg til en annen kant av landet. Igjen var det ingen som kjente meg. Jeg slet med mye migrene som var ettervirkning etter den kraftige hjernerystelsen som jeg fikk i ulykka. Men jeg hadde det veldig bra. Jobbet med barn og unge i kristen regi. Jeg brukte musikken - som betydde veldig mye for meg.

En ting som er litt sprøtt er at da jeg hadde vært ansatt der en liten stund - skulle jeg på kurs. Kurs angående seksuelle overgrep i kristen sammenheng!! På den tiden var jeg så hard innvendig at det nådde ikke inn hos meg. Det var ett tema som berørte meg, og jeg ble veldig oppmerksom på å se etter tegn hos de jeg jobbet med. Mine egne ting pressa jeg bare enda mer bort. Ville ikke at dette skulle være mitt fokus. Jeg var som sagt knallhard...

Dette viser meg hvor flink jeg hadde vært til å gjemme. Flink på en negativ måte.
Tenk om bobla mi hadde sprukket da!! I starten av tjueårene!! Da hadde onkel Egon fått gjennomgå. Livet mitt hadde nok rast sammen. Men hvis jeg hadde fått god hjelp på det tidspunktet i livet - tror jeg at det tross alt hadde vært enklere å gå gjennom alt. Dette er jo egentlig ikke noe å tenke på nå. Nytter ikke å spekulere på dette, men det er utrolig at jeg ikke ble såpass berørt at jeg fikk kontakt med mine egne overgrep - gjennom det kurset.

Jeg hadde overhodet ikke kontakt med overgrepsbiten på denne tida. Hadde klart å fortrenge alt. Jeg hadde et par gode år. Ganske bekymringsløse. Hadde en flott kjærest som ikke visste noen ting om overgrepene. Livet smilte.

Når disse to årene var over, flytta jeg igjen. Denne gangen for å studere. Ble endelig klarert i forhold til ettervirkningene etter hjernerystelsen. Fortsatt hadde jeg det fantastisk. Her fant jeg han som etterhvert ble mannen min. Eller rettere sagt - han fant meg.😅❤️

Vi gifta oss og flytta til min hjemplass. Det eneste han fikk vite var at jeg hadde en onkel som hadde vært litt klåfingra da jeg var liten. Jeg vet at det var mange ting han stussa på, men vi hadde det fint. Fikk etterhvert tre fantastiske barn som jeg fødte - i stillhet...

Jeg har vært ei hønemor. Underbevisstheten min har jobbet på høygir med å beskytte ungene mine. Spesielt de to skjønne jentene mine. Har vært livredd for at noe lignende skulle skje med de. Men de vet nå at jeg var sånn fordi jeg elsker de av hele mitt hjerte.

En annen ting som var ganske anstrengende å forholde seg til, var bilkjøring. Jeg er en trygg og god sjåfør. Det var verre når ungene skulle begynne å kjøre bil...

Jeg skrev i går at jeg pakka inn, gjemte og glemte alt angående bilulykka.
Helt til minstejenta mi var fire år. Da døde en av alle onklene mine. Jeg fikk i oppdrag å informere foreldrene mine pluss noen av tantene og onklene mine. Jeg visste de var samlet noen kilometer fra huset vårt. Jeg satte meg i bilen og kjørte dit. Jeg ville selvfølgelig hjelpe. Det jeg ikke var forberedt på var min reaksjon. Jeg gikk inn i stua. Der satt det seks par. Jeg fikk panikk. Skulle informere seks voksne mennesker om at den eldste broren deres var død... Før jeg fikk sagt et ord segna jeg om. Jeg falt fysisk i sammen på gulvet.

Mamma var overbevist om at det hadde skjedd noe med mannen min eller ungene mine.
Mens jeg lå der på gulvet - flommet alt som hadde med ulykka - over meg..
Min eldste onkels død var triggeren som skulle til. 17 år etter ulykka kom reaksjonen som jeg burde hatt da jeg var 18...
Jeg fikk god hjelp. Snakka mye med sykehuspresten. Han hjalp meg å sortere, hjalp meg å sørge - 17 år etter at de andre involverte hadde sørget. Det ble voldsomt, jeg ble sykemeldt, klarte ikke være på jobb, klarte ikke å gjennomføre hverdagen.
Hvorfor velger jeg å si dette? Det er fordi jeg ser at jeg hadde samme reaksjonsmønster da overgrepssaken kom opp. Det er enkelte ting i livet som kan bli en trigger - noe du ikke er forberedt på. Jeg skjønte ikke hva som skjedde. Skulle bare gi en beskjed - så raste alt.
Fikk som sagt god hjelp og kom meg rimelig fort på beina igjen. Denne gangen klarte jeg å få kontakt med følelsene mine i forhold til å miste to gode venner og i forhold til å bare være en venn med vonde opplevelser.

Det gjorde godt. Jeg klarte å puste etterpå. Klarte å leve normalt igjen. Klarte å vær ei god mor, kone, venn.... Livet smilte igjen.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar