Storm og brakkvann

Nydelig vær i går. Sol og blå himmel. I hvert fall deler av dagen. Det var godt etter ei lang natt med veldig mye vind og regn. Jeg er så glad at det ikke var snø - alt det som kom ned.

Min gode pappa har alltid sagt at det er viktig at det stormer litt - både på sjøen og hjemme. Sjøen trenger å bli røska opp litt sånn at det ikke blir brakkvann. Sånn er det også i livet ellers. Vi trenger noen stormer for å røske opp i all innvendig grums. På den måten unngår vi at det blir brakkvann i livet vårt.

Egentlig er det et godt bilde. Det er sunt med noen diskusjoner og småkrangler iblant - hvis det ikke blir for mye av det. Det er bra at alle i en familie kan få komme frem med sine meninger. Noen ganger blir man ikke enige, men da kan man bli enige om at man er uenige.

Det er fremdeles litt dagen derpå etter helgas "konsert-utskeielse". Men jeg kjenner fortsatt på en enorm takknemlighet. Det er verd alle smerter i etterkant.
I går var jeg med og bakte litt. Julekos. I dag er det trening i varmtvannsbassenget. Det blir bra.
Jeg kjenner at jeg lever. Trenger ikke å være i tvil om det. Det er en av fordelen av å ha konstante smerter😅.

Et ord som har vært veldig viktig for meg i prosessen frem mot å heles - er forståelse. Det var kanskje det viktigste for meg - at mine nærmeste forstod meg og at de viste forståelse for meg. Tror det er fordi ingen forstod meg i de elleve årene overgrepene holdt på. Det må være derfor nettopp dette var så viktig for meg. Husker at jeg etterlyste forståelse i årene etter 2013. Husker også at forståelsen kom for fullt da jeg klarte å forklare, klarte å sette ord på ting.

Jeg har lært ufattelig mye om meg selv og andre i løpet av de siste årene. En ting er at det virkelig har gått opp for meg at de rundt meg ikke er tankelesere. Høres kanskje dumt ut. Men jeg tror at mange av oss av og til tenker at andre burde skjønne ting - uten at vi forklarer. Det hadde av og til vært praktisk.

Kommunikasjon er egentlig et bra verktøy. Vi snakker, tenker, legger til og trekker fra, tolker, analyserer, grubler... på forskjellige vis - fordi vi er forskjellige. Ikke rart at det oppstår misforståelser av og til.
Når jeg ser tilbake på min taushet i forhold til å dele av min fortid og mitt behov for å bli forstått - er det egentlig ikke så rart at mye ble positivt forandra da mannen min fikk lese mine skrevne ord. En god følelse.

Selv om forståelse var viktig for meg - var det aller viktigste å bli trodd. Det har jeg nevnt før. Men det kan ikke sies mange nok ganger. Når noen har vonde opplevelser av ulik art er det uansett viktig at noen tror deg...

Noen av dere har gitt uttrykk for at dere vet at det skjer seksuelle overgrep, men at det er vanskelig å ta det inn over seg. Det blir virkeligere og voldsommere når en man har vokst opp sammen med, forteller om det - sånn som jeg har gjort nå. Det er jo forståelig.
Håper at min åpenhet kan få bort noen skylapper.

PS! Setter pris på at dere kommenterer og spør om ting dere tenker på.