Gjøre så godt vi kan

For første gang på veldig lenge, kjennes dagene fryktelig tunge.

Jeg er ikke deprimert eller noe sånn. 

Syns bare at alt er veldig absurd. 

Vi påvirkes av koronakrisen enten vi er syke eller friske. 

Livet tar oss på nye måter. 

Jeg lengter tilbake til hverdagen igjen. 

Hvordan kan jeg si det? 

Jeg er jo bare hjemme...

Mannen min er på jobb.

Jeg er jo så heldig at jeg fremdeles har besøk av ei av døtrene mine. 

Venter fremdeles på bilsvar - fordi de måtte ha ny uttalelse fra nevrologen min. 

Ting tar tid. Nå tar det enda lengre tid. 

Utrolig hvor egoistisk jeg er!!!

Det er skremmende å tenke på hvor mange som dør av dette nye viruset hver dag. 

Mange mister jobben. 

Mange blir permittert. 

Mange familier sliter skikkelig nå når de må forholde seg til hverandre hele døgnet. 

Mange barn har det verre enn vanlig. 

Mange som i utgangspunktet er ensomme, blir enda mer ensomme.

Mange er isolerte.

Osv...

Derfor ønsker jeg meg tilbake til hverdagen igjen. 

En hverdag hvor barn kommer seg på skolen og andre aktiviteter.

En hverdag der eksamener kan gjennomføres på vanlig måte. 

En hverdag hor alle kan uttrette sin egen jobb. 

En hverdag hvor vi kan gi og ta imot alle de klemmene vi ønsker og behøver. 

En hverdag hvor vi kan sitte sammen med hele familien. 

En hverdag hvor vi kan drikke kaffe sammen med besteforeldre.

En hverdag hvor generasjoner kan møtes uten frykt.

En hverdag hvor vi kan treffes på butikker og kafeer.

...

Og her sitter jeg og surmuler over mine egne ting. 

Surmuler over at livet er satt på vent.

På vent for hvem?

Livet er satt på vent for alle. 

Klarer du 

og klarer jeg 

å løfte nesa opp fra eget liv 

å se at vi har det ganske bra tross alt. 

Det vi kan fortsette å gjøre er å ta alle forholdsregler som blir gitt oss for å være med å begrense smitte...

Gjøre så godt vi kan...

Gjør du så godt du kan?

Venteboble...

Begynner å bli noen dager siden sist jeg skrev. 

Blir litt satt ut av å tenke på dette korona-viruset. 

Føles som om hele verden er satt i karantene...

Det er herlig å være hjemme.

Noe som er bra oppi det hele er at jeg får litt tid med barna/ ungdommene mine. 

Min flotte sykepleierstudent har reist tilbake for å jobbe der ho studerer. 

De andre er hjemme. 

Skriver bachelor, 

har hjemmekontor, 

jobber litt i huset, 

baker litt og 

holder på å gå på veggene.... 

Men de er her. 

Det er jo ikke sånn det skal være, men akkurat nå er virkeligheten sånn.

Jeg nyter lydene i huset. Samtidig er tankene mine hos NAV. Jeg har nemlig vært på bilmøte. Møtet varte i nesten tre timer. Jeg er veldig spent på utfallet der. Får svar en av dagene denne uka - hvis det ikke blir korona-utsatt. Kjenner jeg er veldig spent. Ønsker så gjerne å få selvstendigheten tilbake... Litt egoistisk, men dette er min virkelighet .

Noen jeg tenker veldig mye på nå er alle barna som egentlig har skole og fritidsaktiviteter 

- som en friplass, 

- med trygge voksne,

- som ser de,

- som er en stabil trygghet,

- og som nå blir tatt i fra de pga koronaviruset.

Livet er ikke like enkelt for alle.

Skjønner at det er viktig med harde omfattende tiltak for å slå tilbake på viruset, men liker ikke at det går utover de som virkelig trenger trygghet...

Det eneste vi kan gjøre er å gjøre det vi får beskjed om, og vente...

Maskefall og smil

Herlig å være hjemme etter en flott måned på rehabilitering. Kan ikke si at kroppen er så veldig mye bedre, men jeg har trent i varmtvannsbasseng hver dag i fire uker og hatt mye behandling av en veldig flink fysioterapeut. Det er veldig bra. Godt å kjenne seg litt mykere i kroppen.

Fokuset nå er at jeg ikke har blitt verre av å trene en måned. Flott å bo i Norge å ha mulighet til å få et sånt flott opphold de gangene jeg trenger det.

Borte bra men hjemme best. Må igjen nevne takknemligheten min for den flotte familien min.

Hva sitter jeg igjen med etter disse ukene?

Jo, jeg har blant annet hatt mange gode samtaler med flotte mennesker med mye forskjellig bagasje.

De gangene jeg har nevnt bloggen min og nevnt at den handler om seksuelle overgrep - har enkelte delt av sitt liv som har bestått av lignende opplevelser. 

De syns det var sterkt og flott at jeg skriver og har et fokus på dette vanskelige temaet. 

Kjenner at det blir viktigere og viktigere. 

Åpenhet er bra.

Det er mange blant oss som har opplevd seksuelle overgrep som barn/ungdom. 

Jeg blir like overraska hver gang noen forteller...  

En ting vi har felles er at det ikke vises utenpå. 

Bagasjen er skjult under diverse masker.

Når det blir satt ord på det - faller masken litt etter litt.

Ser i ettertid at jeg har vært veldig «flink» til å bruke masker i mange ulike sammenhenger. Pappa mente jeg burde blitt skuespiller. Kanskje litt flåsete å si, men jeg skjønner veldig godt hva han mente. Jeg har brukt diverse masker for å beskytte meg selv.

Noen ganger er det viktig å kunne bruke masker. Med det mener jeg at alle skal ikke vite alt om alle. Men det er samtidig veldig viktig å kunne la maskene falle og vise seg sårbar overfor noen man føler seg trygg på. 

Dette gjelder alle mennesker. Ikke bare de som har opplevd alvorlige traumer.

La maskefall være en del av tankene dine. 

Når du våger å vise sårbarhet er du som sterkest. Tro meg.

Til slutt i dag. Fikk et hjerte av ei herlig dame som jeg traff på rehabiliteringen. På det stod det følgende Ole Brumm sitat:

«Ole Brumm tittet ut av vinduet og smilte.

Han hadde ingen spesiell grunn til å smile.

Det var bare det at munnen føltes mye bedre

når den snudde oppover

enn når den snudde

nedover...»