For første gang på veldig lenge, kjennes dagene fryktelig tunge.
Jeg er ikke deprimert eller noe sånn.
Syns bare at alt er veldig absurd.
Vi påvirkes av koronakrisen enten vi er syke eller friske.
Livet tar oss på nye måter.
Jeg lengter tilbake til hverdagen igjen.
Hvordan kan jeg si det?
Jeg er jo bare hjemme...
Mannen min er på jobb.
Jeg er jo så heldig at jeg fremdeles har besøk av ei av døtrene mine.
Venter fremdeles på bilsvar - fordi de måtte ha ny uttalelse fra nevrologen min.
Ting tar tid. Nå tar det enda lengre tid.
Utrolig hvor egoistisk jeg er!!!
Det er skremmende å tenke på hvor mange som dør av dette nye viruset hver dag.
Mange mister jobben.
Mange blir permittert.
Mange familier sliter skikkelig nå når de må forholde seg til hverandre hele døgnet.
Mange barn har det verre enn vanlig.
Mange som i utgangspunktet er ensomme, blir enda mer ensomme.
Mange er isolerte.
Osv...
Derfor ønsker jeg meg tilbake til hverdagen igjen.
En hverdag hvor barn kommer seg på skolen og andre aktiviteter.
En hverdag der eksamener kan gjennomføres på vanlig måte.
En hverdag hor alle kan uttrette sin egen jobb.
En hverdag hvor vi kan gi og ta imot alle de klemmene vi ønsker og behøver.
En hverdag hvor vi kan sitte sammen med hele familien.
En hverdag hvor vi kan drikke kaffe sammen med besteforeldre.
En hverdag hvor generasjoner kan møtes uten frykt.
En hverdag hvor vi kan treffes på butikker og kafeer.
...
Og her sitter jeg og surmuler over mine egne ting.
Surmuler over at livet er satt på vent.
På vent for hvem?
Livet er satt på vent for alle.
Klarer du
og klarer jeg
å løfte nesa opp fra eget liv
å se at vi har det ganske bra tross alt.
Det vi kan fortsette å gjøre er å ta alle forholdsregler som blir gitt oss for å være med å begrense smitte...
Gjøre så godt vi kan...
Gjør du så godt du kan?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar