Kronisk kjærlighet

I går lærte jeg et nytt ord eller begrep. Det er vel egentlig ikke nytt, men det fikk en ny betydning for meg.

Tilbake til gårsdagen. Jeg fikk besøk av en venn. Vi «gikk» en tur gjennom skogen her og kom opp til en kafé som har en flott utsikt utover fjorden. Vi prata litt om alt og ingenting. 

Prata blant anna om hvordan det er å være den personen som 

går ved siden av den som er kronisk syk, 

hvordan det må være å være 

gift med en som har kroniske problemer, 

hvordan det må være for den som 

står ved siden av en som har opplevd alvorlige traumer osv... 

For meg betyr det først og fremst mannen min! 

Jeg lyger hvis jeg sier at alt har vært rosenrødt i vårt ekteskap,

men vi har klart oss på grunn av kjærligheten til hverandre. 

Det har vært mange opp og nedturer. Men vi har beholdt kjærligheten. Den har faktisk blitt sterkere.

Kronisk... Ja, jeg vet hva det betyr. 

Jeg har kroniske smerter. Dvs hele tiden. 

Jeg er kronisk syk. Dvs jeg kan ikke bli bedre. 

Likevel er det noe positivt i det ordet. Noe som varer...

Det er nå jeg kommer til det nye ordet, eller nye begrepet. Han vennen min kom med det nye begrepet i går. 

Kronisk kjærlighet. K R O N I S K  K J Æ R L I G H E T! ! 

Hva er det da? Jo, jeg tenker at det er en som viser kjærlighet hele tiden. En kjærlighet som varer.

Kjærligheten blir kronisk på samme måte som smertene mine og sykdommen min. 

Vakkert? 

Det blir en slags hyllest til mannen min, 

min medvandrer lider av kronisk kjærlighet. 

Er det rart jeg lengter hjem nå? Har nedtelling på dagene. Fem dager igjen. Har og har hatt det veldig bra her jeg har vært i nesten fire uker. Kjenner at det skal bli deilig å komme hjem. Det er godt å ha noen å reise hjem til. 

Det er Ikke alle som har det. Jeg er heldig. Har en mann som elsker meg med alle mine feil og mangler. En mann som savner meg. En mann som jeg savner. Tror at alle har godt av å være borte litt fra hverandre. Godt å kjenne på savnet. Godt å komme hjem.

Aksept og bitterhet

I dag er det lørdag. Det er helg og mange har reist hjem på perm. Jeg er fortsatt på rehab ett eller annet sted her i Norges land😊.

Jeg er litt i tvil om det blir noe bedring denne gangen, men det er uansett et pusterom med mye tilrettelagt trening. Jeg har det fortsatt bra, men kroppen min sliter fortsatt med mye smerter. Nok om det.

Noen ord jeg går å surrer på nå er å akseptere og å godta. De betyr egentlig det samme. Men det kan være vanskelig i praksis. 

I det øyeblikket du aksepterer situasjonen du er i - blir det lettere å ha det litt bedre med seg selv. Det er ikke enkelt, men det er fullt mulig. 

Å akseptere er å godta samtidig som du ikke syns det er greit. 

Jeg jobber stadig med å akseptere, men jeg ville aller helst vært foruten både smerter og vonde opplevelser. 

En annen opplevelse jeg har hatt handler om varme hender. Rar men god opplevelse. Skal ikke si så mye om det her, men det er virkelig noe i det.

Av og til svirrer en tanke inn i hodet mitt. Denne tanken handler om at jeg tror jeg ble syk etter å ha tatt svineinfluensavaksinen i november 2009. For meg virker dette helt logisk - siden det starta rett etter at jeg tok den. Nevrologene har ikke funnet noe annen grunn til at jeg ble syk. Jeg har blitt sjekka mange ganger på Rikshospitalet - uten at de har funnet ut hvorfor jeg er syk. Siden de ikke finner noe grunn - klarer de ikke bremse utviklingen av sykdommen. Ingen der vil være enig med meg i at det er en sammenheng. Jeg kaller dette fraskrivelse av ansvar. Sorry🤔

Men igjen. Jeg har ikke tenkt å bli bitter av dette heller. Det har ingenting for seg. Jeg angrer på at jeg ikke har meldt det inn noen sted. Jeg tror at det må være flere som har kommet i samme situasjon som meg etter denne vaksina. Men, men...

Det høres kanskje bittert ut, men jeg er ikke bitter. 

Skulle gjerne vært foruten dette. 

Skulle gjerne ha vært i fulllt arbeid. 

Men igjen må jeg bare akseptere at sånn er situasjonen. 

Må akseptere at sånn er livet. 

Må tenke at det kunne vært verre.

Må tenke at jeg har det bra tross alt. 

Må tenke at livet går videre og jeg 

må gjøre det beste for å følge med. 

Takknemlig tross alt

Takknemlighet.

Det er blitt et viktig ord for meg. 

Et viktig ord i en hverdag som er full av sterke smerter og en haug med utfordringer. 

En viktig følelse for å unngå å bli bitter. 

Jeg er takknemlig for at jeg har godt humør og for at jeg takler hverdagen ganske bra.

Tror jeg har nevnt det før, men jeg sier det igjen.

Uansett hvor trasig du har det - let etter små ting eller store ting - som du kan kjenne en oppriktig takknemlighet for!!

Vet av erfaring at det er med på å gjøre dagene lettere. 

Jeg er takknemlig tross alt. 

Jeg er takknemlig selv om bagasjen min inneholder mye vondt.

Jeg er takknemlig selv om jeg ikke vet hvordan fremtiden blir.

Jeg er takknemlig som bor i Norge.

Jeg er takknemlig som bor her hvor det finnes hjelpemidler for det meste.

Jeg er takknemlig her og nå.

Jeg prøver å fokusere på det som skjer her og nå, i dag.

Hvis du irriterer deg over at jeg er FOR positiv - kan jeg bare si at det er en bevisst handling fra min side. Alle dager er ikke like. Men jeg har det bedre med meg selv når jeg er positiv. 

Føler at jeg ikke har noe valg - selv om jeg velger det hver dag. Forstå det den som kan.

Her er det mange hyggelige mennesker som stråler på tross av utfordringene de har. Jeg kjenner at jeg har blitt oppriktig glad i noen av de som er her. 

Det er feks et flott par her på ca 70 år(?). Begge to har hatt slag flere ganger. Likevel utstråler de en slags trygghet og godhet. De er så søte sammen. Hjelper hverandre. Ser det positive med at de begge er i samme situasjon - da kan de nemlig være på rehab å trene sammen!❤️❤️

De er et eller rettere sagt to forbilder for meg. Kommer til å savne de når de reiser hjem i morgen. 

Noen mennesker kryper bare rett inn i hjertet - og blir der.

Er det rart jeg er takknemlig?

Til dere som er nye lesere:

Gå inn på bloggen min via Google og bla dere nedover til det første innlegget. Hvis dere leser alle innleggene mine - får dere et glimt av hvordan jeg har hatt det, og hvordan jeg har kommet meg gjennom det harde arbeidet for å bli hel og bli fri.

Adressen er: 

jentaidengulekjolen.blogspot.com

Får ikke delt bloggen min her på fb.

Klarer ikke slippe taket

Jeg blir liksom ikke ferdig med -  eller jeg klarer ikke å slippe taket på - 

hvor viktig det er med fokus på psykisk helse. 

Blir stadig minnet om dette. Egentlig hver eneste dag er det snakk om en eller annen variant rundt dette temaet. 

Seksuelle overgrep, 

selvmord, 

angst, 

lette depresjoner,

dype depresjoner, 

diverse sykdomsbilder..... 

Det er mange som har tanker rundt psyken og hvordan vi blir påvirket på ulikt vis. Mange deler ting. Enten egne tanker eller ting de har hørt, lest osv.... 

Jeg er glad for at det et større fokus rundt dette. Samtidig er det trist å se hvor mange som er personlig berørt - på en eller annen måte. 

Det er et hav av mennesker som trenger å bli sett. Eller rettere sagt; alle trenger å bli sett.

Kommunikasjon er også en viktig del av dette. 

Det er utrolig lett å bli misforstått av andre, men det er også lett å misforstå andre.

Alle kommuniserer på en eller annen måte. 

Vi er forskjellige.

Vi har forskjellig måte å være på. 

Vi oppfatter ting forskjellig. 

Vi sier ting som kan bli oppfattet annerledes enn det det er ment som. 

Vi har forskjellig uttrykksform. 

Osv...

Selv om vi er forskjellige har vi mange fellestrekk. 

Vi ønsker å bli forstått. 

Vi trenger å sosialiseres. 

Vi trenger å bety en forskjell for noen. 

Vi trenger ett menneske som kan bety en forskjell for oss.

Vi trenger å føle oss inkludert i et fellesskap.

Vi trenger å bli sett. Både unge og gamle. Alle aldre.

Husk at du kan; 

- Gi et smil til de du treffer på din veg.

Et smil varmer. 

- Gi et «hei» til de du treffer.

Det varmer enda mer.

Det kunne vært verre!

I dag vil jeg dele et lite innlegg om en stor ting.

Det er utrolig mange skjebner. Alle har sitt. Noen har mer enn andre - på mange vis. Men siden jeg er på en behandlingsinstitusjon tenker jeg først og fremst på det kroppslige eller på sykdom. 

Jeg har mine problemer. 

Alle de som er rundt meg her har sine problemer. 

Egentlig er det litt godt å være et sted hvor det er mange 

som skjønner hvordan det er å ikke strekke til, 

som skjønner hvordan sykdom påvirker deg selv og hele familien, 

som skjønner hvor vanskelig det er å måtte ta imot hjelp,

som skjønner - uten å si noe.

Godt å senke skuldrene og bare være til.

Snakka f.eks med en flott ung tobarnsfar som hadde fått slag. Det var en kjempeomstilling for hele familien - ikke bare for han selv. Ungene hans var vant til å ha en aktiv far som gikk på ski, gikk på toppturer og fant på mye gøy. Plutselig var pappa en mann som ikke klarte noen ting, en mann som måtte ha hjelp til det meste og som ikke klarte å være med på turer som før. Selvfølgelig er det trist når sånne ting skjer. Det gjorde sterkt inntrykk på meg å snakke med han. Håper virkelig at denne mannen blir mye bedre.

Det siste han sa til meg før han reiste hjem dag var; «det kunne vært verre» 

Sterkt. 

Jeg er enig med han. 

Det kunne virkelig vært verre. Vi er heldige som bor der vi bor. Heldige som får god hjelp.

Husk:

D E T  K U N N E  V Æ R T  V E R R E ! !

Lån bort ørene dine

Jeg treffer stadig på nye mennesker som bærer på dype sår inni seg. 

Mennesker som kjenner seg maktesløse, som ikke vet hvordan de skal komme seg videre i livet. 

Mennesker som bærer på usynlige, men tunge masker.

Mennesker som viser ei tøff utside, men som føler seg bitteliten innvendig.

Mennesker som later som om de takler alt.

Mennesker som liker å tro at de har stålkontroll over livet, men som plutselig oppdager at livet tar kontroll over dem selv.

Mennesker som bærer på en enorm skam.

Mennesker som haler og drar på skyldfølelsen som raser rundt i hodet.

Jeg kjenner meg veldig igjen i mange av disse tingene. 

Jeg har det ikke sånn akkurat nå, men jeg hadde det sånn etter at flashbackene om barndommens grusomheter tok over livet mitt i 2013. 

Uten den fantastiske hjelpen som jeg fikk - og uten den enorme jobben jeg har gjort - vet jeg ikke hvordan livet mitt hadde vært nå.

Det er så utrolig viktig å ta tak i de vanskelige tingene, men man må ville det selv.

Jeg kjenner meg heldig som har fått den gode hjelpen. Det er ikke en selvfølge, dessverre. Man må liksom ta sats og hoppe uti det, hvis man får muligheten.. 

Jeg tok tilbake kontrollen over mitt liv.

Kjenner at det er godt å kunne være en medvandrer for andre. 

Godt å kunne «låne bort ørene» til noen som trenger å bli hørt.

Godt å kjenne takknemlighet fra noen som føler seg sett...

Denne måneden er jeg på et rehabiliteringssenter for å prøve å få litt kontroll over kroppen, og over smertene som raser rundt i kroppen. 

Usikker på om jeg klarer akkurat det, men jeg skal gjøre så godt jeg kan. Kroppen er vond, men hodet er klart. Det er egentlig det viktigste for meg.

Her er det ulike flotte mennesker med ulike utfordringer og ulik bagasje.

Det vi har felles er at vi er 100% oss selv - sånn som det er akkurat nå. 

Det er ikke sykdom som definerer menneskeverdet. Det må jeg si til meg selv. Prøver også å minne noen av de andre her om dette.

Se deg rundt.

Gi et smil til de du møter.

Et smil varmer mye mer enn du tror.

Et smil gjør at noen føler seg sett.

Blogg, bok, blogg-bok

Freden senker seg. Jeg er på plass på rehab. Den neste måneden skal jeg sammen med fysioterapeuten min her - prøve å finne frem til en treningsform som kan passe meg og min form akkurat nå. Blir spennende å se. Skal iallfall i varmtvanns-bassenget hver dag. 

Kjenner meg sliten. Det er utrolig slitsomt å sitte lenge. Da blir det dobbelt så godt å kunne legge seg flatt etterpå.

Bloggen min er fortsatt blokkert på siden min på Facebook.  I går kveld fikk jeg melding om at de skulle se på saken. Dumt å ikke få delt bloggen der. Håper det ordner seg.

Nå har jeg bestemt meg for å prøve å skrive bok. Det blir ei blogg-bok, med utgangspunkt i bloggen min. Har begynt å skrive og jeg syns det er gøy å prøve.

Jeg husker at jeg kunne trengt noe lignende da jeg var under behandling. Jeg savnet noe lettlest som kunne vise meg at jeg ikke var alene om alle disse tankene jeg bar på.

Noen ganger drømmer jeg om;

At verden går fremover. 

At det ikke begås overgrep lengre - fordi folk er så opplyste om senskader ol...

At vi mennesker blir klokere og klokere sånn at vi passer bedre på hverandre.

Men når jeg åpner øynene ser jeg at vi er ikke det grann klokere eller vennligere. Nye overgrep skjer hver eneste dag. Folk glemmer at noe blir ødelagt innvendig i det barnet som utsettes for overgrep. Selv om vi er mer opplyste nå enn på 70-tallet, tror jeg ikke det er nok. 

Vi kan ikke gi opp.

Tenk hvis du og jeg kan hindre en overgriper i å begå nye overgrep.

Tenk hvis du og jeg kan hindre noen fra å bli en overgriper.

Tenk hvis du og jeg kan redde et barn eller to eller tre!!!

Se deg rundt.

Se din neste.

Virkelig se.