Kronisk kjærlighet

I går lærte jeg et nytt ord eller begrep. Det er vel egentlig ikke nytt, men det fikk en ny betydning for meg.

Tilbake til gårsdagen. Jeg fikk besøk av en venn. Vi «gikk» en tur gjennom skogen her og kom opp til en kafé som har en flott utsikt utover fjorden. Vi prata litt om alt og ingenting. 

Prata blant anna om hvordan det er å være den personen som 

går ved siden av den som er kronisk syk, 

hvordan det må være å være 

gift med en som har kroniske problemer, 

hvordan det må være for den som 

står ved siden av en som har opplevd alvorlige traumer osv... 

For meg betyr det først og fremst mannen min! 

Jeg lyger hvis jeg sier at alt har vært rosenrødt i vårt ekteskap,

men vi har klart oss på grunn av kjærligheten til hverandre. 

Det har vært mange opp og nedturer. Men vi har beholdt kjærligheten. Den har faktisk blitt sterkere.

Kronisk... Ja, jeg vet hva det betyr. 

Jeg har kroniske smerter. Dvs hele tiden. 

Jeg er kronisk syk. Dvs jeg kan ikke bli bedre. 

Likevel er det noe positivt i det ordet. Noe som varer...

Det er nå jeg kommer til det nye ordet, eller nye begrepet. Han vennen min kom med det nye begrepet i går. 

Kronisk kjærlighet. K R O N I S K  K J Æ R L I G H E T! ! 

Hva er det da? Jo, jeg tenker at det er en som viser kjærlighet hele tiden. En kjærlighet som varer.

Kjærligheten blir kronisk på samme måte som smertene mine og sykdommen min. 

Vakkert? 

Det blir en slags hyllest til mannen min, 

min medvandrer lider av kronisk kjærlighet. 

Er det rart jeg lengter hjem nå? Har nedtelling på dagene. Fem dager igjen. Har og har hatt det veldig bra her jeg har vært i nesten fire uker. Kjenner at det skal bli deilig å komme hjem. Det er godt å ha noen å reise hjem til. 

Det er Ikke alle som har det. Jeg er heldig. Har en mann som elsker meg med alle mine feil og mangler. En mann som savner meg. En mann som jeg savner. Tror at alle har godt av å være borte litt fra hverandre. Godt å kjenne på savnet. Godt å komme hjem.