fredag 6. desember 2019

Minner fra fortida

Tre uker igjen. Tre uker igjen til jul. Klarer du og jeg å stresse ned sånn at vi kan nyte adventstida og julehøytiden? En ting er i alle fall sikkert - det blir en bedre jul for meg og oss i år - enn julen for tre år siden. Tror jeg lærte veldig mye av å tilbringe så mange uker borte, så nær jul. Tror jeg har lært å sette mer pris på de små gledene i hverdagen. Tror jeg har skjønt at det blir jul uansett om det ligger sju hjemmelagde sorter i kakeboksene eller om vi kjøper de på butikken.

Angående kaker. Jeg er utrolig heldig med svigermora mi. Hun er god som gull. Baker og står på. Jeg setter utrolig stor pris på henne. Nok om jul og svigermor i denne omgang.

De siste årene eller rettere sagt - årene mellom 2013 og 2017 - har jeg granske livet mitt ned til hver minste detalj.
Jeg har funderte på hvorfor jeg gjorde sånn eller sånn.
Fundert på hvem jeg hadde vært hvis sånn eller sånn.
Hvordan alle ting hang i sammen.
Jeg er urettferdig mot Egon hvis jeg sier at det kun er hans skyld at jeg var så stille. Jeg er i utgangspunktet en rolig person. Mange ting/puslebrikker i livet mitt ble ganske logiske sett i lys av hva jeg har vært igjennom.

Husker at jeg alltid måtte følge venninna mi hjem om kvelden - ho var mørkredd. Jeg var glad jeg kunne gjemme meg i mørke.
Husker at jeg aldri kunne få genserne store nok. Jeg halte og dro i de, for å utvide de, ville gjemme meg, eller gjemme kroppen min.
Husker at jeg mislikte gule klær - ble så utrolig synlig. Tror ikke jeg har gått med noe gult før nå.
Husker at jeg våkna og kaldsvette fordi jeg trodde at noen var i rommet. Gjemte meg inni skapet mitt. I bekmørke. Der var det trygt.
Husker følelsen av å hoppe ned i sjøen, være under lenge, før jeg dukka opp igjen.
Husker følelsen av å prestere på skolen.
Husker følelsen av å være usynlig.
Husker følelsen av ensomhet sammen med andre.
Husker hvor godt det var å ha venner som brydde seg om tause meg.
Husker at noen kalte meg ei grå mus. Ingen får kalle noen det!!!
Husker følelsen av å mestre på tverrfløyta.
Husker følelsen av å få skryt, men ikke klare å ta imot det.
Husker at jeg trives godt sammen med de voksne fordi jeg ønska å bli sett.
Husker følelsen av avvisning.
Husker følelsen av å ikke strekke til.
Husker følelsen av å ikke være god nok.
Husker følelsen av at jeg ville se annerledes ut - sånn at Egon skulle avsky meg.
Husker de blandede følelsene av at han likte meg.
Husker følelsen av å være annerledes enn mine jevngamle
Husker følelsen av at jeg syns de var så barnslige
Husker følelsen av at jeg også ville være så bekymringsløs som de andre, men at jeg ikke klarte det.
Husker følelsen av å oppleve verden annerledes enn de andre, uten at jeg helt fikk tak i hva det var.
Husker følelsen av at kroppen gikk i stykker.

Listen kan bli lengre, men stopper der. Det å være ensom i mengden er noe av det værste som finnes. Nå takler jeg det på en helt annen måte. Men fremdeles kan jeg kjenne på at det er vanskelig å være i en sammenheng uten at jeg har noen av "mine" nærmeste der.
Det er kanskje derfor jeg har en så stor tanke om at ALLE burde bli SETT. Ingen burde føle seg  ensomme for lenge av gangen.

Mange av tingene på lista over er kanskje helt vanlig å føle, men mange av disse følelsene ble forsterket i nærvær av en onkel som trodde han eide meg. Han la beslag på kroppen min da jeg var 5  6  7  8  9  10  11  12  13  14  15  16. Det er ei lang tallrekke. Føles enda lengre når du legger inn ett år på hvert tall....

Kjenner at det er vanskelig å tanke på at jeg var slaven hans i så mange år. Ingen burde oppleve det jeg har vært igjennom. Pedofile burde stoppes, men det virker som en umulighet. Jeg klarer ikke å skjønne at noen vil gjøre noe sånt mot et lite barn. Håper at vi sammen kan være med å fokusere på at det finnes overgripere i blant oss.

Stopp de! Ta vare på hverandre!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar