Mine kamper

Livet smilte igjen - etter noen dystre måneder med dypdykk i en bunnløs sorg. Jeg måtte øve meg på å gå på kirkegården for å klare og IKKE se mitt eget navn på gravsteinen. Skal ikke utdype det noe nærmere, men det var tungt. Jeg klarte å komme meg ovenpå atter en gang.
Jeg er som jeg har nevnt før - ganske sta.
Da jeg endelig klarte å komme meg gjennom sorgen - kunne jeg fokusere på familien, mann og barn. Jeg husker at de hele tiden ble involvert i hva som skjedde. Ville ikke at ungene skulle leve i uvisshet om hva som skjedde med mamma.

Mitt største råd er GI ALDRI OPP, FOR DU ER STERKERE ENN DU TROR!!

Etterhvert kom jeg meg tilbake på jobb, jeg fungerte som ei skikkelig hønemor igjen, engasjerte meg i kor og barneklubb. Hadde det helt topp. Bortsett fra at kroppen begynte å skrante. Det man ikke kan gjøre noe med, må man bare prøve å akseptere på best mulig måte. Det er lett og si, men jeg gjør så godt jeg kan. Føler at jeg har kommet ganske langt i å akseptere situasjonen rundt sykdommen min.

Den verste kampen jeg har hatt er å komme meg hel igjennom overgrepene. Da tenker jeg spesielt på de siste årene. Årene med traumebehandling. Det var noen tøffe år mens det pågikk i barndommen, men da visste jeg ikke om noe annet. Som voksen så jeg alle konsekvensene det har hatt for hele livet...

Mannen min lurte på hvorfor jeg ikke bare gjennomgikk alt med overgrepene også - den gang da alt med ulykka kom opp... Skjønner at han lurte på det, men det er liksom ikke sånn kroppen er skrudd sammen. Det gikk ni år til før trykkokeren eksploderte. Jeg tror det var lurt at jeg ikke måtte gjennomgå mer enn en så stor ting av gangen. Aner ikke hvordan jeg skulle ha klart å håndtere alt samtidig.

I disse ni årene klarte jeg for det meste å unngå å treffe onkel Egon. Det var et par anledninger hvor vi var i samme selskap, slektstreff med storfamilien. Jeg klarte å unngå å hilse på han. Akkurat det er godt gjort av meg, som egentlig er veldig høflig🙊. Tror også at jeg sa til ungene at de ikke trengte å gi klem til de de ikke kjente... Hadde hele tiden et øye til ungene og et til Egon.
Jeg kjente på kroppen at det var ubehagelig å være i nærheten av han. Men jeg klarte det.

Jeg var veldig avstengt. Ville ikke gå inn i det. Ville ikke lette på lokket. Var en mester i å holde maska. Jeg vet at jeg klarte å gi han, Egon, noen fæle blikk. Blikk med advarsel om at han ikke skulle prøve seg. Blikk som sa ; Hold deg unna!

Å ha sånne sterke opplevelser i kroppen uten at jeg fikk utløp for de - gjorde mye med meg som menneske. Jeg var liksom alltid på vakt. Kontrollfrik - er et ord jeg har brukt før. Følte at jeg alltid måtte ha kontrollen. Jeg syns fremdeles at det er veldig bra å ha kontrollen i mange sammenhenger, men jeg ser at det ble litt for voldsomt. Kjenner at det gjør godt å slippe taket litt mer enn før.

Da flashbackene begynte å flomme over netthinna i 2013 - klarte jeg ikke å ha kontrollen lengre. Jeg vet at det var ett spesielt rom i palasset på toppen av bygda - hvor jeg ikke VILLE inn i. Det ble for voldsomt å åpne døra. Det ble for voldsomt å ta døra på gløtt. Man jeg klarte det til slutt. Klarte det ved hjelp av viljen og staheten min.

Jeg har klart å sette ord på det meste. Ikke her i bloggen, for det vil jeg ikke.
Det viktigste er at jeg har satt ord på alt for min egen del.
Satt ord på skylda, skammen, ondskapen...
Satt ord på følelser.
Jeg har klart å få kontakt med følelser fra fortida -
ikke for å dvele ved de, men for å forstå meg selv.
Jeg har klart å sette ord på den ordløse sorgen.