Rømme og glemme

En ting jeg tror er felles for overgrepsofre er behovet for å rømmer inn i noe. Man finner på en måte noe som stjeler så mye av oppmerksomheten at man kan tillater seg å glemme - et lite øyeblikk. Glemme hvor forferdelig situasjonen er. Glemme de vonde tingene.
Noen rømmer inn i bøker, i musikken eller i kunsten.
Noen rømmer.
Andre rømmer inn i alkohol og andre rusmidler.

Jeg føler meg veldig heldig som fant noen sunne interesser å rømme inn i. Har tidligere nevnt musikk. Tverrfløyte var og er et av de vakreste instrumentet jeg vet om. Det MÅTTE jeg bare spille. Jeg øvde i hver ledige stund. Det varte i ganske mange år.

Det er noen år siden sist jeg kunne spille på fløyta. Sykdommen går utover finmotorikken i fingrene. Dette er en av de små sorgene som livet byr på. Sorgene over ting jeg ikke klarer lengre. Kriblingen i halsen går utover sangstemmen.
Siden musikk har vært en betydelig del av livet - er dette vondt. Heldigvis har jeg tre sangglade barn. Herlig å høre på de.

Når en dør lukkes må jeg se meg rundt etter en ny dør, en ny åpning. Kan ikke la sorgene knekke meg. Dette gjelder for flere enn meg. Men for meg blir det viktigere for hvert år som går å prøve å finne muligheter i alt det umulige. Hvis jeg skal henge meg opp i de tingene som ikke fungerer - blir det nesten som om jeg gir opp. Det har jeg ikke tenkt å gjøre.

Selv om stemmebåndene er knudrete - fortsetter jeg å synge i kor - i alle fall litt til.
Selv om jeg ikke klarer å konsentrere meg så godt lengre - leser jeg bøker. Må bare lese første kapittel flere ganger så jeg kommer meg inn i handlingene😅
Ting tar bare litt lengre tid enn før.

Av og til tenker jeg på at jeg like gjerne kunne rømt inn i rusmidler av ymse slag. Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg hadde gode venner rundt meg. Jeg er overbevist om at det hindra meg fra nettopp dette.

Denne kampen min har vart i mange år i flere omganger. Først var det de 11 årene hvor overgrepene skjedde fysisk med kroppen min. Deretter hadde jeg ett par år som jeg lurte på om det virkelig var over, samtidig som jeg prøvde å gjemme og glemme. Har også kjempa bevisst og ubevisst for å skjule det jeg var med på i alle de påfølgende årene. Den neste voldsomme kampen ang overgrepene har vært de siste seks årene.
Det er en deilig følelse å kjenne at akkurat denne kampen er over.

Hvis du som har opplevd noe traumatisk lurer på om du orker å få hjelp til å bearbeide. Ikke nøl. Det er en vond kamp, men det er en viktig kamp. Det er verd det!!