Utdrag fra dagboka et par dager i mai 2016

Vi har hatt undervisning om følelser... Det finnes mange ulike spektere av følelser. En følelse jeg husker masse av fra jeg var liten, er redsel. Jeg mener selv at jeg ikke er redd for så veldig mye, men jeg "møter meg selv i døra" både tidt og ofte. Det viser hvor avstengt jeg har vært for å få kontakt med følelsene. Men tilbake til redsel.

Jeg kjenner på redsel over:
Hva andre tenker om meg
Hva andre tenker når jeg går med krykker, sitter i rullestol...
Hva andre tenker om ting jeg sier
Ikke strekke til
Ikke være god nok
Ikke være fin nok
Ikke være tynn nok
Ikke være frisk nok
Ikke synge fint nok
Ikke være usynlig nok

Dette er jo bare tull egentlig. Ingen andre har noe med hvorfor jeg er som jeg er. Jeg ER GOD NOK som jeg er. Jeg bør nok begynne å høre på hva mannen min sier om meg. Jeg bør begynne å ta til meg fine ting som blir sagt om meg til meg... Jeg ser at jeg er med på å trykke meg selv ned. Jeg ser tydeligere og tydeligere at jeg er den største kritikeren min!

Utmattelse er vel også en følelse. Ble helt utslått etter timen med behandleren min. Syns det er så vanskelig å sette ord på hva jeg føler. Vil så gjerne, men min utilstrekkelighet slo inn over meg. Klarte ikke å prestere. Tror det går litt bedre nå når jeg har fått timen litt på avstand. Syns at behandleren min er god til å trykke på de rette knappene. Syns han er god til å sette igang tankevirksomheten min. Håper at jeg får noen utfordringer som jeg kan jobbe med de månedene som jeg skal være hjemme før neste opphold.

Det er ganske spennende det som skjer med kroppen min. For noe skjer. Det er jeg helt overbevist om. Jeg jobber veldig med er å ta imot gode ord. En annen ting er å bli litt mer synlig. En tredje ting er å slippe folk innpå meg. En fjerde ting er å ta imot hjelp fra andre. Det innebærer også å spørre om hjelp. Det er vanskelig, men jeg øver.

Jeg skal fortsette å jobbe for livet. Jeg skal gå fra å være en overlever til å leve. Jeg skal elske min neste SOM MEG SELV. Det betyr at jeg først må elske meg selv. Akkurat som oksygenmasken på flyene. Hvis noe skjer og man får bruk for oksygen i fly, MÅ man først sette maska på seg selv FØR man hjelper andre.

Har nettopp vært på gudstjeneste i Olavskirken på Modum. Det er ei helt spesiell kirke. Den er sekskanta og alt er trehvitt. Fremme i kika er det et stort vindu fra gulv til tak. Der ser man rett ut i naturen. Det er et sånt bygg som føles fredfullt ut når man går inn der.

Det var en helt spesiell kveld. Messe for verdighet og håp - to viktige ord/begreper. Det var en fantastisk og fredfull opplevelse. Jeg syns det er godt for min egen del og bli minna om at jeg er verdig, født verdig, har ikke mista min verdighet - selv om jeg har mista mye gjennom mange år med overgrep. Det igjen blir på en måte en påminnelse om at jeg er meg selv en eller annen plass inni meg. Kanskje det ikke er så vanskelig like vel å finne ut hvem jeg egentlig er? Jeg har troa mi selv om den har fått en knekk. Jeg tror at jeg har med en Gud å gjøre som vil meg vel. Det overskygges bare av mange - hvor var han? og hvorfor passa han ikke på meg? Men jeg vet at han er der og at han er nærmere enn jeg tror akkurat nå.
Mot slutten av gudstjenesten i kveld fikk vi ta hver vår perle. Et symbol på at vi er verdige, ønsket, han bryr seg om oss hver enkelt... En flott verdig opplevelse med masse håp...
Vet det finnes sånn messe hjemme i domkirka. Tror det er en plass for meg der.
Det er håp for meg!