Frustrerte tanker om tanter

I et av de tidligere innleggene fortalte jeg hvor vanskelig det var for meg å ringe til enka til Egon. Det var vanskelig, men utrolig viktig. Magefølelsen min har hele tiden drevet meg fremover. Den har vært med å pushe meg til å gjøre stadig nye ting. Ting som kanskje virker små sett utenfra, men som har vært viktig for meg i min prosess.

Men tilbake til tanta mi som er enka etter Egon.

Dagbok 7.okt 2016
Jeg fortalte foreldrene mine at jeg hadde ringt til tante. Mamma likte ikke at jeg hadde gjort det. Hun syns jeg burde ha spart henne - spart tanta mi for å få vite om denne fæle hemmeligheten - spart henne for å få vite hva mannen hennes har gjort mot meg. . .

Så kommer det vanskelige. I går ringte mamma til tante. Tante var helt knust og skjønner ingenting. Hun skjønner ikke åssen det kunne være mulig for Egon å begå overgrep - siden vi alltid var sammen som familie. Liksom!! Men alle vet vel at det ikke skal så mange minutter til for å...  Ja,  du vet.
Jeg måtte jo være en annen plass å leke. Han måtte plutselig på do eller noe annet, dilta etter meg, klassa, sugla etter meg, dro meg med inn i rommet, eller i ganga bak garasjen i palasset... Det var ikke vanskelig for han å gjøre det han ville med meg. Ikke vanskelig å finne tidspunkter til dette.
Jeg tror ikke at tante VIL skjønne. Jeg VET at hun innerst inne VET at noe skjedde, men det er ikke sikkert at hun VET omfanget av det. Jeg vet også at det er fullt mulig for konene til overgripere å fortrenge ting som har skjedd - for å verne seg selv.
Kjenner at jeg blir frustrert over at tanta mi skal spares. Frustrert er et forsiktig ord! Hva skal HUN spares for? Hvorfor skal HUN spares? Hun er voksen. Hun vet. Hvorfor skal dette dysses å ikke snakkes om?

En annen ting som kom frem var at mamma hadde snakka med ei av de andre søstrene sine. Den tanta hadde sagt en gang i sommer at hun lurte på hva som var min hensikt med å dra frem alt dette nå, så mange år etterpå..
HUN TRODDE AT JEG VAR UTE ETTER PENGER!!!
Snakk om dårlig tante. Det har ikke vært i min tanke. For der første er Egon død, for det andre har jeg ingen bevis annet enn det jeg sier, skriver, følelsene mine, kroppen min... Det er jo umulig å få  penger ut av dette. For det tredje er saken forelda. Jeg er ikke ute etter penger i det hele tatt. Hvordan kan noen få seg til å si noe sånt? Det er utrolig sårende. Jeg ser at jeg er ekstra sårbar akkurat nå, men likevel..?

Min hensikt er å komme gjennom dette og bli hel og få fortida mi på avstand så den ikke skal påvirke meg i fremtiden. Jeg skjønner at dette er noe som ikke kan glemmes av meg. Det er for voldsomt. Det er en del av min bagasje, men den skal bli litt lettere å bære... Det vet jeg at jeg skal klare.

Kjenner meg utrolig sliten og urolig i dag. Føler meg elendig som menneske. Er med mannen min på shopping. Skal prøve å få tankene over på noe annet, men jeg måtte bare skrive litt nå mens han tømmer tilhengeren for søppel. Skal prøve å være tilstede sammen med han etterpå.

Er bare såååå lei meg for at mamma sår tvil om mine hensikter. Hun er min mor - det er vel derfor det vondt å høre på henne. Tirsdag kveld kjente jeg på en lettelse over å ha snakka med tante. Kjente at jeg var modig. Kjente meg stolt over at jeg klarte det. Nå, fredag, tre dager etter - kjenner jeg på en sorg over at jeg ødelegger for tante, mamma, pappa, storfamilien min... Føler meg mislykka. Er jeg så forferdelig? Mannen min prøver å få meg til å tenke på hva som kjennes best ut for meg her og nå. Men jeg føler meg egoistisk for at jeg ikke tenker på følgene det får for andre.. Har egentlig lyst til å fortelle hele verden hva den tosken har gjort mot meg, og sannsynligvis mot andre... Men sånn gjør ikke snille jenter.
Jeg føler at jeg setter mamma i et dårlig lys. Det er ikke meningen. Hun har omsorg for søstrene sine. Jeg skjønner det. Men hva med meg?

Nei - Matilde - rett opp hodet litt, frem med brystet, kjenn at du er god nok som du er, vær stolt av hva du klarer, kjenn på de gode følelsene som kom etter at du fortalte .... 👍.