Det er lenge siden jeg har skrevet nå. Tankene virvler rundt oppi hodet mitt. Det er ikke lett å få tak i de, men jeg vil så gjerne skrive. Skulle hatt en tankefanger - hvis det finnes.
I går var jeg på ABUP hos behandleren min. Det var utfordrende og tøft. Hun pusher meg. Det er ekstremt vanskelig å få kontakt med følelsene fra tiden - fra tiden før jeg var 16 år. Det er så opprivende, men jeg skjønner poenget. Fortrengte følelser er vonde! Min påstand, men jeg tror den er sann.
Hvem var han, onkel overgriper, egentlig? Jo, han var en inngifta onkel. Var det noen som kjente til den pedofile sida hans? Han delte av overskuddet og gav penger til prosjekter som handla om barn. Gjorde han noe med de? Hvor mange har han egentlig skada bak ryggen på lokalsamfunnet der han bodde, der han støtta med pengegaver osv...? Jeg lurer på mange ting. Tåpelig å bruke tid å krefter på dette, men tankene klarer jeg ikke å styre. I alle fall ikke i dag.
Jeg gikk inn på Google, måtte bare lese hva som stod om han der. Der står bare en beskrivelse av et glansbilde av en god mann😡. Det står ingenting om at han var glad i småjenter - selvfølgelig gjør det ikke det. Det skulle stått ett ord der - pedofil!!!
Vet om ei som han prøvde seg på - to ganger. Hun flykta, ble rasende. Hun har også hatt det vanskelig i ettertid - selv om det "bare" var to ganger. To er to ganger for mye.. Men hun flykta, jeg frøs til is og trodde ikke at jeg kunne slippe unna. To klassiske, forskjellige reaksjoner på samme opplevelse.
Jeg grubler mye på hva som gjorde at jeg ikke gjorde motstand, hvorfor jeg ikke sa ifra til noen.
😡😡Måtte hoppe over noen sier i dagboka...
Å ha kontakt med følelsene fra den gang er forvirrende. Av og til lurer jeg på om jeg innbød til at det skulle skje, eller om det bare ble sånn. La jeg opp til noe som pirret han? Hvis jeg tenker sånn - blir skyldfølelsen enda større enn den allerede er. Det var jo faktisk han som styrte alt.
Er dets rart at jeg ble ei innadvent sammensunket, lang, tynn jente som syns at kroppen hennes var den styggeste som fantes i hele verden? Det eneste jeg fiksa var skolen. Jeg fikk veldig gode karakterer, men i de gamle karakterbøkene mine står det " Matilde er litt for stille i timene!!" Hvorfor? Jo, jeg hadde en ekkel hemmelighet som ingen måtte få vite noe om.
Kjenner fremdeles at det er viktig for meg å være flink til noe. Men hva kan jeg egentlig nå? Jeg er syk, ufør, kan ikke jobbe, kan ikke spille de instrumentene jeg kunne før, fingrene vil ikke det jeg vil... Det blir liksom sorg på sorg... Vet jeg må prøve å snu tankegangen. Jeg ER ei god mor, får bekreftelse på det fra ungene, jeg er praktisk anlagt og klarer å holde huset sånn noenlunde i orden, jeg klarer å få unna klesvasken.... Det er liksom sånne vanlige ting, men jeg fikser det fortsatt... Jeg er ei god venninne, jeg er ærlig, jeg er til å stole på. Ungene mine er mine stoltheter, diamantene mine.
Jeg ser at jeg fortsatt HAR mye og KAN mye. Disse tingene må jeg minne meg på hver dag. Da tror jeg kanskje at jeg kan klare å gjenkjenne følelsene fra fortida. Jeg MÅ kjenne på godfølelsen jeg har for de rundt meg, for å klare å ta tak i de vonde følelsene fra fortida.
Kjenner meg utladet, men ser viktigheten av at hun på ABUP pusher meg i riktig retning.
Dette var litt av de kaotiske tankene av sorg og frustrasjon som jeg hadde 13. September i 2015.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar