Hvordan det føltes å lese dagbøkene mine i 2016

I dag vil dele litt av kampen det var for meg å lese og forholde meg til det jeg selv hadde skrevet i dagbøkene mine fra 2013...

1.juli 2016
Jeg har lest litt i dagbøkene mine fra 2013/14. Det var en utrolig sterk opplevelse. Mannen min skjønner ikke hvorfor det blir så uvirkelig for meg. Det er jo jeg som har skrevet med mine egne ord. Jeg prøvde å forklare han at det blir så sterkt å se alt svart på hvitt - og vite at det er mitt liv det dreier seg om.
Det var MEG som var den lille jenta som jeg selv har skrevet om.
Det var MEG som ble klådd på både her og der.
Det var MEG som ble utsatt for ubeskrivelig, seksuell krenkelse på det groveste - og det værste av alt - det var MEG som var et lite uskyldig barn...
Det hadde selvfølgelig vært vondt å lese om det samme hadde skjedd med en voksen, men det at jeg var LITEN, gjør det hele veldig mye verre...

Det som er bra med det jeg har lest - er at jeg virker veldig oppegående i tankegangen om hva som er rett å gjøre. Jeg nevner "være tilstede her og nå" flere ganger. DET var jo mye av fokuset på Modum, men jeg var klar over at det var viktig FØR jeg kom til Modum.

Merker at jeg har skrevet både i fortid og i nåtid på en gang. Og jeg skifter mellom og skrive jeg og skrive Matilde. Tror at jeg ubevisst har gjort disse tingene for å distansere meg fra de værste grufulle hendelsene.

Syns jeg er veldig modig som har lest alt i dag. ALT er det jeg har skrevet i bøkene. Hadde ikke trodd jeg hadde klart det, men det gjorde jeg. Ble nok litt skumlesing, for det er sååå vanskelig, men som sagt - jeg klarte det. Litt dumt å kjenne seg så kvalm som jeg gjør nå. Men sånn er det. Tårene slippes ikke ut, så da setter det seg vel i magen på et vis. Skal lese det en gang til. Kanskje jeg skal lese det høyt.. Da går det kanskje mer opp for meg at det er MEG SELV det gjelder... Jeg kjenner at det er riktig for meg å lese hva jeg faktisk har skrevet.

2.aug 2016
I dag er det tirsdag. Været er omtrent sånn som det har vært i hele sommer. Sol, regn, vind og atter vind. Putene blir tatt ut i møblene. Sitter litt ute. Deretter er det bare å kaste inn alle putene. Fryser litt i vinden. Nå gav jeg opp. Ligger inne i skibbua med dyna godt over meg. Får frost i meg av å sitte ute i vinden - selv om sola er til stede akkurat nå. Senga her er ikke særlig god, men det er så herlig å være ved sjøen. Jeg nyyyyter følelsen av å sitte på brygga med kaffekoppen i hånden og vente på krabbefiskerne mine. DET er livet.

I går var jeg på ABUP...  Behandleren min der skjønner at jeg har veldig behov for å lese det jeg har skrevet. Jeg klarer det ikke helt, men jeg føler at det er noe jeg MÅ - for min del. Prøvde å skumme igjennom det for en måned siden. Men det nådde ikke helt inn... Tror jeg vil brenne alle bøkene etterpå. Men er litt usikker på akkurat det. Hun på ABUP foreslo at vi kunne lese noe av det HØYT SAMMEN neste gang...
Skummelt.
Skummelt fordi jeg kjenner på kvalme og avmakt av å lese. Har nemlig prøvd. Skal prøve igjen. Skummelt fordi de fæle tingene blir sagt høyt i et rom sammen med andre...
Jeg SKAL gjennomføre det og jeg skal skrive ned hva jeg føler og hvor/hvordan jeg føler det på kroppen min.

Jeg er så sliten, sliten både i hodet og kroppen. I helga hadde vi besøk av noen som har ei datter på fire og et halvt år. Det vekka masse minner i meg. Hun var så tillitsfull og sprudlende.
Kjenner på kvalme i forhold til hvor lett bytte barn er. Hvordan kan voksne menn få seg til å utnytte den barnlige tilliten på den måten. Kjente i helga at det var vanskelig å forholde meg til denne jenta. Jeg vandret nok tilbake i tid og kjente igjen den lille jenta som JEG var - som ble utnytta av en tosk. En ekkel mann som trodde han kunne gjøre som han ville. Kjente igjen følelsen av å bli fanget. Fanget i et nett. Ingen mulighet for å slippe unna...
Mens jeg skriver nå kjenner jeg at kvalmen står helt opp i halsen. Knytter seg liksom i brystet og i halsen...
Ser rundt i rommet.
Vet at det ikke er nå det skjer.
Vet at han er død og begravet.
Vet at alt er trygt nå.
Vet at jeg er fri...