Lurer på om JEG klarer å se andre, virkelig SE. Vet jeg har en god magefølelse på mange ting. Klarer å sense ting, men klarer jeg å SE andre som har lignende opplevelser?
Vi er utrolig ulike som mennesker. Har ulike måter å reagere på. Ulike måter å verne oss på. Siden vi er så veldig forskjellig, blir det utrolig vanskelig å se barn og ungdommer som har brukt mye tid på å skjule hva som skjer. Vet av egen erfaring at det blir veldig viktig å skjule det...
Det brukes så mye masker, bygges så mange murer for å verne om seg og sine. Selv om jeg har opplevd det jeg har - er sannheten at det er enormt vanskelig å gjennomskue hva som skjer. Jeg håper at hvis vi prøver å ha åpne øyer og åpent sinn om at overgrep skjer, kan vi forhåpentligvis se og oppdage ett barn, en ungdom eller en voksen som trenger å bli sett.
Jeg klandrer ikke foreldrene mine, men det er utrolig rart å vite at de ikke hadde peiling på hva som foregikk.
Mitt lydighetsbilde fra barndommen er ekstremt. Skjønner egentlig ikke hvorfor det ble sånn. Jeg godtok liksom alt som ble fortalt meg.
Høre på de voksne
De voksne har alltid rett
Gjøre det du får beskjed om
Være snill
Være lydig
Gode ting egentlig. Men ikke den om at de voksne alltid har rett, og at du må gjøre det du får beskjed om. Det ble skjebnesvangert for meg!!
Tror også at jeg var ganske liten da jeg skjønte at det var viktig å holde fasaden utad. Jeg oppførte meg eksemplarisk i håp om å bli sett. Jeg ble virkelig sett hjemme, men den mørke hemmeligheten ble gjemt i musikken og bøkene. Jeg spilte tverrfløyte og øvde mange timer hver dag. Deilig å flyte av sted på tonene. Sveve inn i musikkens verden. Ble etterhvert ganske flink. Var kjempestolt da jeg som 10-åring fikk være eksamenseleven til læreren min på musikkonservatoriet. Jeg var en enkel elev, gjorde akkurat som jeg ble fortalt. Eksamenen ble veldig bra. Nok om det.
Har mange ganger lurt på hvordan overgrep kan skje så ubemerket. Jeg har kommet frem til at det er skammen og følelsen av skyld som er grunnen. Et barn føler fort at det er barnets egen skyld. De er liksom med på det som skjer. Da blir det en umulighet å fortelle.
Tenk om noen hadde klart å snakke høyt om dette uhørte tabubelagte temaet til barn og unge.
Tenk om det kunne vært et fokus på skam og skyld.
Tenk om det kunne vært et høylytt fokus på at det ALDRI er barnets skyld.
Tenk om det kunne vært et høylytt fokus på at det ALDRI er barnets skam selv om de føler at de er med på det.
Tenk om det var ditt barn som opplevde dette fæle. En umulig tanke, men likevel - tenk om.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar