Dagbok 18.desember 2016

Ligger i senga mi på Modum. Klokka er 2.35. Jeg får ikke sove. Tenker på alt og ingenting.
Heavy tema denne uka. Jeg kom langt ned i dypet.
Spørsmålet er nå - kom jeg meg langt nok ned i det eller bør jeg prøve en gang til? Aller helst håper jeg at det er over nå. Håper at jeg har fått kontakt nok med det jeg behøver, fra barndommen min. Aller helst vil jeg komme meg videre gjennom denne driten av en fortid.

Har likevel en redsel for at det ikke er nok.
Tenk om jeg lurer meg selv! Lurer meg selv til å tro jeg er kommet lengre enn jeg er!
Tenk om jeg legger lokket på for tidlig!
Tenk om jeg får en sånn skikkelig nedtur neste år også!
Vet det er tullete å tenke sånn. Unnskyldningen min er at det er midt på natta...

Det er snart jul. Kalenderen viser 18. Desember. Reiser hjem lille julaften. Sprøtt at jeg skal være her helt frem til da. Har brukt hele adventstiden her. Nå har jeg bare lyst til å komme meg hjem til familien min og flate ut. Få mange klemmer, gi mange klemmer, bare være til - sammen med familien min. DET trenger jeg nå.
Fem netter til - her på Modum. Da kommer mannen min og henter meg.
Men jeg kan ikke se så utslitt ut når jeg kommer hjem! Eller kan jeg det? Har vært her i mange uker og ser ut som om jeg ikke har sovet noenting...

Jeg tenker mye på noen jeg har blitt kjent med her. Tenker på hvor heldig jeg er tross alt.
Jeg har noen å reise hjem til.
Noen som elsker meg akkurat som jeg er.
Det er det ikke alle som har. Ikke alle skal hjem på juleferie. Ikke alle har noen. De har ingen som står der klar til å ta imot de. Ingen som står klare med en klem.

Jeg klarer liksom ikke å ikke bry meg.

En del av meg har bare lyst til å være her i juleferien. Være her for de som er ensomme. Men det kan jeg ikke. Jeg vil og må hjem til min gode familie...

Har jeg FOR MYE omsorg?
Kanskje jeg må sluke den i meg og spare all omsorg til jeg kommer hjem?
Eller kanskje jeg må snu litt på det og gi meg selv all den omsorgen i stedet?
Men åssen gjør jeg det?
I allefall ikke med å ligge sånn våken gjennom hele natten. Jeg hører på god rolig julemusikk, strikker, hekler, pjoner, er sosial på stua, tar sol når noen kan kjøre... Gjør stort sett det jeg har lyst til, men det er ikke nok.
Jeg kjenner at jeg har så lyst til å bety en forskjell for noen. Kjenner at jeg har lyst til å hjelpe noen.

Klokka går. Tankene suser rundt i hodet. Får fortsatt ikke sove. Klokka er nå 5.06. !!!
Hva jeg har gjort i mellomtiden? Jo, jeg har lest alt jeg har skrevet på I-paden min. Det var ganske interresant. Klarte ikke å stoppe, men nå MÅ jeg sovne snart, ellers kan jeg like godt ta en dusj og stå opp igjen.....

Fortsatt er temaet skyld og skam. Det er fælt å forholde meg til de to ordene. Men en del av meg begynner å skjønne at skylda er Egons og skammen er Egons. Jeg har trodd hele livet at de to følelsene var mine...
Tar nok litt tid før det setter seg fast helt inni hjerterota mi - at jeg ikke trenger å bære skylda og skammen mer.