mandag 18. november 2019

Sinne og tro 1. Desember 2016

1.desember
Nå er jeg tilbake på Modum etter et hjemmeopphold på seks måneder. Har vært her i ei uke nå. Tida har gått fort, men det føles som om jeg har vært her kjempelenge. Godt å være tilbake, godt å treffe terapeutene mine igjen, fint å lage litt ekstra dill til jul, mange koselige ting ...

Samtidig er det litt vanskelig å forholde meg til de andre. Noen har tatt musesteg i løpet av de seks månedene vi har vært hjemme, mens andre har kommet kjempelangt. Jeg er i den siste kategorien og syns at det er vanskelig. Vanskelig å fortelle de andre om alt som har blitt bedre. Vanskelig å si alt jeg har utfordra meg til å gjøre. Det blir på en rar måte litt selvskryt. Men jeg valgt å si noe om dette i gruppa i dag. Sa noe om hvor flott noen ting i livet har blitt etter at jeg utfordra meg til å gjøre mange ulike ting. Jeg fant ut at jeg har like stor rett som de andre til å fortelle åssen livet er. Alt er ikke rosenrødt hos meg heller, men det er bra å fokusere på det som er positivt. Det blir mye lettere å ta tak i de negative tingene da. Ser at det nytter å gjøre noe - selv om det er vanskelig og utfordrende. Tror det er bra for de andre også - å høre at det nytter.


Det neste jeg tenker på i dag er en helt annen ting. Har nevnt før at jeg sliter med troa mi.
Dette blir rart, men jeg prøver;

GUD!!!
Jeg er så sint på deg, Gud, fordi DU ikke var der da jeg trengte deg som mest. Hvorfor kunne ikke DU stoppe Egon når han gjorde alt det han gjorde mot meg? Hvorfor måtte jeg gå igjennom det gang på gang på gang på gang... uten at noen grep inn? Jeg er oppriktig sint på deg, Gud, når DU på en måte godkjente at min kropp måtte oppleve grove seksuelle overgrep over sååååå mange år - uten at DU satte en stopper for det! Jeg vet inni meg at DU ikke godkjente det, men det føles på en måte sånn...
Sånn - nå fikk jeg sagt det til deg. Jeg er sint på deg, Gud! Tror du tåler å høre det!

Jeg kan bare snakke for meg selv, men det er ufattelig mange mennesker som har opplevd det samme som meg, og som sikkert har samme tankegang som meg. Jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste som er sint på deg, Gud. Men jeg må fokusere på meg og mine problem.


Jeg har alltid sagt at jeg ikke blir sint, men det blir jeg.. Jeg innser det nå. Mandag var jeg på forelesning som handla om hvor det blir av sinne?
Alle er sint - men det er forskjellig grad av det. Og det er forskjellige måter å uttrykke det på. Min måte er kanskje staheten min og min irritasjon. Har aldri tenkt over før at disse to tingene har med sinne å gjøre.
Sta? Jo, jeg er kjempesta. Har alltid hørt at det er bra at jeg er sta hvis jeg bruker staheten til noe bra. Jeg har brukt den til å overleve alle de vanskelige situasjonene. Det er bra. Men det neste steget blir å bruke staheten til å komme meg fremover, videre i livet.

Jeg klarer å skrive at jeg er sint, men sliter med å si det høyt til noen. Det ble en stor overgang å si det direkte til Gud!!!.

Men tilbake til Gud. Jeg valgte å ha en samtale med presten i dag. Hun mente at kanskje veien å gå frem mot en sterkere tro, er å få kontakt med sinne mitt som er rettet mot Gud på en eller annen måte... Hun har kanskje rett i det. Og det er da staheten min kommer inn i bildet. Staheten min har nok verna om meg hele livet, verna meg på en sånn måte at det har overskygget det meste. Alle de grusomme, ekle handlingene som Egon gjorde mot meg uten å bli stoppa, setter igang tankene om HVOR vår allmektige Far var. Hvorfor? Hvor allmektig er han når han ikke kunne sette en stopper. Jeg var bare en liten unge som etterhvert ble ganske voksen......

På samme måte som jeg er sint på Gud i forhold til overgrepene, må jeg tilstå at jeg er sint på Gud i forhold til ulykka. To år og tre måneder etter at jeg får stoppa Egon i overgrepene, skjedde det umulige igjen. Bilulykke, dødsulykke. Først var jeg sint for at jeg ikke var død, var så sint for at jeg overlevde. Var sint da noen fortalt at det var en mening med at jeg overlevde. Det er noe stort tull. Hvorfor kunne ikke Gud bare holdt foten sin på bremsa? Hvorfor kunne vi ikke overleve - alle fire istedenfor to? Jeg var sint på at utdannelsen min gikk skeis, at alle planene mine ble snudd på hodet. Jeg var sint på at jeg ble syk og ufør. Jeg har mange frustrasjoner. Ser at de har vært mitt uttrykk for sinne. Når jeg skriver at jeg var sint - føles det helt rett. Jeg var virkelig sint.

Livet er ikke enkelt, men jeg har mitt liv.
Hvorfor hendte alt dette meg?
Eller hvorfor skulle det IKKE hende meg...?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar