Fortsetter med dagboka fra 11.mai 2016 på Modum. Deler dette med dere for å vise hvor mange forskjellige kamper jeg måtte igjennom for å komme dit jeg er nå i 2019. Vet det er gjenkjennbart for andre. Derfor føler jeg det er viktig å skrive om det.
Mai 2016
Det er målsettingsøkt. Klarer ikke å lande på hva jeg skal jobbe konkret med denne uka. Har flere ting jeg tenker på.
Jeg MÅ øve på å bli mer synlig. Må på en måte ta mer plass og ikke bare ta hensyn til alle rundt meg. Høres litt rart ut, men JEG har også en plass jeg må fylle. En plass som er bare min - ingen andre kan ta den.
En annen ting jeg må øve på er å ta imot hjelp. Akkurat det er ganske vanskelig. Jeg vil liksom ikke være til bry for andre. Rullestolen blir en veldig konkret ting. Har med meg rullestolen uten motor. Det betyr at jeg MÅ ha hjelp hvis jeg skal ut av dette bygget. Jeg Må la andre få kjøre meg uten at jeg må trippelsjekke om det er greit for de som kjører meg.
Den tredje tingen jeg må gjøre - er å rette meg litt opp i ryggen og ta imot go'ord med hjertet - uten å tøyse de bort.
Mange hårreisende mål for meg. Mål som kanskje er en selvfølge for andre. Jeg må også begynne å ta meg selv på alvor. Med det mener jeg at jeg må slippe taket i alt som stresser meg. Ting som jeg mener skal VÆRE perfekt og ting jeg føler jeg må SI perfekt. Tror det kan bli godt for meg å miste litt av kontrollen. Da er jeg ikke kontrollfrik lengre. Det er kanskje det som er meningen.
Alle disse tingene gjenspeiler hva jeg syns om meg selv. De handler i bunn og grunn om selvbilde mitt og selvtilliten min. Føler den forsvant da trykkokeren min eksploderte for tre år siden. Nå er kunsten å samle sammen alle disse tingene, bygge stein på stein for å få selvbilde og selvtilliten min tilbake.
I dag innrømmet jeg for terapeuten min at jeg har med meg bamse!! Ja, jeg er 48 år og har med meg bamse! Det er ikke en hvilken som helst bamse. Det er minstejenta mi sin Elefantus. En nydelig, passe stor, grå elefant. Dette er favorittbamsen hennes fra da hun var liten. Føler jeg har en liten bit av henne med meg hit til Modum. Jeg finner faktisk trøst i den. Godt å holde rundt den om natta. Barnslig? Absolutt ikke. Den er viktig for meg. Og jeg trenger den. Faktisk er det flere på min alder som har med seg bamse her. Og det er helt greit.
Håpet lever fortsatt og det er bra. Håpet om å leve - ikke bare overleve.
2019
Noen av dere som leser bloggen min syns kanskje at det er rart at jeg er så åpen om hva jeg føler, og åpen om hva jeg gjorde med følelsene mine. Men hele poenget er å vise at det har vært en vanskelig prosess. Det er vanskelig - men utrolig viktig for veien frem mot å heles. Heles som menneske.
Det å ta imot hjelp kan virke som en selvfølge helt til man virkelig trenger det selv. Da blir det en kamp. Kamp for å overbevise seg selv om at det var riktig og viktig. Det kan ofte være lettere å ta imot hjelp hvis man prøver å tenke at det er en venn/venninne som trenger hjelp. Det er i alle fall en god pekepinn for meg. Tenker jeg at jeg ville anbefalt hjelp til andre - blir det lettere for meg å ta imot hjelp fra andre.
Da jeg stod mitt oppi prosessen om å komme meg videre - husker jeg at jeg hadde et ønske om å lese et eller annet om hvordan andre hadde kommet seg videre. Lese om hvordan andre hadde funnet seg selv.
Håper dere fortsetter å dele bloggen. Noen trenger den. Noen trenger å se at det er verd den harde reisen. Noen trenger å fange håpet. Håpet om frihet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar