Godt og vondt

Å dele min historie på denne måten har vært både godt og vondt. Det er på mange måter en kamp, men det har vært og er en god kamp. Tanken på at det er skamfullt suser innom hodet av og til, men jeg minner meg på at det ikke er min skam. Den er fullt og helt onkelen min sin, men det er jeg som må bære den. Den blir lettere å bære jo mer den kommer frem i lyset.
Skammen blir nesten som ett troll som sprekker når det kommer ut i lyset.

Nå som voksen - er jeg i stand til å fortelle.
Nå har jeg ordene for alt.
Nå er det ingen som holder hånda over munnen min og ber meg tie stille.
Nå tar jeg mine egne valg.
Nå velger jeg å dele, selv om det er ganske utleverende - det som Egon gjorde.

Det er godt å dele - fordi jeg har en visshet om at mange trenger å lese ordene som beskriver et vanskelige tema. Det er godt å vite at man ikke er alene.

Det er vondt å dele fordi det drar frem de vonde følelsene jeg har hatt under bearbeidinga og vonde følelser jeg hadde som liten jente. Det koster å dele.

Til de av dere som har vært redd for at jeg skulle bli dradd ned i dypet, ned i mørket - jeg klarer meg ganske bra. Jeg har avgrensa skrivetiden til en time - de dagene jeg har skrevet. Da går jeg på en måte inn i ei boble mens jeg skriver. Etterpå legger jeg fra meg iPaden og min historie i ei skuff og lukker igjen. Det er veldig godt å kunne kjenne at jeg har kontroll over livet mitt på en helt annen måte nå enn før.

De fleste har minner fra sitt eget "barndommens paradis". Gode minner fra ei tid hvor det ikke finnes en eneste bekymring. Jeg har også det.

Mitt sterkeste gode minne har jeg nevnt før. Det er de grove arbeidshendene til pappa. Hendene som var fulle av rekestubber. Hendene som luktet av salt og havet.

Mitt sterkeste minne av mamma er tryggheten. Hun var alltid tilstedet og holdt familien samlet.

Stedene som var mine bardomsparadis er blitt ødelagt av overgrep. Stedene er der de største tillitsbruddene skjedde.

Måten jeg kan ta disse tilbake på - er å huske lukten fra tida før overgrepene startet. Det høres kanskje rart ut, men lukt er en større sans enn vi tenker over til vanlig. Det er ganske utrolig at det er mulig å huske lukter fra mange år tilbake i tid. Jeg prøver å glemme vonde lukter å heller huske de gode luktene.
Gode lukter - som lukten av helt ny honning fra biene til morfar, eller lukten av alle potetene som ble høstet hos mormor og morfar, eller lukten av nyslått gress, eller lukten av sjø og vind....

Mitt råd nå er:
La de vonde minnene seile av gårde.
Skap gode minner sammen med de du er glad i.
Ta vare på de gode minnene.