søndag 27. oktober 2019

Vår og sommer 1981


I 1981 var jeg 13 år. Jeg var veldig lang og veldig tynn for alderen. Vår familie reiste på flere turer sammen med familien til onkel Egon. En av turene var til ei nydelig hytte, som hadde en herlig beliggenhet, midt oppi snøen. Det var strålende påskesol. Skiføret var fantastisk. Jeg var ei kløne på ski, men fikk prøvd meg likevel. En av disse vakre dagene ønsket jeg å sitte i hytteveggen og bare nyte sola. Mamma og tante skulle også være der - trodde jeg. Pappa, onkel og guttene skulle gå på ski opp til et fjell vi kunne se fra hytta. Det var så nydelig å stille. Mamma og tante fant etter hvert ut at de ville ha en søstertur til butikken. Det var helt greit for meg. Jeg hadde det bra i mitt eget selskap. Ute på terrassen satt jeg i en god stol med solbriller på nesa og ei bok i handa. Livet var bort i mot perfekt. Jeg kunne som sagt se fjellet i det fjerne. Og etter en god stund så jeg noen svarte prikker som bevegde seg oppover på ski. Jeg så en, to, tre, fire... Men hvor var den femte? Jeg var sikker på at det var pappa og guttene jeg så. Kjente liksom igjen stilen til min far.

Plutselig merket jeg en uhyggelig stemning. Hadde onkel snudd? Visste han at tante hadde planlagt å shoppe akkurat når de var på skitur? Eller tok jeg feil? Kanskje det var fire andre som jeg så borti fjellet. Men stemningen gav seg ikke. Jeg klarte ikke å lese mer. Kjente en følelse av ei klo i magen. Det var ikke noe gøy å være alene i den fine, flotte hytta i det vakre skiområde denne nydelige dagen likevel.
Jeg "kjente" at han var der før jeg så han. Kjente lukta av etterbarberingsvannet hans. Jeg ante noe faretruende. Han var så mørk i blikket. Det lyste ondskap av det ekle gliset hans.
Han visste hvor lang tid det tok til butikken. Han hadde full oversikt over hvor pappa og guttene var. Han hadde full kontroll.

Jeg trodde ikke at dette vonde kunne bli værre. Så feil kunne jeg ta. Det har ikke noe for seg å beskrive hva som skjedde. Kan bare si at det fikk enda en ny vending.
Jeg gråt stille. Tok en lang dusj. Gikk ut i sola og lot som ingenting når de andre kom hjem. Gjemte meg bak solbrillene og boka. Jeg var taus. Det var vondt i hele meg, men jeg kunne ikke fortelle, kunne ikke si noe, jeg var jo på en måte med på det, men jeg valgte det ikke selv.....
Ingen hadde forutsetning til å skjønne noe. Jeg sa ikke noe og onkel Egon var ikke mørk i blikket når de andre kom hjem.

Tenkte fortsatt på at jeg ville gifte meg med en av fetterne mine hos tante Angel, favoritt-tanta mi, som var min trygge havn. Hun hadde jo forklart hvorfor det ikke var noe lurt, men likevel....
Tror at jeg i desperasjon så en mulighet for å komme meg ut fra onkel Egons klør. Men denne muligheten var en umulighet.

Våren og sommeren i 1981 var ikke bra. Jeg følte meg elendig. Klagde på hodeverk. Hadde mange rare tanker i hodet. Følte på hele kroppen at han hadde ødelagt meg, følte at alle kunne se gjennom den lange, tynne kroppen min. Kunne ikke avsløre onkels hemmelighet. Jeg trodde at jeg gikk i oppløsning innvendig pga alt jeg hadde gjort... Min uvitenhet var stor og jeg var livredd.

Vanligvis dro vi på holmetur/badetur med venninner.  Denne sommeren trakk jeg meg enda mer vekk fra de. Jeg nekta å være med på holmetur. Følte at alle så. Ville ikke vise meg i badetøy. Hva skulle jeg si til dem? Kunne ikke si noe. Kunne ikke fortelle. Ville ikke at noen skulle spørre. Ville ikke at noen skulle forstå. Ønsket mitt om å bli usynlig var om mulig enda større.

Jeg tror at jeg opplevdes som ei veldig sær jente på den tida, men av en eller annen grunn ble jeg fortsatt regnet med av venninnene. Takk og lov!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar