Dagbok 1. Juni 2015

Avslutta i går med å beskrive skammen og følelsen av skyld som jeg hadde i 2014. Jeg skriver -  HADDE - for de følelsene har jeg ikke lenger!! De som ikke har kjent disse følelsene på kroppen - kan ikke forstå hvor altomfattende de kan være. Min påstand, og jeg tror jeg har rett. Derfor er det så befriende å si: Det var ikke min skyld! Det var ikke min skam!
Det har vært en stor prosess i livet mitt å komme dit, at jeg kan si det og mene det. Behandlinga på Modum har en stor del av dette. Før jeg skriver mer om Modum - vil jeg tilbake til dagboka mi.

1. Juni 2015
Jeg føler at jeg på ny er satt langt tilbake i tid. Det er allerede to år siden jeg begynte å ta imot  hjelp. Hjelp til å komme meg videre. Fremdeles surrer spørsmålene i hodet.
Hvem er jeg nå?
Hva er jeg?
Var det min skyld alt som skjedde?
Hva er mine behov?
Hva skal til for at jeg skal kunne leve et verdig liv med alt jeg har i bagasjen min?
Bagasje pakker man som regel opp, sorterer det som er der, vasker det som er skittent, rydder alt på plass... Kommer jeg noengang til å klare å bli ferdig med å rydde ting på plass?
Jeg tror og kjenner at min bagasje fremdeles tynger meg. Tror ikke at jeg klarer å sette den ordentlig fra meg. Jeg vet hva som er i den, men jeg vet ikke om jeg orker å forholde meg til alt... Tror jeg!
Ja, jeg er voksen og vet egentlig hva som er det beste for meg. Jeg vet hva jeg ville ha anbefalt ei venninne - hvis hun hadde min bagasje. Det er sååå vanskelig å forholde meg til alt som skjer.
Vil jeg få det bedre hvis jeg pakker ut alt? Alt...

Jeg kjenner på en enorm skyldfølelse. Hvorfor? Jo, fordi jeg ikke stoppa det. Jeg lot det holde på frem til jeg var 16 år. Eller egentlig hadde jeg ikke noe valg. Onkelen min hadde fullstendig kontroll. Men likevel!
Kunne jeg ha klart å stoppe rekken med overgrep på et tidligere tidspunkt?
Jeg tror ikke det. Da måtte noen andre ha grepet inn og hjulpet meg. Da måtte noen ha sett.

Jeg husker de ekle fingrene som var overalt fra jeg var fem år. Og da mener jeg OVERALT!! Husker en naken "gammel mann" og ei lita jente. Husker lukter. Lukter som var blanda av kropp, svette, olje, mat...  Husker rom jeg har vært i. Rom hvor jeg ikke skulle ha vært i. Husker ei jente som ble voksen mens det hele holdt på. Ei livlig jente som på en måte bare gav opp. Det er pyton og skrive. Det skal ikke være sexleker når man er liten. Ingen bør forholde seg til sånt.

Hva har disse fæle opplevelsene fra barndommen og ungdomstiden gjort med meg? Jeg vet jeg ble fryktelig innesluttet, jeg vet selvbilde mitt ble trykt ned. Jeg vet selvtilliten min gradvis nådde bunn. Jeg vet jeg følte meg skitten og brukt. Husker at de gangene det begynte å bli alvor med kjærester - trakk jeg meg som regel unna. Ville ikke røpe for noen hva kroppen min hadde vært utsatt for. Jeg gikk i fra et stort ønske om å bli sett - til et enda større ønske om at ingen skulle se.

Hvordan skal jeg klare å få snudd tankekjøret mitt? Hvordan skal jeg klare å finne ut hvem jeg egentlig er og hva jeg egentlig er?

Vet at jeg SKAL klare det. Ikke akkurat nå, men en gang i fremtiden. Jeg skal bruke staheten og viljen min. Jeg SKAL og jeg VIL klare det!!!