søndag 6. oktober 2019

Juli1973

Dagen begynte bekymringsløst - sånn som alle dager begynte. Lille Matilde våkna lykkelig. Glad for å være til. Glad for å være på ferie. Sommerferie med deilig, varmt og flott vær. Glad for å være sammen med mamma, pappa og storebror på ferie hos tante og onkel - ett eller annet sted i Norge. Denne deilige dagen skulle snu opp/ned på hele tilværelsen til den lille jenta. Men hun var fortsatt lykkelig uvitende...

Huset til tante og onkel var spennende med mange krinkelkroker. Det var stort og flott. Matilde kalte det palasset. Huset lå på en topp, med en fin utsikt. En kunne se utover hele bygda. Det beste med huset til tante og onkel var at det var et basseng i hagen. Ikke et stort svømmebasseng. Det var mer et plaskebasseng. Midt i bassenget, på en liten sokkel, stod en bronsegutt og "tissa". Matilde syns det var kjempegøy å gå ned i bassenget. Vannet rakk henne til midt på lårene. Det var kaldt, deilig og avkjølende.
Denne dagen var god og varm. Det var herlig å kunne løpe rundt i ei lita truse og en superkort sommerkjole. Kjolen var gul, og den hadde ei oransje stripe nederst rundt kanten. Det eneste dumme var at det var ingen å leke med. Det var andre barn der, men alle var gutter. Broren og fetterne likte å leke med lego. De "murte seg inne" på lekerommet. De bygde borger, heisekraner, biler og alt en gutt kunne drømme om. De ville absolutt ikke ha ei jente der inne. Derfor gikk Matilde ut i hagen helt alene. Hun gikk barføtt i gresset og sang så høyt hun kunne uten at noen hysja på henne. Det gjorde ingenting at hun var alene. Livet var herlig.
De voksne satt inne i stua i den kroken som ikke hadde noen vinduer ut mot hagen. Matilde gikk ned i bassenget, fremdeles sang hun - for hun elska å synge. Hun krølla tærne i det kalde vannet. Det var deilig og kaldt. Plutselig merka hun at hun ikke var alene. Hun følte at noen så på henne. Kjente blikket i ryggen. Ble litt redd. Snudde seg. Kjente på en lettelse. Det var jo bare onkel og ingenting å være redd for. Onkel Egon kom bort til bassenget. Han satte seg på kanten med føttene ned i vannet. Han smilte til Matilde. Hun var ikke alene lenger. De spruta vann på hverandre, lo og tøysa. Han drog henne opp på fanget. Kilte henne til hun "hikstlo". Livet var herlig.
Men så forandra noe seg. Han holdt henne fast, for hardt. Blikket til onkel Egon ble mørkt. Hun ville ned men klarte ikke å vri seg løs.
De andre voksne så ikke hva som skjedde. De satt inne i stua og drakk kaffe av tynne små porselenskopper. Hadde en fin stund med "voksenprat" - uten barn som maste om alle ting mellom himmel og jord.
Men tilbake til Matilda. Hun hadde det ikke så gøy lengre. Onkel Egon holdt hardt rundt henne med en sterk og solbrun arm. Armen hans var rundt hennes bare mage - under den gule kjolen. Han klemte henne inntil seg mens den andre handa bevegde seg rundt på kroppen hennes, på steder ingen onkler skulle ha hendene sine.
Matilde som hadde hatt det så fint, ble plutselig stiv av skrekk. Hun skjønte ikke hva som skjedde. Skjønte bare at det var feil. Kjente at hun ble livredd og ville vekk. Vekk fra det fanget som for et øyeblikk siden hadde vært så trygt. Vekk fra den fæle latteren. Vekk fra det mørke blikket. Vekk fra de fæle fingrene som gravde der de ikke skulle grave. Vekk fra det nifse.
Noe ble plutselig forandra inni lille Matilde. Den lykkelige, smilende, syngende fem år gamle jenta forsvant. Frem kom ei hylende, redd, ulykkelig jente.
I det øyeblikket onkel Egon slapp taket - løp Matilde det forteste hun noengang har løpt. Hun løp rett inn i stua til mamma og pappa. Hun storma inn uten å tørke det dryppende vannet av føttene sine. MEN det var ingen der inne som hadde sett hva som skjedde. Det var ingen som brydde seg. Matilde prøvde å sette seg hos mammaen sin. Hun ble litt brydd og Matilde ble forsiktig dytta ned fra fanget. Fikk beskjed om at hun var stor jente (5 år) og at hun måtte slutte å gråte og gå å leke. Egon kom smilende inn i stua og satte seg. Han hadde et sånt smil som viste at det var helt tåpelig at Matilde gråt.
Matilde ble lei seg, ulykkelig på en helt ny måte. Hun kunne ikke fortelle hva som hadde skjedd ute ved bassengkanten. Hun hadde ikke ord for det. Visste ikke hva dette var. Visste bare at det var helt feil - for det var ingen av de andre onklene som gjorde sånn...
Hvor skulle Matilde gå nå? Hun kunne ikke gå inn til brødrene og fetterne. De ville ikke ha henne der. Hun kunne ikke være hos de voksne. De ville ha henne vekk. Matilde ble stille. Slutta å gråte. Sa ingenting. Kunne ikke si noe. Hadde ingen ord.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar