Begynnelsen

En hel måned hadde jeg vært på et rehabiliteringssenter. Jeg var der for å lære å leve med sykdom og smerter. Siste tirsdagen i mars 2013, kom det ei dame bort til meg og begynte å fortelle om sitt liv. Jeg syns i utgangspunktet at det var fint, men det var litt rart - for jeg hadde ikke prata med henne før.
Helt ut av det blå fortalte hun hva faren hennes hadde gjort med noen av venninnene hennes. Jeg lytta selvfølgelig til hva hun hadde å si, men merka at hjertet mitt dunka hardere og hardere. Ho snakka om klassing, rettssak og fengselsstraff.
Plutselig kjente jeg at hjertet løp løpsk. Jeg ble svimmel. Hadde lyst til å kaste opp. Husker ikke hva jeg sa til henne. Vet ikke hvordan jeg kom meg tilbake til rommet mitt. Vet bare at det var kveld. Jeg lå i senga - hev etter pusten - kjente på en enorm usikkerhet. Prøvde å kontrollere pusten, mens bildene føyk over netthinna. Jeg visste innerst inne hva det var, men jeg turte liksom ikke å gi bildene plass. Prøvde å stritte imot. Men det gikk ikke. Det ble en grusom natt fulle av flashbacks. Bildene kom hulter til bulter. Uvirkelig - samtidig som jeg visste at det var sant. Visste at disse bildene fortalte sannheten. Sannheten om barndommen og ungdomstiden min. Det ble lite søvn denne natta. Våkna gjennomblaut av svette.
Neste dag var jeg uvanlig stille. Sa ingenting, smilte ikke, orka ikke å engasjere meg. Hun som var veilederen min spurte meg om hva som var galt. Jeg nekta å si noe.
Mot slutten av dagen tenkte jeg at det skader ikke å si noe til henne. Jeg skulle reise hjem dagen etter og hadde ingen planer om å se henne igjen. Da dagens program var over, spurte jeg om hun kunne gi meg fem minutter.
Jeg fortalte bittelitt om flashbacksene og litt om hva onkelen min hadde gjort mot meg.
Hun lyttet.
Hun skjønte hva jeg sa.
Og hun trodde meg!!!
Dette var aller første gang jeg fortalte om overgrep. Første gang jeg kalte det overgrep. Det var en utrolig lettelse å si noe samtidig som jeg følte meg så utrolig skitten og ekkel.
Da jeg stoppa å prate spurte hun om hun kunne få lov til å ringe legen min. Jeg nekta, men hun klarte å overbevise meg om at det var lurt at legen min visste...
Jeg var helt utladet etter praten, men jeg kjente på en enorm lettelse. Natt til torsdag fortsatte med nye flashbacks. Svetten silte, hjertet dunka hardt og vondt. Kjente meg skitten.
Etter lite søvn skulle jeg reise hjem. Hjem til mann og tre herlige unger. En måned som i utgangspunktet skulle være bra, ble avslutta med en sak større enn hva jeg hadde forestilt meg.
Legen min ringte meg samme kveld som jeg kom hjem!!! Hun sa at jeg måtte ha noen å prate med, at dette var en stor sak som det var viktig å ta tak i.

Vet nå at jeg har vært heldig. Jeg fikk hjelp til å prate med profesjonelle. Men det har vært noen tøffe år. År fulle av flashbacks. Fullt av grusomme bilder og en visshet om at det var sant. Det var omtrent som å se en fæl pornofilm med barn i hovedrollen. Det stakkars barnet var meg. Det var utrolig vanskelig å sette ord på opplevelsene mine. Veldig vanskelig å forklare for mannen min.
Jeg har vilje av stål og er veldig sta. Med viljen min til å klare det og med hjelpen ved siden av - ble livet mitt gradvis lettere for meg. Skammen og skylden holdt på å kvele meg, men forståelsen og det å bli trodd var det aller viktigste for meg.