Enda et tilbakeblikk

Har vært på ulike helseting i dag. Men nå er jeg klar til å skrive litt igjen. Lørdagens innlegg var vondt og direkte. Men jeg har fått mange tilbakemeldinger på at det er bra at jeg setter ord på disse vanskelige tingene og at jeg skriver såpass direkte ord - slik at andre kan ane litt av hvor ille det var/er å være liten å oppleve disse tingene. Setter utrolig stor pris på alle tilbakemeldingene.

Jeg ser at bloggen min når frem.

Det gir meg drivkraft til å fortsette å skrive. Det er så viktig å sette fokuset på temaet; seksuelle overgrep. Tror mange lukker øynene og tenker at dette trenger jeg ikke å forholde meg til. Men tallet på overgrepsofre er veldig høyt. Usikker på dagens tall. Men det skjer dessverre i dag og.

Jeg har klart å leve et verdig og godt liv på tross av mine opplevelser. Måten jeg beskytta meg på som liten, har fulgt meg. De som kjenner meg - vet at jeg var med i ei dramatisk bilulykke da jeg var 18 år. To av vennene mine ble drept, jeg og venninna mi overlevde. Jeg føyk gjennom ei lukka takluke. Hvorfor nevner jeg dette her? Jo, jeg gjør det fordi måten jeg beskytta meg på etter ulykka, var akkurat den samme som når jeg var liten. Jeg stengte av følelsene, tenkte at de andre, som var involvert på ett eller annet vis, hadde det mye verre enn meg. Tenkte at det ikke var så farlig med meg. Jeg bygga murer rundt meg selv - igjen... Var knallhard. Lot som om alt var greit.
Erfaringa mi var at skallene/ murene jeg bygde da jeg var liten - beskytta meg fra å gå til grunne. Derfor fortsatte jeg med dette etter den voldsomme traumatiske opplevelsen på jeg var 18. Det tok 17 år før den bobla sprakk..

Det er på en måte godt å vite at kroppen er i stand til å ta over styringa. Men det er en voldsom jobb å gjøre når man blir innhenta av fortidas traumer.
Jeg har klart det med god hjelp. Har klart å gjennomarbeide vonde opplevelser, klart å få tak i følelsene mine fra den gang og nå.

Da jeg traff han som jeg gifta meg med, fikk han vite at jeg hadde en onkel som hadde vært klåfingra. Det var alt jeg sa. Han har lurt på mange ting opp igjennom årene, men det var først i 2016, på Modum, at han begynte å skjønne, begynte å forstå hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. Da fikk han lese ALT jeg hadde skrevet. Alle detaljer som er for grusomme til å dele her. Han leste, gråt og forstod!!!

Min største prestasjon i livet er: Jeg har født tre barn. De er fantastiske og jeg er superstolt. Men disse ble født før jeg begynte å bearbeide ting. Jeg fødte uten å lage lyd!!! Var jo lært opp av onkels hånd over munnen, at jeg ikke måtte skrike...
På Modum var jeg med på noe som kalles stemmebruk. Alle de øvelsene, for å bruke stemmen min og høre min egen stemme, var gull verd for meg!!! Jeg elsker å synge, men stemmen stopper ofte i halsen. Det er godt å ha øvelsene fra Modum å se tilbake på. Godt å lage lyd.... Alle ungene mine synger. Føler meg kjempeheldig når de kommer hjem og synger - lager lyd. Setter sikkert ekstra stor pris på det - pga at det var vanskelig for meg.

Nevnte tidligere at jeg har vært ei hønemor. Spesielt for jentene mine. Tror ikke de har tatt skade av det. De er noen flotte, oppreiste jenter som tar vare på seg selv. Men det har vært episoder da de var små - hvor jeg har grepet tak i de og røska de til meg, fordi jeg så en potensiell "fare".

Et eksempel: Vi var som familie på besøk et sted i Norge. Samtidig var foreldrene mine hos familie til min mor. Disse bodde ca 20 min fra der vi var. Min far ringte og lurte på om ikke vi kunne komme, for han hadde en overraskelse til oss... Vi sa selvfølgelig ja. Det var deilig sommertemperatur ute, derfor gikk jentene i noen søte sommerkjoler. Det lyse fine håret var gredd og de hadde søt pynt i håret. Da vi gikk opp bakken mot huset der foreldrene mine var - fikk jeg sjokk!!! Overraskelsen var onkel Egon og tante!!! Jeg holdt maska, høflig som jeg var. Min far sa plutselig til ungene mine ; "Nå må dere gå å gi onkel Egon og tante en klem." Da tok jeg et godt tak i mine flotte jenter, drog de til meg og sa høyt at det skulle de ikke gjøre, og begrunna det med at de ikke kjente han. Det så sikkert rart ut, men jeg tenkte at onkel Egon ikke skulle være nær mine jenter!!! Etterpå gav jeg ett "hvis blikk kan drepe blikk" til onkel Egon. Et blikk som sa mer enn tusen ord.

Livet blir ikke alltid sånn man har tenkt. Noen ganger blir vi fillerista eller sentrifugert. Vanskelig å få beina godt planta på jorda. Vanskelig å kjenne på alt som er vondt. Vanskelig å kjenne på alt som er godt.
Jeg har vært der i mørke, i det vanskelige, men jeg har klart å snu. Jeg tok imot hjelp fordi jeg ville det selv, og fordi jeg ville bli hel. Det har vært en hard kamp. Jeg er sterk. Jeg står oppreist i meg selv.