Dagbok 27. August 2013

Etter at trykkokeren inni meg eksplodert i mars 2013, begynte jeg å skrive. Jeg skrev side opp og side ned. Orka ikke å lese det før lenge etterpå. Men det var så godt å få det ut. I dag vil jeg dele noe av det jeg skrev.

27/8-13
Virvar av tanker, bilder, følelser, skyld, skam, hvem flere, ansvar, bitterhet, kvalme... Det er sikkert enda flere ord som kan beskrive kaoset inni meg.
Hva er dette? Hvorfor meg? Hvorfor innhenter fortida meg? Hvorfor akkurat nå - når hodet egentlig er fullt av tanker om sykdom og fremtid? Kanskje det er akkurat derfor det innhenter meg - så sterkt? Fordi jeg er svak?
På en måte er jeg svak, men jeg er egentlig supersterk!! Jeg har rygg til å bære alt dette også. Vet at man blir sterkere av å tørre å være svak. Mange spørsmål og ord om tilværelsen min...

Hva får en voksen mann til å gjøre sånne ting med små jenter? Pedofil kalles det nå. Hadde noen trodd meg hvis jeg fortalte hva som skjedde i fra jeg var 5 år og helt frem til jeg ble16 år!???
Jeg tror ikke det. Egon, onkelen min, gikk over ekstremt mange grenser. Jeg var et lett bytte, fordi jeg var så snill. Han trua meg til taushet. Jeg var godt oppdradd av sunne gode foreldre. Jeg ble misbrukt på det groveste av en forferdelig onkel. Onkel Egon var også såkalt snill ute blant folk. Han gav penger til de fattige og til ulike kristne organisasjoner. Han var sjef for mange. Jeg aner ikke om han var en god sjef, men han var en flink forretningsmann. Jeg tror han følte seg større enn han var, men det er bare mine ord. Trodde kanskje at han VAR noe, og kunne ta seg tilrette med det han ville.
Ei uskyldig jente på 5 år. F E M år!!! Hva får en mann til å grave nedi trusa til ei så lita jente? Var han syk i hodet?  Og det stoppa ikke der. Kanskje han syns det var veldig spennende å sjekke utviklinga på kroppen til ei lita jente og frem til ungdomstida. Sjekke hvordan kroppen forandra seg fra liten til nesten voksen. Men ingen har lov til å sjekke om brystene har vokst siden sist! Tørr ikke skrive hva mer som skjedde. Ikke enda iallefall. Det blir for ille.
Det føles kvalmende å skrive dette. Det er så fullstendig feil! Det føles motbydelig å løpe rundt naken og dingle med alt. Det er greit når du er liten, men ikke greit når du er 40-50 år. Usikker på alderen hans akkurat da, men det føles ... har ikke ord i mitt vokabular. Jeg VET hva som skjedde. Men...

Jeg skjelver. Det er vanskelig å skrive, men litt godt også. Nå i en alder av 45/46 år har jeg endelig klart å si noe til foreldrene mine. Føler på en enorm lettelse for at de trodde meg. De TRODDE på alt jeg fortalte. De ble spart for de værste detaljene, klarer ikke å si de tingene. Og de skal slippe å vite hva som egentlig skjedde. Men de trodde meg!!! Den følelsen er god, men samtidig dukker det opp en usikkerhet på om det var riktig å si noe til de, om det er riktig å utsette foreldrene mine for alt de ikke så da jeg var liten. Jeg skjønner den store skyldfølelsen de fikk over at de ikke SÅ - for de så jo ingenting. Jeg er mamma - og vil helst gjøre det som er riktig overfor ungene mine. Derfor skjønner jeg min egen mor. Hun ville sikkert gjøre det rette og være ei god mor, og føler sikkert at hun har mislykkes som mor. Jeg må bare si at hun har vært ei god mor, men hvorfor SÅ hun ikke noe? Hvorfor skjønte ikke pappa hva som skjedde? Min gode pappa med de grove, store, gode arbeidshendene.

Jeg var, som jeg har skrevet mange ganger, et lett bytte. Ei stille jente, som ble enda stillere. Så stille at han kunne teste ut enda mer. Hva skjedde i rommet/ganga bak garasje? Hva skjedde i rommet i kjelleren? Kjenner at jeg IKKE VIL se de bildene, VIL IKKE vite det sikkert. Men jeg vet så inderlig godt hva som skjedde. Jeg husker hva som skjedde. Jeg vil ikke huske det, men husker.
Skjønner ikke at onkel Egon turde å gjøre det han gjorde. Det var antagelig verd spenningen og tilfredsstillelsen han fikk.


Høst er mørketid har jeg hørt
Nå først har jeg skjønt
Skjønt hva som menes med det
Høstmørke ute er greit nok
Det er verre med det indre mørket
Det er ikke synlig
før det plutselig skjer en eksplosjon
en storm som virvler opp alt
og alt det indre mørket
må ut
Ikke så ulikt høsten i grunn
Den kommer også plutselig
med sitt mørke dunkle slør