torsdag 10. oktober 2019

Våren 2013

Først vil jeg si at jeg er ydmykt takknemlig for at dere leser denne bloggen og at dere deler. Takk for alle de gode tilbakemeldingene. Det gir meg mot til å fortsette å skrive om denne mørke delen av livet mitt.

I dag tenkte jeg å ta dere med tilbake til våren 2013. Tilbake til den vanskelige, opprivende tida etter at alt bare MÅTTE opp til overflaten og ut. Jeg hadde en fantastisk lege som tok tak i oppfølginga med en gang jeg kom hjem fra rehabiliteringsoppholdet mars. Jeg fikk en psykolog å prate med, men kjemien stemte overhodet ikke. I stedet for å spørre om å bytte terapeut - klarte jeg å overbevise vedkommende om at jeg hadde det bra. Jeg skulle klare meg selv - som jeg alltid hadde gjort. I ettertid skjønte jeg at dette ikke var så lurt. Denne våren var opprivende, ødeleggende for hele familien min. Jeg hadde det vondt, men prøvde å late som at alt var bra. Følte at jeg måtte det. Følte at jeg måtte holde fast på muren jeg hadde bygd rundt meg - for å holde meg oppe. Alt dette kaoset gikk selvfølgelig ut over ungene mine og mannen min. Jeg delte litt med mannen min etter det oppholdet mitt. Ungene fikk ikke vite noe. De merka bare at mamma forandra seg. Flashbackene mine overtok på en måte livet mitt. Det var vanskelig. Jeg ville ha kontroll. Kontroll over tankene mine, følelsene mine. Men når min innvendige trykkoker eksploderte - sier det seg selv at alt kom ut i et kaos av tanker, følelser, opplevelser, flashback... Det er beundringsverdig at de holdt ut med meg.

Jeg tenkte mye på om det var lurt å fortelle foreldrene mine om hva som var skjedd. En del av meg ville spare de for dette. De nærma seg 80 år og jeg var livredd for at de skulle dø av sjokk på grunn av meg. En annen del av meg ønska å fortelle, ønska å vite om de visste, om de hadde oversett det... Plutselig en dag kjente jeg at hvis noe hadde skjedd med mine unger ville jeg ha visst det. Jeg ville at mine egne unger skulle ha fortalt til meg det som var vanskelig - uansett hva det var.
En nydelig dag i juli 2013 - bestemte jeg meg. Sa høyt at jeg bare MÅTTE opp å snakke med foreldrene mine. Mannen min sa : "Skal du fortelle DET?"  Og ei av jentene mine ble skremt av måten det ble sagt. Hun var overbevist om at vi skulle skilles.
Kjenner enda på den følelsen jeg hadde da jeg gikk inn døra hos foreldrene mine. De så med en gang at noe var galt. Middagen stod på bordet. De var klar til å spise, men de droppa det. Tror ikke det ble noe middag den dagen. Det var viktigere å høre på meg. Høre hva jeg hadde å si. Jeg var midt i 40 årene, men følte meg liten. Følte meg som ei lita jente på 5 år. Kroppen rista, pulsen var skyhøy, tårene silte, stemmen skalv - men jeg klarte å sette ord på noe av det som var skjedd. De fikk sjokk, men de trodde meg. De trodde på hvert ord jeg sa. De forstod. Forstod meg. Forstod forandringen min. Forstod opplevelser de hadde hatt. Foreldrene mine T R O D D E meg!! Det var sååå viktig. Jeg var helt utladet etterpå. Det tok flere timer før pulsen og pusten ble normal igjen.
Senere samme dag samlet jeg ungene eller rettere sagt - tenåringene mine - og fortalte til de om mine barne og ungdomsår. Det ble en ny runde med tårer og følelser. De trengte å vite hva som skjedde med meg. Hvorfor jeg var så fjern. Hvorfor jeg hadde det så vondt. Tror jeg plutselig skjønte hvor trygt det er å vite, hvor viktig det er med sannhet fremfor spekulasjoner. Det var vondt for ungene å vite hva jeg hadde opplevd, men de slapp å gruble og fundere på hva som kunne skje.

Jeg lærte å ta meg selv på alvor og jeg lærte viktigheten av å sette ord på ting.

Men flashbackene tok på en måte over livet mitt. Det var umulig å sove. Umulig å slukke lyset på kvelden. Det var forferdelig å se glimtvis film på netthinna hver dag og natt. Det var så grusomt. Ble usikker på meg selv. Usikker på om det virkelig kunne være sant. Begynte å tvile på mine egne minner. Klarte ikke å sette ord på alt. Fant ut at det var mye lettere å skrive. Jeg fant ei bok og en penn. Gikk inn i mi egen boble og skreiv. Skreiv ned alle minner og bilder etter hvert som de dukket opp. Orka ikke å lese etterpå, men jeg fikk ordene ned på arket. Jeg måtte det - for å ikke bli sprø. Tenkte mye. Følte meg så skitten. Følte at det var min skyld. Og ikke minst kjente jeg på en enorm skam over alt jeg hadde vært med på. Følte lenge at alle kunne se på meg hva jeg hadde gjort. Følte at ordet skam var brent inn i panna så alle kunne se. Jeg hadde tusen spørsmål i hodet. Det største spørsmålet var - Hvorfor var det ingen som så meg?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar